søndag 20. november 2011

Munch-museet til Paris

Kunstinteresserte står i kø for å se Edvard Munch sine bilder som for tiden er utstilt i Pompidousenteret i Paris. Det er ikke så underlig. Munch har en betydelig plass i kunsthistorien. Det bor også mange mennesker i Paris. Og mange reiser dit kun for å se kunst og arkitektur. Jeg husker mine foreldre reiste til Paris på slutten av 70-tallet og kom tilbake med bilder av et veldig spesielt og rart bygg som på ingen måte "passet inn" i denne koselige delen av Paris. Le Centre National d'Art et de Culture Georges Pompidou, tegnet av Renzo Piano og Richard Rogers, og ble innviet i 1977. Det er sikkert mange som fremdeles synes bygget er upassende og stygt. Men de fleste av oss tenker ikke lenger over om det "passer inn". Det er rett og slett bare Pompidousenteret, et internasjonalt betydelig kulturhus som lokalt har bidratt til at en sliten og forsoffen bydel ble frodig og myldrende.

Munch-museet har ligget lenge på Tøyen. Har noen av oss sett de lokale virkningene av dette? Har museet medført noen lokale økonomiske spinn-offs? Selv har jeg ikke sett en eneste solbrilleselger som betrakter dette stedet som et potensielt marked.

Jeg har skrevet flere utkast til dette blogginnlegget. Utkast hvor jeg har latt mine meninger om den politiske prosessen om bygging av nytt Munch-museum komme til uttrykk. Det så ikke bra ut på trykk. Jeg nøyer meg heller med å si at jeg kjenner en matt oppgitthet over den omkampen som nå er satt igang. Bystyret i Oslo har mot Byrådets anbefaling vedtatt, uten utredning, at Museet enten skal utvikles på Tøyen eller flyttes til Nasjonalgalleriet.

Lambda var ikke min favoritt i arkitektkonkurransen. Jeg har heller aldri satt meg skikkelig inn i prosjektet. Men jeg stoler på at de som har gjort det, vet mye mer om bygget enn oss som hovedsakelig har sett perspektivskissene. Det triste i denne saken er ikke at Lambda ikke blir bygget, men at betydningen av den internasjonale kulturarven som Munchs kunst representerer, senkes til "bydelsnivå". Så kan man jo spørre om hvorfor prosessen har gått så langt. Og hvordan kan det brukes så mye ressurser på en planlegging som ikke har vært bedre politisk forankret? Det handler vel ikke bare om at Frp har forlatt Høyre i denne saken?

Kanskje det også dreier seg litt om hvordan prosjektet er valgt ut og presentert for velgerne? For arkitektene og spesielt NAL (Norske Arkitekters Landsforbund) handler arkitektkonkurranser mest om hva juryen velger, og når juryen har valgt, skal alle andre helst bukke og takke. Jeg deler den oppfatningen om at arkitektkonkurranser er viktige redskap for å få frem nyskapende og god arkitektur, men jeg er samtidig opptatt av hvordan arkitektkonkurransene inngår i den formaliserte planprosessen. Dette har jeg skrevet om på Bloggen i et tidligere innlegg. I tilfellet Munch-museet til Bjørvika ble det f.eks. (som Plan- og bygningsloven krever) invitert til medvirkning gjennom et planprogram på offentlig høring. Men det var etter at et vinnerutkast var kåret. Hvilken medvirkningen ga det? I realiteten var planprogrammet mer som en konsekvensvurdering av ett bestemt tiltak.

I programmet for arkitektkonkurransen kommer det frem at vinnerutkastet skal kunne danne utgangspunkt for en reguleringsplan. Hvorfor ble da ikke konkurranseprogrammet lagt ut som et planprogram? Da kunne kanskje det som står i kvalifikasjonsgrunnlaget for uttaket av konkurrenter, gis en utdypende mening: "Ambisjonen for konkurransen er å få fram et museumsprosjekt som begeistrer offentligheten lokalt og internasjonalt". Det som desverre har vært altoverskyggende i denne saken er hvor lite, selv blant dem som ønsker bygget realisert, begeistring som er skapt. Seier i en arkitektkonkurranse gir i seg selv ingen juridisk rett eller forpliktelse til gjennomføring. Dette kommer også til uttrykk i kvalifikasjonsgrunnlaget hvor deltakerne gjøres oppmerksom på at: "Dersom Oslo bystyre skulle velge å gjennomføre et annet prosjekt enn det juryen har rangert som vinner av konkurransen, vil HAV Eiendom sørge for en kompensasjon til vinneren. " En offentlig høring og politisk behandling av konkurranseprogrammet som planprogram kunne kanskje gitt en annerledes prosess. En prosess der offentligheten ble invitert i forkant til å fortelle hva man lar seg begeistre av og ikke må fortelle i ettertid hva man ikke vil ha.

Det slår meg at det er stor avstand mellom køen inn i Pompidousenteret og de provinsielle ambisjonene som preger debatten om hvor og hvordan vi skal bygge et nytt Munch-museum i Oslo. Selv om jeg mener at prosessen omkring arkitektkonkurransen kunne vært løst annerledes, støtter jeg i dag dem som argumenterer for at Herreros vinnerutkast bør gjennomføres. Selv om bygget er høyt og i glass (tenk det!) kan jeg lett forestille meg at bygget kan bli en suksess. I stedet for å redusere vinnerutkastet til et smålig provinsielt forslag, mener jeg Herreros burde heies på og pushes frem som en idrettsutøver slik at han og hans team skulle yte sitt beste for vår kollektive glede på målstreken.

Mens Munchs hovedverk er i Paris, har museet på Tøyen tatt andre verk ut av skuffene sine. Utstillingen
"Veien til Aulaen" er virkelig et bevis på 1) at man trenger et nytt hus/større plass, dette er en stor og interessant samling somfortjener å bli vist 2) at dersom man hadde gått for det trygge og tradisjonelle den gang man konkurrerte om Aula-utsmykningen, ville aldri Munchs bilder prydet Aulaveggene i dag. Og den gang som nå, var det en massiv motstand mot det uvante. Kanskje er det like greit at Munchs bilder forblir i Paris og i et annet "høyt og stygt" bygg som vi har lært oss å elske, og hvor god kunst blir verdsatt.

søndag 16. oktober 2011

Hvor skal Oslo vokse?

