mandag 20. juni 2011

Boligutvikling og bykvalitet

TAB-BUK konferansen 2011 var viet boligkvalitet. Et sammensatt program ga kanskje flere spørsmål enn svar på hvordan vi skal jobbe med boligkvalitet, men det var et oppløftende seminar sammenlignet med hvordan boligkvalitet har blitt debattert de seneste årene. Nå sist i Arkitektur N nr.2/2011. Her er det mange gode artikler, men ingen gir noen nye betraktningsmåter. Det som er den grunnleggende holdningen i de fleste artiklene i bladet er at det private boligmarkedet gir dårligere kvalitet. Kvalitet er nesten utelukkende diskutert som et spørsmål om arealstørrelser.

Min misnøye med denne type faginnspill er både at synes å bekrefte en politisk oppfatning heller enn å bidra til konstruktive innspill til bruk i praksis. Hva skal vi med gjentatte utsagn om at utviklerbransjen er grådige og bygger uten tanke på annet enn sin egen fortjeneste? Hva er mottiltaket? Be dem om å slutte å tjene penger? Min innfallsvinkel til å diskutere boligkvalitet er ikke boligen i seg selv, men boligens plass i byen. Uten boliger i byen blir det ingen bykvalitet. Det kan bety at boligkvalitet er noe mer enn leilighetsstørrelser og uteromsnormer?

Av alle innlederne på konferansen likte jeg Nicolay Carlberg fra Hausenberg best. Han tok opp tråden fra tidligere innledere som Kjetil Trædal Thorsen fra Snøhetta som snakket om at friheten i allemannsretten ikke måtte forsvinne i behovet for ”allemannskontrollen”. At de offentlige byrommene blir så detaljprosjektert og detaljprogrammert at det ikke lenger er noen frihet i bevegelsene. ”Arkitektur skal gi opplevelsen av frihet og fritt valg til bevegelse.” En tanke som fungerer på Operataket, men som jeg tenker ble til fulle testet ut i modernismens åpne byplaner. Nå forsvarte ikke Thorsen denne type plan, men tvert om hentet frem Nollikartet som et ideal. Dette kartet fra 1700-tallet er som kjent alle arkitekters yndlingskart fordi det viser så tydelig hva byen handler om, - å fordele territoriet mellom private og offentlige rom samt vise hvor grensene går. ”Det finnes bare to typer av arealer, offentlig og privat.” sa Thorsen.  

Nicolay Carlberg er etnolog og ser ikke byen og boligen gjennom ”designbriller”, men som rom for sosiale forskjeller. Han tok opp det som jeg mener, er en av hovedutfordringene når vi skal skape boligkvalitet som også skal gi bykvalitet. Grensen mellom det offentlige og private. Han har arbeidet med Københavns strategi fra ”havebolig til havnebolig” om hvordan Københavnerne må endre sin måte å leve på ,- fra privat kontroll over de private godene til offentlig kontroll over fellesgodene. Å bo på havna, samtidig som de frigitte havnearealene skal tilby rom for et mangfoldig byliv utfordrer grensen mellom det private og det offentlige.

Carlberg trakk fram ”grensenedbrytning” som en generell utfordring. For eksempel hvordan vi bruker store glassflater i boliger. Forsøket på å overvinne grensen mellom ute og inne er kanskje en vakker tanke når boligen ligger ute i naturen. I byen vil denne grensenedbrytningen heller enn å skape spennende romlige opplevelser, forvirre vår bevegelsesfrihet. En uheldig miks mellom inne og ute gjør at vi mangler regler for hvordan vi skal oppføre oss.
Designet i seg selv kan virke fremmedgjørende. Carlberg viste til Vestre havnen i Malmø som et vellykket boligområde hvor resultatet av å ta store arealer til offentlige fellesrom har gitt positive ringvirkninger til hele området, men også deler av dette området har etter min oppfatning, flere prosjekter hvor grensenedbrytningen visker ut skille mellom offentlig og private og gjør oss usikre på hvor det offentlige rommet egentlig begynner og slutter.


