mandag 30. mai 2011

Kampen om matjorda – alliansebygging i byutviklingen

UMBs vårkonferanse hadde i år tema ”Landkamp” og tok opp både de store globale spørsmålene knyttet til befolkningsvekst, klimaendringer og matproduksjon og de lokale spørsmålene om det skal produseres korn eller bygninger på tettstedsnære jorder.

Dobbeltstatsråd Erik Solheim snakket med begge hattene sine på og trakk opp flere eksempler på avhengigheten mellom en global fordelingspolitikk og en global miljøpolitikk. Den mulitipolare verdensordenen, med Kina, India og deler av Afrika som nye økonomiske vekstsoner, vil uunngåelig påvirke denne avhengigheten, forhåpentligvis til det beste for alle.

Jeg som planlegger, befatter meg mest med hvordan ulike norske velstandsfenomen skal avveies mot hverandre, jeg  merket meg miljøvernministerens tydelige uttalelse om at det er de globale miljøtiltakene som virker. Tiltakene vi gjør her hjemme har marginal, om ingen, betydning for klimaregnskapet. Satt på spissen: årsaken til at vi har lagt klimatrusselen som en ”klam hånd” om alle plangrep, er at vi må gjøre noe i Norge for å opprettholde troverdighet og moral i de internasjonale forhandlingene.     

Med dette som bakteppe ble de lokale problemstillingene enda mer lokale. Jordvern har i manges øyne vært hovedårsaken til at norske byggefelt har spredt seg utover og oppover åssider. I dag brukes klimaregnskapet som argument for at de samme jordene må ofres. Vi må bygge stasjonsnært for å inspirere til økt kollektivtrafikk og dermed redusere klimagassutslipp, - tror vi?
Saken fikk et enda mer lokalt perspektiv ved at Johan Bjørneby, bonden som eier det mest stasjonsnære jordet i Ås fortalte på overbevisende måte hvordan han følte forpliktelsene for å utnytte denne matjorda til matproduksjon. Det står respekt av et slikt standpunkt og at han ikke lar seg friste til en rask fortjeneste ved å omregulere til byggeområde. Tidligere Rådmann Kierulf argumenterte på sin side, godt hvorfor Ås bør fortettes. Hans argumenter faller tett sammen med det vi som planleggere forteller studentene og hverandre. Samtidig viste planene hans hvordan andre sentrumsnære områder, lavt utnyttede villaområder, blir skjermet fra kravet om å bidra til å redusere klimagassutslippene. Hvorfor?         

Eva Falleth snakket i sitt innlegg om ”tvisynet på jordvern”. Hennes argument er at jordvernet trenger noen allianser. Jordvernet forvaltes av en sektorinteresse (landbruket) som har mange ulike interesser å ivareta. Disse går ikke alltid i favør av å hindre at matjord blir brakklagt eller benyttet til andre formål. Falleth mener jordvernet sikres best når de støttes av andre verneinteresser f. eks. kulturlandskapet. Det kan hun ha rett i. Se bare på hvilken posisjon småhusområdene har fått. I et historisk perspektiv har sentrumsutvikling skjedd ved at lavt utnyttede tomter har blitt endret i en trinnvis naturlig prosess til høyere og mer sentrumsorientert bebyggelse. I dag er det nærmest umulig å gi boligområder med småhus en rolle for en klimareduserende byutvikling. Tiltross for at dette er den boformen som mest av alt skaper bilavhengighet. Ja, hvorfor er en planlagt, men frivilling sanering av sentrumsnære villaområder er et ikke-alternativ, mens sanering av produktivt jordbruksareal nå tillatt å fremme i klimaregnskapets navn?

Jeg tror det henger sammen med den alliansebyggingen Falleth etterlyser for jordvernet.  I alle fall i Oslo er en tydelig allianse mellom villaeiere, naboer, fortidsminneforening og grøntstrukturvernere. Retorikken i Oslo har medført at man oppfatter fortetting i villaområder som forslumming, hvilket er en stor feiloppfatning. Denne oppfatningen har spredt seg utover hele Norge. Småhusområdene skal ha verneplaner! Oskar Puschmann, fra Skog og landskap viste til en annen siden av denne alliansen. Han mente tendensen i dag er at det heller tas matjord enn å fjerne 100 meterskoger ved villaområder. Hadde jeg vært lokalpolitiker hadde jeg også vært mer redd for noen hundre villaeiere, velforeninger og kulturminnevernere, enn én skarve bonde.