Torsdag i forrige uke hadde Aftenposten et oppslag om den planlagte boligutviklingen i Oslo. Artikkelen fokuserte på prisutviklingen øst og vest for Akerselva - som er selve symbolet på "den delte byen". Poenget i artikkelen var at dette "klasseskillet" kommer til å forsterkes ytterligere dersom byen utvikles slik det er planlagt. Årsaken til dette er i følge ekspertene som siteres i artikkelen, en manglende nybygging i vest. Etterspørselen etter boliger i disse attraktive områdene av Oslo  vil i fremtiden være mye større enn tilbudet. Prisene vil dermed øke vesentlig mer enn i resten av byen, og dette vil med stor sannsynlighet bidra til at de sosio-økonomiske ulikhetene i byen også forsterkes ytterligere.

I artikkelen pekes det som rett er, på to grunner til at det er østkanten som synes å skulle håndtere Oslos befolkningsvekst. Begge handler om økonomisk verdiutvikling. Det ene er mest opplagt. Det er øst i byen det finnes næringseiendommer som kan få en verdistigning ved å transformere til boligformål. Mens det i vest er en omfattende gruppe villaeierne som beskytter verdiene sine mot uønsket fortetting i nabolaget og på den måten gjør det vanskelige å bygge flere boliger.

Så kan vi jo spørre om det gjør noe at Oslo vokser i øst og velstands-segregeres i vest? Og er dette kun et politisk spørsmål? Eller er det også en faglig diskusjon? Man kan også lure på, ettersom politikerne i Oslo stort sett er enige om denne utviklingsretningen - se mitt innlegg tidligere på bloggen - om det holder at  vi kun diskuterer forslag og strategier som støtter opp om denne politikken?  Kanskje det ikke betyr så mye hvor Oslo vokser, så lenge det bygges boliger av god nok kvalitet (og billige, hevdes det!) samt at infrastrukturen gir tilstrekkelig fordeling av varer, tjenester og opprettholder en ønsket mobilitet i byen. Eller trenger politikerne nye vekstscenarier å bryne seg på?

Jeg jobber for tiden i et team som er engasjert av PBE i Oslo kommune for å utvikle nye utviklingsgrep for neste kommuneplanperiode. Oppdraget er å diskutere hvor vi kan håndtere veksten frem til 2030 og hvordan disse tiltakene vil bygger opp om visjoner frem mot 2050. Vårt team har fått i oppgave å diskutere "Ringbanebyen" - inneforstått: Veksten skal kunne håndteres med utgangspunkt i en banebasert kollektivtransport.

Grepsdiskusjon gir oss en mulighet til  å diskutere noen inngrodde oppfatninger om Oslos byplan og utviklingsmuligheter. Én slik inngrodd oppfatning er at Oslo utvikler seg mer eller mindre konsentrisk rundt det historiske sentrum - i tre utviklingsretninger øst, vest og syd og at Akerselva er en slags 0- meridian for statistiske sammenligninger slik Aftenpostens artikkel også er vinklet. En annen oppfatning er at Oslo ikke kan ha mer enn ett handelssentrum. Ingen utvikling i Oslo skal svekke Oslo sentrum, et område som strekker seg noen kvartaler på hver side av Karl Johans gate. Alle som bor i Oslo skal med andre ord ha dette som sitt primære handelsområde - all annen handel er, satt på spissen, betraktet som uønsket bilbasert fordi det utenfor sentrum stort sett er kjøpesentre, eller begrenset til et tilfeldig vareutvalg lokalt .

Ruters strategiplan K2012 bygger opp om en slik  tenkning, at hele Oslos befolkning skal innom sentrum. Det er en ambisiøs plan som er lagt frem, med visjoner om nye forbindelser, men planen er mer rettet mot å håndtere transportbehovet i dagens befolkning, enn som grep for å håndtere befolkningsveksten. Hvor skal Oslo vokse? Hvor kan vi bygge boliger for 200 000 nye innbyggere? Ja, kanskje mellom Økern og Furuset som følge av en ny tverrforbindelse i Groruddalen, men kanskje ikke mellom Olaf Ryes plass og Stortinget som følge av en ny tverrforbindelse i Indre by. Politikerne må få vite hvordan Ruters plan kan brukes til å håndtere veksten.

I vårt oppdrag skal vi komme opp med nye modeller for utvikling av kollektivnettet og se på hvordan en samordning av baneutbygging og arealutvikling også kan gjøres. Som politisk byutviklingsstrategi  har vi hvert fall to tydelige valg. Det ene er å gjøre som Ruter, legge opp til et tilnærmet symmetrisk system rundt en akse i sentrum med 5 baner ut mot vest og 5 baner ut mot øst/syd. Og hvor alle banene på en kortere eller lengre strekning er innom T-baneringen.   I en slik Ringbaneby kan befolkningsveksten spres tilnærmet likeverdig rundt det sentrale Oslo.   

Den andre strategien er å ikke ta utgangspunkt i at Oslo skal utvikles symmetrisk rundt en akse i sentrum. Leser vi byen som befolkning, ligger ikke Oslos midte i det historiske sentrum, men kanskje et sted mellom Økern og Furuset. Mens det er ca. 160 000 som bor i bydelene vest for Akerselva, er det 300 000 som bor øst og i tillegg nesten 130 000 som bor i syd. Ruters symmetriske kollektivnett håndterer med andre ord en asymmetrisk befolkningsmasse. Dette vet selvsagt alle som jobber med planlegging av samferdsel og byutvikling i Oslo. Spørsmålet er hva gjør politikerne med denne kunnskapen?  Hvilke råd får de av planleggerne?

Fortsetter den trenden som avisartikkelen tar opp, ligger Oslos utbyggingsmuligheter kun i øst; i Groruddalen og Oslo syd. Det blir med andre ord ikke bare et økt sosio-økonomisk skille mellom øst og vest for Akerselva pga. boligprisutviklingen, men også en ytterligere forskyvning av befolkningstyngdepunktet. Vi må med andre ord presentere alternative utviklingstrategier som tar hensyn til at det er en mer enn dobbelt så stor befolkning som skal inn og ut av sentrum på østsiden. Ruter forestiller seg at Jernbanetorget og Stortinget er de sentrale stedene som alle linjer skal innom, som om disse punktene ligger midt i befolkningskonsentrasjonen.  Alternativene i en fremtidig banebasert byutvikling må enten diskutere om disse viktige knutepunktene enten ligger andre steder i byen -  eller om det skal gjøres omfattende grep for å få til en mer balansert befolkningskonsentraksjon i tråd med symmetrien i nettet.   


torsdag 22. september 2011

Planleggerutdanningen i fritt fall ? nope!