torsdag 9. juni 2011

Becoming Oslo

”Byutvikling handler om folk – folk som flytter til den attraktive byen” sa Susanne Søholt på BoBy møtet på tirsdag. Oslo er for tiden attraktiv. Det kommer mange folk hit, men de som kommer langveisfra debatteres mest. Hun brukte også begrepet ”becoming” som uttrykk for den forandringen som skjer med folk under migrasjon. Vi har kanskje ikke et dekkende begrep på norsk, men det handler om å innse, ifølge Søholt at ”alle har mulighet til å bli aktive samfunnsborgere.” Slik jeg ser det vi blir påvirket til å endre oss når vi skifter omgivelser, eller når omgivelsene endres rundt oss. Byplanleggingen må legge til rette for deltagelse.

Temaet for møtet var Inkluderende byutvikling. Altså hvordan vi skal forholde oss til at Oslos befolkning blir stadig mer flernasjonal og mangfoldig, - men også ganske skjevfordelt med hensyn til hvordan den utenlandskættede befolkningen bosetter seg. Kan bolig- og byplanleggingen bidra til å fremme eller hindre integrering? Og er problemet etnisk eller sosial segregering? De mer primitive spørsmålene er om skoleunger skal busses for å utjevne forskjeller eller om det overhode er mulig å bo i et område hvor mangfoldet har blitt for ”en-foldig”.

Dette er ikke nye spørsmål. For 16-17 år siden var det Grünerløkka og Gamlebyen som var caset. I dag er det Groruddalen og Søndre Nordstrand. Den gang ble vi advart mot å la ungene våre vokse opp og gå på skole i Oslo indre øst. Argumentet var at andelen fremmedspråklige elever var så høy at norske unger ikke ville lære norsk og ellers ville lide av å være en minoritet i klasserommet. Mange lot seg skremme og flyttet unna før ungene begynte på skolen. Vi som ble igjen vet hvordan det gikk. Vi vet at skolehverdagen på Grünerløkka har gitt andre erfaringer enn skolehverdagen på Røa, som igjen har gitt andre erfaringer enn skolehverdagen i Tolga eller Kabelvåg. Nå vet vi hvordan Oslo indre øst og spesielt Grünerløkka har endret seg. Og vi vet at det gikk bra med de fleste. Det er fremdeles en stor andel fremmedspråklige elever, men ingen snakker om det som et problem lenger. Jeg skal ikke gå inn på de endringsprosessene som har skjedd i Oslo indre øst, men vi bør bruke dette som bakteppe for å nyansere debatten om de utfordringene som Oslo ytre øst kobles til i dag.

Innledere på møtet var foruten Søholt fra NIBR, Audun Lysbakken, Barne-, likestillings- og inkluderingsminister og eiendomsmegler Geir Zetterstøm. Tre svært forskjellige debattanter, men likevel usedvanlig enige. Lysbakken var ikke overraskende mest forutsigbar. Han har tro på områdeløftene i Groruddalssatsningen og at trafikkproblemene i dalen bør bedres. Både Lysbakken og Søholt viste til statistikk og forskning som nyanserer mediebildet. Noe som er helt nødvendig. Debatten om byutvikling, bymiljø og byplanlegging har en tendens til å gå i ring. Aftenposten er god til å støtte opp om dette. Hver gang et tema kommer opp, gjelder de samme utsagnene. Og Groruddalen fremstilles som om det er ett område, som om det ikke finnes eneboliger eller rekkehus eller områder med ”vestkantstandard”. Det hevdes at det i skolene ikke snakkes norsk (er det da utenlandsk?) og ingen deltar på sosiale aktiviteter. Hele området knyttes til ”slum og fare for opptøyer” – Hvor har de dette fra? et bilvindu på E6?