søndag 15. mai 2011

Innovasjon og nyvinninger

Trenger vi en innovativ planlegging? Trenger vi en innovativ undervisning i planfaget? Dette var temaet på en av workshoppene på AESOPs Head of School Meeting forrige helg. Møtet fant sted i Tirana, Albania. Et sted som i seg selv er verdt et innlegg. Og ganske inspirerende med tanke på behovet for kreativ tenkning og innovative løsninger.
KeyNote speaker på møtet var Charles Landry – mannen bak uttrykk som ”den kreative byen” og ”urbane innovatører”. Han selv har etablert en bedrift på å selge gode råd om hvordan kreativitet kan brukes som strategi i byutvikling. Mest kjente publikasjoner er: The Art of City-Making (Earthscan Publ., 2006), The Creative City: A Toolkit for Urban Innovators (Earthscan Publ., 2008), and The Intercultural City: Planning for Diversity Advantage (with Phil Wood;Earthscan Publ., 2008)
Han har holdt på med dette i tretti år og har klart å spre budskapet sitt godt. Slik sett ble forelesningen litt passé og banal for denne forsamlingen, ledere av planleggerutdanning i Europa. Det hadde vært mer interessant om han hadde reflektert over hvorfor slike kreative strategier virker og evt. når virker de ikke . Et budskap om kreativitet og lokale kunst- og kulturstrategier i områdeplanlegging er ikke farlig å spre. Spørsmålet er hvordan vi vektlegger betydningen av det og hva vi med et slikt budskap evt. kan tilsløre av andre innsikter. Jeg støtter Landry som poengterte at det ikke handler om å produsere kunst, men å oppøve kreativitet i alle sammenhenger.
  
Workshoppen som jeg deltok i, var kreativ nok på de to timene vi hadde til rådighet, men vi kom ikke særlig langt i å nytenke og konkretisere innovasjonsbegrepet i forhold til planlegging og planleggerutdanningen. Selv er jeg overbevist om at kreativitet må oppmuntres og oppøves i planfaget dersom vi skal oppnå nyvinninger. Det vil si nye betraktningsmåter, nye løsninger og nye perspektiver som kan oppdage behov nå og i fremtiden. Men innovasjon forutsetter kritikk. Først et kritisk perspektiv deretter en kreativ innstilling for å få frem nye løsninger.

På flyet hjem fra Tirana leste jeg i en bok jeg nylig hadde anskaffet: Hvem eier byen? (Jahn Holljen Thon og Roy Eriksen (red) Novus as, 2010)Tittelen er lokkende, men ikke dekkende for innholdet. Hvem eier definisjonsmakten i byteorien − hadde vært mer passende. I en av tekstene skriver Hans Kjetil Lysgård om utfordringer for byplanleggingen når kultur blir strategi. (s. 143) Jeg kan ikke her gå inn på hele den teksten, men poenget til Lysgård er at det er en feilslutning i argumentasjonen omkring kulturbaserte utviklingsstrategier og da særlig med utgangspunkt i ”den kreative klassen”. (som ikke er Landrys begrep, men Richard Floridas) Lysgård trekker opp en typisk argumentasjonsrekke der det settes likhetstegn mellom kreativitet som kjernen i byutvikling og at kulturnæringer kan ha et urbant vekstpotensial. Det store og vanskelige spørsmålet om hva som gjør byer til kreative miljøer, reduseres til et spørsmål om hvordan byer kan utvikles til kreative byer gjennom utvikling av kulturnæringer. For byplanleggingen blir det i så fall en utfordring med hensyn til hvordan vi fanger opp alle de som ennå ikke er (eller noen gang vil bli) en del av den kreative klassen. Jeg er helt enig med Lysgård at vi må ha et kritisk blikk på hvordan kreativitetsbegrepet blir brukt både i politiske strategier og i faglig argumentasjon.   

En slags oppsummering fra workshoppen i Tirana ble at vi definerte innovasjon i planlegging å handle mer om prosess enn produkt. Planlegging er i seg selv en prosess som skjer innenfor et elastisk rammeverk. Vi snakket om at en innovativ planlegging først og fremst er fleksibel og pragmatisk. Og at undervisningen må være en drivkraft, sette i gang hypoteser som forskning kan følge opp og igjen tas inn i undervisningen − altså at planundervisningen ikke kun skal være forskningsbasert. 
Kreativitet handler i dette tilfellet om at vi må få studenter til å bli smarte. Lære seg til å løse oppgaver innenfor den elastiske konteksten. Da kan vi ikke unngå nyvinninger.
Min egen konklusjon er at dersom innovativ planlegging må være fleksibel og pragmatisk, er den også inkrementalistisk. Det er gjennom de små stegene som hele tiden må justeres som gjør én kreativ.