I siste nummer av Teknisk Ukeblad  slår forskerne fra NIBR (Norsk Institutt for By- og Region forskning) fast at planleggerutdanningen er i fritt fall. Intervjuet skyldes en rapport som Terje Kleven og Jon Naustdalsli har gjort på oppdrag fra MD. Overskriften har naturlig nok provosert oss som utdanner planleggere. Vi føler ikke at vi er i "fritt fall". Tvert om: vi klatrer oppover og det med stødig kurs!   

"Forskningen" som ligger til grunn for konklusjonen foreligger i en matrise over innholdet i landets universiteters og høgskolers studietilbud som relaterer seg til planfaget. Kunnskapen som matrisen bygger på er (hold dere fast!) info funnet på nettet. Med andre ord, slik jeg leser rapporten, har forskerne materiale som i beste fall, kan si noe vettugt om hvordan de ulike utdanningsinsitusjonens tilbud innen planfaget presenterer seg på nettet.

Vi - Institutt for landskapsplanlegging ved UMB- klatrer med stødig kurs. Etter at vi la om masterutdanningen for noen år siden, har tilsøkningen fra studenter og interessen for å jobbe her økt. Min oppfatning er også at nivået på studentenes arbeid er gjennomsnittlig høyere enn for få år siden. Vi har etablert et robust rammeverk som både gir studentene substansiell og prosessuell kunnskap på ulike nivåer av styring og utvikling - og som er fleksibelt med hensyn på å gå inn i dagsaktuelle problemstillinger. Akkurat nå holder mine 50 studenter (som er fra både masterprogrammet i landskapsarkitektur, by- og regionplanlegging og eiendomsutvikling) på å utarbeide sine arbeidsprogram for hvordan de skal undersøke, analysere og diskutere mulige handlingsrom og løsninger for en boligutvikling i Oslo som også ivaretar bykvalitet. Dette handler om å gå inn i en konkret kompleks, dagsaktuell problemstilling som berører et stort faglig spenn som de må trene seg på å avveie mot hverandre.    

Men en ting er jeg enig med NIBR-forskerne. Det er lenge siden det har vært gjennomført interessant forskning på planlegging som sådan i Norge. Det bærer rapporten også preg av. Det står mye interesant om hvilke utfordringer vi står overfor og hvilke problemstillinger som det er nødvendig å øke kunnskapen om. Samtidig blir det for meg veldig tydelig hvor begrenset innholdet i planleggerutdanningen blir dersom det er den forskningsbaserte undervisningen som skal løftes opp. Alle som er i praksis vet at i planlegging, som i arkitektur, ligger fagfronten i praksisfeltet og ikke i forskningsfeltet. Undervisningen må ta utgangspunkt i hva som faktisk skjer av planlegging her og nå, og aktivt gå i dialog med dette feltet - og ikke bare vente på at forskningsresultater foreligger. 

Hovedhensikten med NIBR-rapporten slik jeg lesen den, er ikke å evaluere dagens planleggerutdanning, men å argumentere for at det må etableres et Nasjonalt kompetansesenter som kan jobbe med å systematisere utdanningen. Det kan jeg støtte, men jeg synes ikke rapporten som foreligger dokumenterer at dette senteret bør legges til NIBR.  
   

fredag 2. september 2011

Politisk enighet om Oslos byutvikling


Høstens første BoBy møte i Oslo hadde invitert byens viktigste byutviklingspolitikere til valgdebatt. Bård Folke Fredriksen, sittende byråd fra Høyre, Petter N. Myhre avtroppende bystyrerepr fra Frp, Tone Tellevik Dahl nestleder i BUK fra Ap, Andreas Berhring fra SV og Ola Elvestuen leder av BUK fra V.

Når man leser avisene kan man få innrykk av at politikere og planleggere i Oslo har gitt fra seg ansvaret for byutviklingen til private utviklere. Mange ynder å hevde at Oslos byutvikling er både kortsiktig, fragmentert og uten retning. Er den det?

Det kanskje mest oppsiktsvekkende fra debatten var hvor bred den politiske enigheten er om de viktigste retningene for Oslo utvikling. Uenigheten er tildels på noen mindre enkeltsaker og på noen store prinsipielle holdninger, naturlig nok. Men de store grepene er partiene forbausende enige om.
Ole Falk Fredriksen som ledet debatten stilte mange gode spørsmål og fikk lange svar. Debatten ble i starten preget av at Elvestuen kom for sent og at Svs representant måtte løpe ut og inn for å slukke ”branner” etter at SV tidligere på dagen hadde gått ut med at de ønsker å overføre midler i Oslopakke 3 fra de store vegprosjektene til en ny  T- bane tunnel gjennom sentrum. Dette utspillet var også det eneste som skapte litt temperatur i panelet. De andre partiene mener SV har torpedert avtalen om gjennomføring av Oslopakke 3. Alle partiene er riktignok enige om at t.-banetunnelen må på plass og å satse på kollektivtransport, men de andre partiene mener at denne tunnelen ikke skal betales av Oslos bilister gjennom bompenger, men dekkes av egen statlig bevilgning.

Det andre punktet med en tydelig uenighet er Trondheimsveiens rolle nord for Sinsenkrysset. Her vil mange partier bygge ned veien til miljøgate, mens Frp er helt tydelig på at dette ikke er en god løsning. Argumentet til Myhre er at det nye Økernkrysset pga kostnadssprekk fikk en så redusert kapasitet at en økt trafikk som følge av overføring av trafikk fra Trondheimsveien via en ny Fossum-diagonal til Østre Akervei til Økern, vil belaste dette krysset ytterligere. Dessuten mener Myhre at det uansett ikke er lurt å bygge ned infrastrukturen i en by som vokser.

Politikerne ble egentlig lite utfordret på Oslos segregasjonsproblematikk, tiltross for at dette preger mye av den offentlige debatten. Jeg stilte selv et spørsmål til panelet som berører sammenhengen mellom dette og holdningen til Oslos småhusområder. Høyre er naturlig nok opptatt av å skjerme villabeltet for ulemper knyttet til befolkningsveksten. Her bor velgerne. Jeg synes at de andre partiene (spesielt AP og SV:-) må utfordres på hvordan de skal håndtere Groruddalen og Oslo syd (som oppfattes som problemområder) og som skal ta belastningene av byveksten?  Utjevnes eller forsterkes den segregerte byen av denne strategien?

Det var vel ingen som svarte særlig utfyllende på dette. Det politiske perspektivet synes å være veldig kort. Det er vanskelig å foreslå radikale endringer i dag. Selv ikke Sv har noen ambisjoner om at byutviklingsgrep kan utjevne levekårsforskjeller. Alle støttet gjeldende fortettingsstrategi (som jeg selv var med å utrede i sin tid). Det innebærer riktignok en høyere og mer bymessig utbygging rundt stasjonsområdene og lokalsentrene. En utbygging som i bunn og grunn kun gir boliger til de som sosio-kulturelt ”hører” til her fra før.  

