søndag 16. oktober 2011

Hvor skal Oslo vokse?

Torsdag i forrige uke hadde Aftenposten et oppslag om den planlagte boligutviklingen i Oslo. Artikkelen fokuserte på prisutviklingen øst og vest for Akerselva - som er selve symbolet på "den delte byen". Poenget i artikkelen var at dette "klasseskillet" kommer til å forsterkes ytterligere dersom byen utvikles slik det er planlagt. Årsaken til dette er i følge ekspertene som siteres i artikkelen, en manglende nybygging i vest. Etterspørselen etter boliger i disse attraktive områdene av Oslo  vil i fremtiden være mye større enn tilbudet. Prisene vil dermed øke vesentlig mer enn i resten av byen, og dette vil med stor sannsynlighet bidra til at de sosio-økonomiske ulikhetene i byen også forsterkes ytterligere.

I artikkelen pekes det som rett er, på to grunner til at det er østkanten som synes å skulle håndtere Oslos befolkningsvekst. Begge handler om økonomisk verdiutvikling. Det ene er mest opplagt. Det er øst i byen det finnes næringseiendommer som kan få en verdistigning ved å transformere til boligformål. Mens det i vest er en omfattende gruppe villaeierne som beskytter verdiene sine mot uønsket fortetting i nabolaget og på den måten gjør det vanskelige å bygge flere boliger.

Så kan vi jo spørre om det gjør noe at Oslo vokser i øst og velstands-segregeres i vest? Og er dette kun et politisk spørsmål? Eller er det også en faglig diskusjon? Man kan også lure på, ettersom politikerne i Oslo stort sett er enige om denne utviklingsretningen - se mitt innlegg tidligere på bloggen - om det holder at  vi kun diskuterer forslag og strategier som støtter opp om denne politikken?  Kanskje det ikke betyr så mye hvor Oslo vokser, så lenge det bygges boliger av god nok kvalitet (og billige, hevdes det!) samt at infrastrukturen gir tilstrekkelig fordeling av varer, tjenester og opprettholder en ønsket mobilitet i byen. Eller trenger politikerne nye vekstscenarier å bryne seg på?

Jeg jobber for tiden i et team som er engasjert av PBE i Oslo kommune for å utvikle nye utviklingsgrep for neste kommuneplanperiode. Oppdraget er å diskutere hvor vi kan håndtere veksten frem til 2030 og hvordan disse tiltakene vil bygger opp om visjoner frem mot 2050. Vårt team har fått i oppgave å diskutere "Ringbanebyen" - inneforstått: Veksten skal kunne håndteres med utgangspunkt i en banebasert kollektivtransport.

Grepsdiskusjon gir oss en mulighet til  å diskutere noen inngrodde oppfatninger om Oslos byplan og utviklingsmuligheter. Én slik inngrodd oppfatning er at Oslo utvikler seg mer eller mindre konsentrisk rundt det historiske sentrum - i tre utviklingsretninger øst, vest og syd og at Akerselva er en slags 0- meridian for statistiske sammenligninger slik Aftenpostens artikkel også er vinklet. En annen oppfatning er at Oslo ikke kan ha mer enn ett handelssentrum. Ingen utvikling i Oslo skal svekke Oslo sentrum, et område som strekker seg noen kvartaler på hver side av Karl Johans gate. Alle som bor i Oslo skal med andre ord ha dette som sitt primære handelsområde - all annen handel er, satt på spissen, betraktet som uønsket bilbasert fordi det utenfor sentrum stort sett er kjøpesentre, eller begrenset til et tilfeldig vareutvalg lokalt .

Ruters strategiplan K2012 bygger opp om en slik  tenkning, at hele Oslos befolkning skal innom sentrum. Det er en ambisiøs plan som er lagt frem, med visjoner om nye forbindelser, men planen er mer rettet mot å håndtere transportbehovet i dagens befolkning, enn som grep for å håndtere befolkningsveksten. Hvor skal Oslo vokse? Hvor kan vi bygge boliger for 200 000 nye innbyggere? Ja, kanskje mellom Økern og Furuset som følge av en ny tverrforbindelse i Groruddalen, men kanskje ikke mellom Olaf Ryes plass og Stortinget som følge av en ny tverrforbindelse i Indre by. Politikerne må få vite hvordan Ruters plan kan brukes til å håndtere veksten.

I vårt oppdrag skal vi komme opp med nye modeller for utvikling av kollektivnettet og se på hvordan en samordning av baneutbygging og arealutvikling også kan gjøres. Som politisk byutviklingsstrategi  har vi hvert fall to tydelige valg. Det ene er å gjøre som Ruter, legge opp til et tilnærmet symmetrisk system rundt en akse i sentrum med 5 baner ut mot vest og 5 baner ut mot øst/syd. Og hvor alle banene på en kortere eller lengre strekning er innom T-baneringen.   I en slik Ringbaneby kan befolkningsveksten spres tilnærmet likeverdig rundt det sentrale Oslo.   

Den andre strategien er å ikke ta utgangspunkt i at Oslo skal utvikles symmetrisk rundt en akse i sentrum. Leser vi byen som befolkning, ligger ikke Oslos midte i det historiske sentrum, men kanskje et sted mellom Økern og Furuset. Mens det er ca. 160 000 som bor i bydelene vest for Akerselva, er det 300 000 som bor øst og i tillegg nesten 130 000 som bor i syd. Ruters symmetriske kollektivnett håndterer med andre ord en asymmetrisk befolkningsmasse. Dette vet selvsagt alle som jobber med planlegging av samferdsel og byutvikling i Oslo. Spørsmålet er hva gjør politikerne med denne kunnskapen?  Hvilke råd får de av planleggerne?

Fortsetter den trenden som avisartikkelen tar opp, ligger Oslos utbyggingsmuligheter kun i øst; i Groruddalen og Oslo syd. Det blir med andre ord ikke bare et økt sosio-økonomisk skille mellom øst og vest for Akerselva pga. boligprisutviklingen, men også en ytterligere forskyvning av befolkningstyngdepunktet. Vi må med andre ord presentere alternative utviklingstrategier som tar hensyn til at det er en mer enn dobbelt så stor befolkning som skal inn og ut av sentrum på østsiden. Ruter forestiller seg at Jernbanetorget og Stortinget er de sentrale stedene som alle linjer skal innom, som om disse punktene ligger midt i befolkningskonsentrasjonen.  Alternativene i en fremtidig banebasert byutvikling må enten diskutere om disse viktige knutepunktene enten ligger andre steder i byen -  eller om det skal gjøres omfattende grep for å få til en mer balansert befolkningskonsentraksjon i tråd med symmetrien i nettet.