Integrering på boligmarkedet
En grunn til at Oslo ikke har de samme drabantbyproblemene som i andre Europeiske land, er vår boligpolitikk, borettslagene. I Norge har vi langt færre som er permanente leietakere på boligmarkedet. Søholt påpekte også dette. Når det gjelder boligmarkedet ligner majoriteten av innvandrerbefolkningen på majoriteten i det ”norske” boligmarkedet. De kan kjøpe seg inn andre steder, men boligkarrieren er lik. SSB sin levekårsundersøkelse fra 2008 viste en generell bedring på mange punkter. Ikke minst at leieandelen har gått ned. Og de fleste boligkjøpere, uansett tilhørighet, er i følge Zetterstrøm, opptatt av om nabolaget er ressurssterkt og ryddig. Etnisitet er mindre viktig, så er også skolekrets og elevsammensetning. Boligpreferanser og flyttemønstrene for innvandrerbefolkningen minner med andre ord om de generelle flyttemønstrene. Vi flytter alle til noe vi synes er bedre for oss dersom vi har økonomi til det. Lysbakken spør om det er et problem at dette også medfører at innvandrergrupper dermed klumper seg når de generelt forbedrer levestandarden sin?  Jeg mener det også er grunn til å spørre om dette er etnisk segregering? Søholt innledet sitt innlegg med å minne om at det bor 216 nasjonaliteter i Oslo i tillegg til de norske statsborgerne. Altså ikke 1:1 – de andre og oss. I tillegg har mange norske statsborgere røtter i disse landene.

Språkproblemer og språkressurser
Språkproblemer blir gjerne oppfattet og brukt som indikator på hvor integrert en innvandrer er. Zetterstrøm ga oss innblikk i hvordan dette kan hemme noen å komme inn på boligmarkedet. Manglende språkferdigheter kan gi dårligere forutsetninger for å henge med i budrundene. Det tenker jeg at meglerne lett kan gjøre noe med. I byplansammenheng er språkproblemer tett linket til kvaliteten på skolene og undervisningen. Selv om eiendomsmegleren ikke hadde merket seg at boligkjøperne var opptatt av skolekrets, kan det tenkes at noen har gjort et valg ved at de aldri går på visning i enkelte skolekretser.

Skole og andre typer av offentlig sosial infrastruktur er sentrale elementer i en områdeutvikling. Skolene skaper tilhørighet og skal være en viktig møteplass. Da kan mediaomtale og omdømme ha noe å si.  I et større perspektiv har jeg undret meg over at ingen trekker frem hvilke språkressurser som ligger i de skolene som omtales som problemskoler og hvor man må inn med ekstra språkopplæring. En klasse med 60 % fremmedspråklige elever er ikke en klasse hvor 60 % snakker sammen på ett fremmed språk som resten ikke forstår. Det er 40 % som snakker et språk som resten av klassen også forstår, men behersker i varierende grad, fordi de også behersker et eller flere andre språk. Noen velger å la ungene sine gå på Fransk eller Tysk skole for å bli flerspråklige. Det synes vi er lurt. Hvorfor anses det ikke samtidig som en ressurs at mange av Oslos befolkning kan flere språk (uten at det har kostet det norske samfunnet en øre)? Hvis kvaliteten på Osloskolene hadde blitt målt på total språkkompetanse og ikke kun på norsk språkkompetanse, ville problemstillingen da vært snudd? Hvilke tiltak ville vi ha diskutert for å bedre tilstanden på de homogene skolene på Oslo vest for at de skulle komme opp på samme nivå? 

I forbindelse med ett av mine besøk på Furuset snakket jeg med noen ungdommer om hva Furuset er og kan bli. Ei jente fortalte at faren hennes hadde snakket om Furuset i gamle dager. Han var også som henne, født og oppvokst på Furuset. ”Og besteforeldrene dine”, spurte jeg, ”er de også herfra?” Hun stusset litt og sa det jeg egentlig burde ha tenkt; de var fra Tyrkia. Gjennom samtalen vår hadde hun endret seg fra en ”innvandrerjente på Furuset” til en jente med historisk sett større forankring til Oslo, enn jeg og mine barn har. 

Tema for BoBymøtet kommer til å bli gjentatt. Oslo kommune starter nå sitt arbeid med neste kommuneplan. De ber om innspill til strategier. Som Lysbakken påpekte: Oslo har alltid vært en delt by, uten at noen har tatt noe grep som virker, for å redusere dette . Neste møte i BoBy blir før kommunevalget i høst. Da inviteres alle de sentrale byutviklingspolitikerne i Oslo til å debattere Oslos utvikling og -  ”how to become”.