Kanskje er det bra, slik byråden hevdet, at Oslos partier stort sett er enig om hvordan utviklingen skal skje.? At vi har en langsiktig stabil kurs - ikke fragmentert og ad hoc som mange hevder. Eller kanskje er det dårlig? At denne enigheten ikke får frem alle mulighetene? Kanskje utarbeides det også for få alternative strategier i Oslo som kan åpne for nye syn?

I en oppsummerende runde fikk partiene lov å trekke frem 3 punkter som var viktig og hvor minst ett skulle de være alene om. Slik ble listene:

Venstre.
1- styrke kollektivtransporten
2- få opp boligbyggingen - uten at det går utover eksisterende kvaliteter
3- forlenge t- banen til Tryvann

Sv
1- Endre Oslo pakke 3 - overføre midler fra tunge vegprosjekter til T-bane tunnel gjennom sentrum
2- planlegge og styre mer selv- mindre vekt på privat planlegging ( fra saksbehandling til egenplanlegging)
3- klimatilpasset planlegging -håndtering av overflatevann

Frp
1- Oslo kan ikke både vokse og ivareta ”alle gode hensyn”. Må kunne bygge mer i høyden og må kunne rive mer. Byantikvarens Gule liste kan reduseres med  2000 bygninger .  8000 bygg er kanskje nok?
2- Gjennomføre Oslopakke 3
3- Videreføre Groruddalssatsningen utover 10 - årsperioden

Høyre
1- Har styrt og godt ledet Oslo i 15 år. Store planer er igangsatt, styrer med stor politisk enighet om arealspørsmål
2- få fart på boligutbyggingen (vedta planer) og samarbeide med private investorer
3- Utvikle nye attraksjoner som er viktig for en positiv bo og arbeidsutvikling

AP
1- Mer helhetlig egenplanlagt byutvikling.  Oslo også kjøpe mer eiendom
2- riv mer - bevar bedre! (kritisk gjennomgang av bevaringspolitikken)
3- mer transport på bane og kjøl (kollektivruter på fjorden)

onsdag 10. august 2011

Minnepark og meningsfulle møtesteder

Det har vært en merkelig sommer.  Katastrofen som inntraff 22.juli har gitt oss mye å tenke på og mye å samtale om. Vi har opplevd hvordan byens rom har blitt tatt i bruk og fått ny betydning som møteplasser. Vi som bor i Oslo har opplevd hvordan den uformelle og fra før, litt innholdsløse parken ved Domkirken ble tatt i bruk til spontane sammenkomster. Den storslagne og tillittsfulle Rådhusplassen ble fyllt til randen av mennesker i felles sorg og glede. Og ikke minst ble Universitetsplassens høytidelige monumentalitet brukt som scene for den offisielle minnemarkeringen. 


Vi har også hørt om minnesamlinger fra andre steder i landet som ikke har slike felleskapsarenaer. Der har de tatt i bruk parkeringsplasser og kjøpesentre.


Til tider synes jeg vi arkitekter og planleggere maser mye med disse "møteplassene" og "byens sosiale arenaer". Noen ganger kan man få inntrykk av at det viktigste i byutviklingen er å lage rom for folks fritid. Jeg har tenkt at vi har satt på repeat-knappen for ofte. Slik er det dessverre  i dette faget. Vi gjentar hverandres argumenter og til slutt har vi kanskje glemt den egentlige betydningen av det vi legger frem. Nå har vi gjenerobret èn vesentlig innsikt. Vi trenger steder å møtes, - også når vi ikke skal mores.


Jeg har også tenkt på den lille forskjellen mellom åsted og sted. På norsk er vi ikke like gode til å anvende språket til å nyansere de fysiske omgivelsene. Vi bruker stedsbegrepet både om plass, område, areal, rom etc. I det engelske fagspråket skilles det mellom space og place. Hvor 'place' er 'space' som er gitt en mening. Et åsted skaper minner, ofte vonde, men ikke nødvendigvis mening. Byen er lag på lag av ulike minner, noen huskes lenge, noen svekkes fort fordi andre minner og meninger legger seg over. Regjeringskvartalet kan trolig gjenskapes slik det var. Kanskje det er riktig? Vi har nesten glemt dette åstedet fordi Utøya var så mye værre. Ground Zero i NY gjenskapes som noe annet og vil uansett bli noe annet enn WTC - her har behovet for å gå fra åsted til sted vært utvetydelig. Når en parkeringsplass tas i bruk til minnesamvær konstitueres  'stedet' som en kollektiv hukommelse for en liten  stund. Ettersom minnet om hendelsen legger seg under påminnelsen av parkeringsfunksjonen, vil stedet etterhvert svekkes. Mange småsteder i Norge som har neglisjert behovet for offenlige møteplasser, har forhåpentligvis  også fått en ny innsikt.   

Behovet for et sted, park eller monument til minne om katastrofen er her. Og mange steder kan være aktuelle. Vel så viktig som lokalisering, er spørsmålet om hvilken mening vi skal tillegge dette stedet. Hva skal vi bli påminnet om? Hvordan kan dette stedet gi mening også når minnene er svekket?


Jeg har selv (Aften 10.08) trukket frem østre del av Studenterlunden som en mulighet. Serveringspaviljongene som ligger der har utspilt sin rolle. De gir ikke lenger noe tilskudd til dette byrommet. De gir etter mitt syn, ingen mening i det hele tatt. En minnepark i dette området kan tilføre området ny mening. Eidsvolls plass foran Stortinget er allerede et sted som benyttes til folkeaksjoner, politiske markeringer og demonstrasjoner som en viktig del av vårt demokratiske system, et sted hvor folket søker dialog med de folkevalgte.


Jeg kjenner at jeg blir både matt og lei meg når det blir argumentert for at en minnepark ikke bør ligge i Oslo (med undertone av en sentrum-periferi argumentasjon). Studenterlunden er ikke en park i Oslo kommune, men en allmenning i Norge og et av de få stedene i landet hvor absolutt alle i landet vil kunne finne frem til. Det i seg selv burde gi mening.

mandag 11. juli 2011

Streetscaping Torggata


Torggata er en av de gatene jeg liker best i Oslo . Ikke fordi den er så vakker. Den er tvert i mot ganske rufsete og langt fra glamourøs. Jeg liker Torggata fordi den er så effektiv. Da mener jeg ikke i betydning av høy fart, men at det er en gate som leder meg effektivt mellom Grunerløkka og sentrum, og en gate som gir god forbindelse mellom viktige steder. Som bymorfologisk element kan en gate forstås som form, og som form for mobilitet og distribusjon. Mellom Grunerløkka og sentrum krysser Torggata Akerselva og to viktige fordelingårer Hausmannsgate og Ring I og ender i Grensen hvor trikken går. Det er med andre ord lett å orientere seg. At gata heter Torggata er kanskje ikke så rart. Den binder sammen flere av Oslos viktigste bytorg: Stortorget, Youngstorget, Arbeidersamfunnets plass og tidligere Ankertorget som på 1970-tallet også var byens busstorg, nå studentboliger og hotell.

Torggata har lenge ligget i en slags bybakevje. Men i sommer har den blitt ny. Noen har forstått at det ikke holder å stenge en gate for trafikk og at det dermed blir et frodig byliv. Det må også legges til rette for at gaterommet skal brukes på annen måte.

Som en midlertidig løsning er det markert sykkeltraseer i stedet for betonggriser for å holde bilene unna og det er påmalt soner for varelevering. Store bøtter for planter er satt ut og benker, fine benker til å sitte på.

Likevel lurer jeg på hvordan det er tenkt at disse installasjonene skal virke, utover å holde bilene unna. Vil folk sitte på benkene? Hvem vil gjøre det? Langs hele denne gatestrekningen ligger kafeer, gatekjøkken og restauranter. Jeg vet ikke noe om dette prosjektet, men som midlertidig løsning tenker jeg at muligheten for suksess ville ha vært enda større dersom benkene og blomsterkassene hadde blitt plassert til støtte for disse virksomhetene. Hvorfor ikke mer variasjon og mer samvirke med aktivitene i bygningene som trenger gata, og som gata trenger til å skape bruk og trivsel? 
En gates primære oppgave er å gi rom for distribusjon og mobilitet. Den sekundære oppgaven er å gi rom for de aktivitetene som ligger til gata og som dermed kan gi gata liv utover dens trafikale funksjon. En tilsvarende gate i København har til sammenligning et helt annet intimt preg og en fullstendig demokratisk deling av gaterommet.





mandag 20. juni 2011

Boligutvikling og bykvalitet

TAB-BUK konferansen 2011 var viet boligkvalitet. Et sammensatt program ga kanskje flere spørsmål enn svar på hvordan vi skal jobbe med boligkvalitet, men det var et oppløftende seminar sammenlignet med hvordan boligkvalitet har blitt debattert de seneste årene. Nå sist i Arkitektur N nr.2/2011. Her er det mange gode artikler, men ingen gir noen nye betraktningsmåter. Det som er den grunnleggende holdningen i de fleste artiklene i bladet er at det private boligmarkedet gir dårligere kvalitet. Kvalitet er nesten utelukkende diskutert som et spørsmål om arealstørrelser.

Min misnøye med denne type faginnspill er både at synes å bekrefte en politisk oppfatning heller enn å bidra til konstruktive innspill til bruk i praksis. Hva skal vi med gjentatte utsagn om at utviklerbransjen er grådige og bygger uten tanke på annet enn sin egen fortjeneste? Hva er mottiltaket? Be dem om å slutte å tjene penger? Min innfallsvinkel til å diskutere boligkvalitet er ikke boligen i seg selv, men boligens plass i byen. Uten boliger i byen blir det ingen bykvalitet. Det kan bety at boligkvalitet er noe mer enn leilighetsstørrelser og uteromsnormer?

Av alle innlederne på konferansen likte jeg Nicolay Carlberg fra Hausenberg best. Han tok opp tråden fra tidligere innledere som Kjetil Trædal Thorsen fra Snøhetta som snakket om at friheten i allemannsretten ikke måtte forsvinne i behovet for ”allemannskontrollen”. At de offentlige byrommene blir så detaljprosjektert og detaljprogrammert at det ikke lenger er noen frihet i bevegelsene. ”Arkitektur skal gi opplevelsen av frihet og fritt valg til bevegelse.” En tanke som fungerer på Operataket, men som jeg tenker ble til fulle testet ut i modernismens åpne byplaner. Nå forsvarte ikke Thorsen denne type plan, men tvert om hentet frem Nollikartet som et ideal. Dette kartet fra 1700-tallet er som kjent alle arkitekters yndlingskart fordi det viser så tydelig hva byen handler om, - å fordele territoriet mellom private og offentlige rom samt vise hvor grensene går. ”Det finnes bare to typer av arealer, offentlig og privat.” sa Thorsen.  

Nicolay Carlberg er etnolog og ser ikke byen og boligen gjennom ”designbriller”, men som rom for sosiale forskjeller. Han tok opp det som jeg mener, er en av hovedutfordringene når vi skal skape boligkvalitet som også skal gi bykvalitet. Grensen mellom det offentlige og private. Han har arbeidet med Københavns strategi fra ”havebolig til havnebolig” om hvordan Københavnerne må endre sin måte å leve på ,- fra privat kontroll over de private godene til offentlig kontroll over fellesgodene. Å bo på havna, samtidig som de frigitte havnearealene skal tilby rom for et mangfoldig byliv utfordrer grensen mellom det private og det offentlige.

Carlberg trakk fram ”grensenedbrytning” som en generell utfordring. For eksempel hvordan vi bruker store glassflater i boliger. Forsøket på å overvinne grensen mellom ute og inne er kanskje en vakker tanke når boligen ligger ute i naturen. I byen vil denne grensenedbrytningen heller enn å skape spennende romlige opplevelser, forvirre vår bevegelsesfrihet. En uheldig miks mellom inne og ute gjør at vi mangler regler for hvordan vi skal oppføre oss.
Designet i seg selv kan virke fremmedgjørende. Carlberg viste til Vestre havnen i Malmø som et vellykket boligområde hvor resultatet av å ta store arealer til offentlige fellesrom har gitt positive ringvirkninger til hele området, men også deler av dette området har etter min oppfatning, flere prosjekter hvor grensenedbrytningen visker ut skille mellom offentlig og private og gjør oss usikre på hvor det offentlige rommet egentlig begynner og slutter.


torsdag 9. juni 2011

Becoming Oslo

”Byutvikling handler om folk – folk som flytter til den attraktive byen” sa Susanne Søholt på BoBy møtet på tirsdag. Oslo er for tiden attraktiv. Det kommer mange folk hit, men de som kommer langveisfra debatteres mest. Hun brukte også begrepet ”becoming” som uttrykk for den forandringen som skjer med folk under migrasjon. Vi har kanskje ikke et dekkende begrep på norsk, men det handler om å innse, ifølge Søholt at ”alle har mulighet til å bli aktive samfunnsborgere.” Slik jeg ser det vi blir påvirket til å endre oss når vi skifter omgivelser, eller når omgivelsene endres rundt oss. Byplanleggingen må legge til rette for deltagelse.

Temaet for møtet var Inkluderende byutvikling. Altså hvordan vi skal forholde oss til at Oslos befolkning blir stadig mer flernasjonal og mangfoldig, - men også ganske skjevfordelt med hensyn til hvordan den utenlandskættede befolkningen bosetter seg. Kan bolig- og byplanleggingen bidra til å fremme eller hindre integrering? Og er problemet etnisk eller sosial segregering? De mer primitive spørsmålene er om skoleunger skal busses for å utjevne forskjeller eller om det overhode er mulig å bo i et område hvor mangfoldet har blitt for ”en-foldig”.

Dette er ikke nye spørsmål. For 16-17 år siden var det Grünerløkka og Gamlebyen som var caset. I dag er det Groruddalen og Søndre Nordstrand. Den gang ble vi advart mot å la ungene våre vokse opp og gå på skole i Oslo indre øst. Argumentet var at andelen fremmedspråklige elever var så høy at norske unger ikke ville lære norsk og ellers ville lide av å være en minoritet i klasserommet. Mange lot seg skremme og flyttet unna før ungene begynte på skolen. Vi som ble igjen vet hvordan det gikk. Vi vet at skolehverdagen på Grünerløkka har gitt andre erfaringer enn skolehverdagen på Røa, som igjen har gitt andre erfaringer enn skolehverdagen i Tolga eller Kabelvåg. Nå vet vi hvordan Oslo indre øst og spesielt Grünerløkka har endret seg. Og vi vet at det gikk bra med de fleste. Det er fremdeles en stor andel fremmedspråklige elever, men ingen snakker om det som et problem lenger. Jeg skal ikke gå inn på de endringsprosessene som har skjedd i Oslo indre øst, men vi bør bruke dette som bakteppe for å nyansere debatten om de utfordringene som Oslo ytre øst kobles til i dag.

Innledere på møtet var foruten Søholt fra NIBR, Audun Lysbakken, Barne-, likestillings- og inkluderingsminister og eiendomsmegler Geir Zetterstøm. Tre svært forskjellige debattanter, men likevel usedvanlig enige. Lysbakken var ikke overraskende mest forutsigbar. Han har tro på områdeløftene i Groruddalssatsningen og at trafikkproblemene i dalen bør bedres. Både Lysbakken og Søholt viste til statistikk og forskning som nyanserer mediebildet. Noe som er helt nødvendig. Debatten om byutvikling, bymiljø og byplanlegging har en tendens til å gå i ring. Aftenposten er god til å støtte opp om dette. Hver gang et tema kommer opp, gjelder de samme utsagnene. Og Groruddalen fremstilles som om det er ett område, som om det ikke finnes eneboliger eller rekkehus eller områder med ”vestkantstandard”. Det hevdes at det i skolene ikke snakkes norsk (er det da utenlandsk?) og ingen deltar på sosiale aktiviteter. Hele området knyttes til ”slum og fare for opptøyer” – Hvor har de dette fra? et bilvindu på E6?

Integrering på boligmarkedet
En grunn til at Oslo ikke har de samme drabantbyproblemene som i andre Europeiske land, er vår boligpolitikk, borettslagene. I Norge har vi langt færre som er permanente leietakere på boligmarkedet. Søholt påpekte også dette. Når det gjelder boligmarkedet ligner majoriteten av innvandrerbefolkningen på majoriteten i det ”norske” boligmarkedet. De kan kjøpe seg inn andre steder, men boligkarrieren er lik. SSB sin levekårsundersøkelse fra 2008 viste en generell bedring på mange punkter. Ikke minst at leieandelen har gått ned. Og de fleste boligkjøpere, uansett tilhørighet, er i følge Zetterstrøm, opptatt av om nabolaget er ressurssterkt og ryddig. Etnisitet er mindre viktig, så er også skolekrets og elevsammensetning. Boligpreferanser og flyttemønstrene for innvandrerbefolkningen minner med andre ord om de generelle flyttemønstrene. Vi flytter alle til noe vi synes er bedre for oss dersom vi har økonomi til det. Lysbakken spør om det er et problem at dette også medfører at innvandrergrupper dermed klumper seg når de generelt forbedrer levestandarden sin?  Jeg mener det også er grunn til å spørre om dette er etnisk segregering? Søholt innledet sitt innlegg med å minne om at det bor 216 nasjonaliteter i Oslo i tillegg til de norske statsborgerne. Altså ikke 1:1 – de andre og oss. I tillegg har mange norske statsborgere røtter i disse landene.

Språkproblemer og språkressurser
Språkproblemer blir gjerne oppfattet og brukt som indikator på hvor integrert en innvandrer er. Zetterstrøm ga oss innblikk i hvordan dette kan hemme noen å komme inn på boligmarkedet. Manglende språkferdigheter kan gi dårligere forutsetninger for å henge med i budrundene. Det tenker jeg at meglerne lett kan gjøre noe med. I byplansammenheng er språkproblemer tett linket til kvaliteten på skolene og undervisningen. Selv om eiendomsmegleren ikke hadde merket seg at boligkjøperne var opptatt av skolekrets, kan det tenkes at noen har gjort et valg ved at de aldri går på visning i enkelte skolekretser.

Skole og andre typer av offentlig sosial infrastruktur er sentrale elementer i en områdeutvikling. Skolene skaper tilhørighet og skal være en viktig møteplass. Da kan mediaomtale og omdømme ha noe å si.  I et større perspektiv har jeg undret meg over at ingen trekker frem hvilke språkressurser som ligger i de skolene som omtales som problemskoler og hvor man må inn med ekstra språkopplæring. En klasse med 60 % fremmedspråklige elever er ikke en klasse hvor 60 % snakker sammen på ett fremmed språk som resten ikke forstår. Det er 40 % som snakker et språk som resten av klassen også forstår, men behersker i varierende grad, fordi de også behersker et eller flere andre språk. Noen velger å la ungene sine gå på Fransk eller Tysk skole for å bli flerspråklige. Det synes vi er lurt. Hvorfor anses det ikke samtidig som en ressurs at mange av Oslos befolkning kan flere språk (uten at det har kostet det norske samfunnet en øre)? Hvis kvaliteten på Osloskolene hadde blitt målt på total språkkompetanse og ikke kun på norsk språkkompetanse, ville problemstillingen da vært snudd? Hvilke tiltak ville vi ha diskutert for å bedre tilstanden på de homogene skolene på Oslo vest for at de skulle komme opp på samme nivå? 

I forbindelse med ett av mine besøk på Furuset snakket jeg med noen ungdommer om hva Furuset er og kan bli. Ei jente fortalte at faren hennes hadde snakket om Furuset i gamle dager. Han var også som henne, født og oppvokst på Furuset. ”Og besteforeldrene dine”, spurte jeg, ”er de også herfra?” Hun stusset litt og sa det jeg egentlig burde ha tenkt; de var fra Tyrkia. Gjennom samtalen vår hadde hun endret seg fra en ”innvandrerjente på Furuset” til en jente med historisk sett større forankring til Oslo, enn jeg og mine barn har. 

Tema for BoBymøtet kommer til å bli gjentatt. Oslo kommune starter nå sitt arbeid med neste kommuneplan. De ber om innspill til strategier. Som Lysbakken påpekte: Oslo har alltid vært en delt by, uten at noen har tatt noe grep som virker, for å redusere dette . Neste møte i BoBy blir før kommunevalget i høst. Da inviteres alle de sentrale byutviklingspolitikerne i Oslo til å debattere Oslos utvikling og -  ”how to become”.       

mandag 30. mai 2011

Kampen om matjorda – alliansebygging i byutviklingen

UMBs vårkonferanse hadde i år tema ”Landkamp” og tok opp både de store globale spørsmålene knyttet til befolkningsvekst, klimaendringer og matproduksjon og de lokale spørsmålene om det skal produseres korn eller bygninger på tettstedsnære jorder.

Dobbeltstatsråd Erik Solheim snakket med begge hattene sine på og trakk opp flere eksempler på avhengigheten mellom en global fordelingspolitikk og en global miljøpolitikk. Den mulitipolare verdensordenen, med Kina, India og deler av Afrika som nye økonomiske vekstsoner, vil uunngåelig påvirke denne avhengigheten, forhåpentligvis til det beste for alle.

Jeg som planlegger, befatter meg mest med hvordan ulike norske velstandsfenomen skal avveies mot hverandre, jeg  merket meg miljøvernministerens tydelige uttalelse om at det er de globale miljøtiltakene som virker. Tiltakene vi gjør her hjemme har marginal, om ingen, betydning for klimaregnskapet. Satt på spissen: årsaken til at vi har lagt klimatrusselen som en ”klam hånd” om alle plangrep, er at vi må gjøre noe i Norge for å opprettholde troverdighet og moral i de internasjonale forhandlingene.     

Med dette som bakteppe ble de lokale problemstillingene enda mer lokale. Jordvern har i manges øyne vært hovedårsaken til at norske byggefelt har spredt seg utover og oppover åssider. I dag brukes klimaregnskapet som argument for at de samme jordene må ofres. Vi må bygge stasjonsnært for å inspirere til økt kollektivtrafikk og dermed redusere klimagassutslipp, - tror vi?
Saken fikk et enda mer lokalt perspektiv ved at Johan Bjørneby, bonden som eier det mest stasjonsnære jordet i Ås fortalte på overbevisende måte hvordan han følte forpliktelsene for å utnytte denne matjorda til matproduksjon. Det står respekt av et slikt standpunkt og at han ikke lar seg friste til en rask fortjeneste ved å omregulere til byggeområde. Tidligere Rådmann Kierulf argumenterte på sin side, godt hvorfor Ås bør fortettes. Hans argumenter faller tett sammen med det vi som planleggere forteller studentene og hverandre. Samtidig viste planene hans hvordan andre sentrumsnære områder, lavt utnyttede villaområder, blir skjermet fra kravet om å bidra til å redusere klimagassutslippene. Hvorfor?         

Eva Falleth snakket i sitt innlegg om ”tvisynet på jordvern”. Hennes argument er at jordvernet trenger noen allianser. Jordvernet forvaltes av en sektorinteresse (landbruket) som har mange ulike interesser å ivareta. Disse går ikke alltid i favør av å hindre at matjord blir brakklagt eller benyttet til andre formål. Falleth mener jordvernet sikres best når de støttes av andre verneinteresser f. eks. kulturlandskapet. Det kan hun ha rett i. Se bare på hvilken posisjon småhusområdene har fått. I et historisk perspektiv har sentrumsutvikling skjedd ved at lavt utnyttede tomter har blitt endret i en trinnvis naturlig prosess til høyere og mer sentrumsorientert bebyggelse. I dag er det nærmest umulig å gi boligområder med småhus en rolle for en klimareduserende byutvikling. Tiltross for at dette er den boformen som mest av alt skaper bilavhengighet. Ja, hvorfor er en planlagt, men frivilling sanering av sentrumsnære villaområder er et ikke-alternativ, mens sanering av produktivt jordbruksareal nå tillatt å fremme i klimaregnskapets navn?

Jeg tror det henger sammen med den alliansebyggingen Falleth etterlyser for jordvernet.  I alle fall i Oslo er en tydelig allianse mellom villaeiere, naboer, fortidsminneforening og grøntstrukturvernere. Retorikken i Oslo har medført at man oppfatter fortetting i villaområder som forslumming, hvilket er en stor feiloppfatning. Denne oppfatningen har spredt seg utover hele Norge. Småhusområdene skal ha verneplaner! Oskar Puschmann, fra Skog og landskap viste til en annen siden av denne alliansen. Han mente tendensen i dag er at det heller tas matjord enn å fjerne 100 meterskoger ved villaområder. Hadde jeg vært lokalpolitiker hadde jeg også vært mer redd for noen hundre villaeiere, velforeninger og kulturminnevernere, enn én skarve bonde.

søndag 15. mai 2011

Innovasjon og nyvinninger

Trenger vi en innovativ planlegging? Trenger vi en innovativ undervisning i planfaget? Dette var temaet på en av workshoppene på AESOPs Head of School Meeting forrige helg. Møtet fant sted i Tirana, Albania. Et sted som i seg selv er verdt et innlegg. Og ganske inspirerende med tanke på behovet for kreativ tenkning og innovative løsninger.
KeyNote speaker på møtet var Charles Landry – mannen bak uttrykk som ”den kreative byen” og ”urbane innovatører”. Han selv har etablert en bedrift på å selge gode råd om hvordan kreativitet kan brukes som strategi i byutvikling. Mest kjente publikasjoner er: The Art of City-Making (Earthscan Publ., 2006), The Creative City: A Toolkit for Urban Innovators (Earthscan Publ., 2008), and The Intercultural City: Planning for Diversity Advantage (with Phil Wood;Earthscan Publ., 2008)
Han har holdt på med dette i tretti år og har klart å spre budskapet sitt godt. Slik sett ble forelesningen litt passé og banal for denne forsamlingen, ledere av planleggerutdanning i Europa. Det hadde vært mer interessant om han hadde reflektert over hvorfor slike kreative strategier virker og evt. når virker de ikke . Et budskap om kreativitet og lokale kunst- og kulturstrategier i områdeplanlegging er ikke farlig å spre. Spørsmålet er hvordan vi vektlegger betydningen av det og hva vi med et slikt budskap evt. kan tilsløre av andre innsikter. Jeg støtter Landry som poengterte at det ikke handler om å produsere kunst, men å oppøve kreativitet i alle sammenhenger.
  
Workshoppen som jeg deltok i, var kreativ nok på de to timene vi hadde til rådighet, men vi kom ikke særlig langt i å nytenke og konkretisere innovasjonsbegrepet i forhold til planlegging og planleggerutdanningen. Selv er jeg overbevist om at kreativitet må oppmuntres og oppøves i planfaget dersom vi skal oppnå nyvinninger. Det vil si nye betraktningsmåter, nye løsninger og nye perspektiver som kan oppdage behov nå og i fremtiden. Men innovasjon forutsetter kritikk. Først et kritisk perspektiv deretter en kreativ innstilling for å få frem nye løsninger.

På flyet hjem fra Tirana leste jeg i en bok jeg nylig hadde anskaffet: Hvem eier byen? (Jahn Holljen Thon og Roy Eriksen (red) Novus as, 2010)Tittelen er lokkende, men ikke dekkende for innholdet. Hvem eier definisjonsmakten i byteorien − hadde vært mer passende. I en av tekstene skriver Hans Kjetil Lysgård om utfordringer for byplanleggingen når kultur blir strategi. (s. 143) Jeg kan ikke her gå inn på hele den teksten, men poenget til Lysgård er at det er en feilslutning i argumentasjonen omkring kulturbaserte utviklingsstrategier og da særlig med utgangspunkt i ”den kreative klassen”. (som ikke er Landrys begrep, men Richard Floridas) Lysgård trekker opp en typisk argumentasjonsrekke der det settes likhetstegn mellom kreativitet som kjernen i byutvikling og at kulturnæringer kan ha et urbant vekstpotensial. Det store og vanskelige spørsmålet om hva som gjør byer til kreative miljøer, reduseres til et spørsmål om hvordan byer kan utvikles til kreative byer gjennom utvikling av kulturnæringer. For byplanleggingen blir det i så fall en utfordring med hensyn til hvordan vi fanger opp alle de som ennå ikke er (eller noen gang vil bli) en del av den kreative klassen. Jeg er helt enig med Lysgård at vi må ha et kritisk blikk på hvordan kreativitetsbegrepet blir brukt både i politiske strategier og i faglig argumentasjon.   

En slags oppsummering fra workshoppen i Tirana ble at vi definerte innovasjon i planlegging å handle mer om prosess enn produkt. Planlegging er i seg selv en prosess som skjer innenfor et elastisk rammeverk. Vi snakket om at en innovativ planlegging først og fremst er fleksibel og pragmatisk. Og at undervisningen må være en drivkraft, sette i gang hypoteser som forskning kan følge opp og igjen tas inn i undervisningen − altså at planundervisningen ikke kun skal være forskningsbasert. 
Kreativitet handler i dette tilfellet om at vi må få studenter til å bli smarte. Lære seg til å løse oppgaver innenfor den elastiske konteksten. Da kan vi ikke unngå nyvinninger.
Min egen konklusjon er at dersom innovativ planlegging må være fleksibel og pragmatisk, er den også inkrementalistisk. Det er gjennom de små stegene som hele tiden må justeres som gjør én kreativ.

fredag 29. april 2011

Arkitektkonkurranser

Siste nummer av Arkitektnytt er hovedsakelig viet temaet arkitektkonkurranser. Det er bra og viktig. Temaet er etter min oppfatning overmodent for diskusjon med formål å fornye konkurranseinstitusjonen. 
Jeg har tatt til orde for dette i et innlegg i forrige utgave. Det gleder meg at redaktøren i AN støtter innspillet mitt i sin lederspalte. Mitt hovedpoeng er at arkitektkonkurranser ikke er noe som angår NAL alene. Jeg ser frem til at de to ansvarlige departementene MD og KRD tar tak i problemstillingen og utreder hvordan arkitektkonkurransen kan forankres i Plan- og bygningsloven.  

lørdag 23. april 2011

Hard asfalt

En av grunnene til at jeg oppretter denne bloggen er hvordan byutvikling og byplanlegging blir behandlet i dagspressen. Det er ikke få ganger jeg tenker at jeg må skrive et motinnlegg for å kommentere en artikkel. På tirsdag 19.april skjedde det igjen. Kjersti Løken Stavrum i Aftenposten skriver under overskriften " hard asfalt" om barns vilkår i byen. Hun kommenterer et prosjekt "Building Blocks" som har til hensikt å invitere barn til å fortelle og tegne hvordan de vil bo i byen. Stavrum skriver at barna skal tegne frem sine drømmeboliger. Jeg håper det ikke er tilfelle. Jeg håper prosjektet får barna, og ikke bare de som bor i Oslo sentrum og i Groruddalen, til å reflektere over hva det betyr å bo i en by.

Stavrum reduserer i sin artikkel, som de fleste som engasjerer seg i debatten om å bo i by, problematikken til enkelte nye boligprosjekter. Jeg er enig i at noen av de siste årenes boligprosjekter i Oslo indre by kunne ha vært bedre, men jeg er mer usikker på om det er så mye verre å bo der enn i boligområder bygget tidligere. Stavrum gjør også som de fleste andre; gjentar en frase om at det beste med Oslo er marka og fjorden. Det kan jeg også være enig i - at marka og fjorden er bra for Oslofolk. Men marka og fjorden er ikke byen Oslo - det er bygningene, gatene, asfalten, trikken, bytrærne og menneskemassen som er byen. En drømmebolig høres for meg ut som et "barbi" prosjekt i et beskyttet villastrøk. Jeg håper de som skal drive dette prosjektet utfordrer ungene til å tenke og tegne sin "drømmeby" eller aller helst det samfunnet de ønsker å bidra til selv.