tirsdag 6. november 2012

Heder for god planlegging - BOBY- PRISEN 2012


For to uker siden hadde jeg gleden av å dele ut Bolig- og byplanprisen for 2012. Det skjedde under Norsk Planmøtes festmiddag i Håkonshallen i Bergen. Det ble delt ut to priser, til Bybanen i Bergen og veldig gledelig, - en ærespris til min tidligere professor på AHO, Erik Lorange!

Foruten meg bestod juryen for BOBY-prisen av Rolf H. Jensen, Jomar Lygre Langeland, Rina Brunsel Harsvik, Gaute Lerstad Thorsnes. Line C.B. Bjerkek (sekr)

Utdelingen har ikke fått noen plass i pressen, derfor legger jeg ut juryens begrunnelse her:

BOBY-prisen 2012 tildeles Bybanen i Bergen.Prisen går til Bergen Kommune, Hordaland Fylkeskommune og Statens Vegvesen for deres samarbeid om å realisere banen. Et samarbeid som er organisert gjennom Bergensprogrammet.

Mottakere av prisen Byråd  Filip Rygh fra  Bergen kommune ,samferdselssjef  Anne Iren Fagebakke  fra Hordaland Fylkeskommune og avdelingsdirektør Olav Finne fra  Statens vegvesen.
Veien til realisering har vært lang og preget av debatt. Ideen kom for ca. 50 år siden, og tiltaket har vært behandlet i overordnede strategier, planer og utredninger i minst 20 år. Det er ikke uvanlig at slike store investeringer trenger en modningstid både i det politiske miljøet og hos involverte planmyndigheter. Modningstiden er nå over, og det er mulig å høste! Allerede nå er bybanens mange positive effekter erfart. Det er skapt en miljøvennlig transport som brukerne vet å sette pris på. Passasjertallene ligger 25 % over prognosene for 2015. 
At bybanen i Bergen er gjennomført som en «Light rail» har gjort det mulig å kombinere egenskaper fra trikk og forstadsbane, slik at den både kan integreres i bygaten, med dens krav til fart og estetikk, og som egen trase med høy hastighet utenfor bykjernen. Det gjør banen til en stamme i Bergens kollektivsystem som kan utnyttes i en utviklingsstrategi for å håndtere de miljø og trafikkutfordringer som kommer med en sterk befolkningsvekst. Det er allerede tydelig spor som viser at realisering av Bybanen har virket stimulerende for arealutvikling langs banen.

Bybanen har vært omdiskutert, men etter endelig vedtak var fattet, har fremdriften vært rask og resultatet vellykket. Det er dette BOBYprisens jury legger vekt på.

I mange saker kan uenighet mellom offentlige instanser være årsaken til at prosjekter strander eller ikke når sine ambisiøse mål. I arbeidet med Bybanen har de involverte parter vist stor gjennomføringsevne og klar vilje til å håndtere konflikter i reguleringsplanarbeidet. Dette gjelder både faglige og interessekonflikter. Det er satset på en aktiv informasjonsstrategi, og det er bygget opp en egen gjennomføringsorganisasjon for formålet. Dette har vært mulig på grunn av et tett samarbeid mellom de tre prisvinnerne.
Et mangfold av samarbeidende faggrupper har gitt suksess. Planen har fått god forankring i forvaltningen, og trygghet i faglige og politiske prosesser. Kvaliteten på det ferdige baneanlegget er kommet frem gjennom aktive og målrettede prosesser gjennom hele planfasen.

BOBY-prisen 2012 er et bevis på at samarbeid og felles vilje til kvalitet vil lønne seg.


Vår andre tildeling er en ærespris. Bolig- og byplanforeningen har ikke for vane å dele ut ærespriser. Det er gjort en gang før. I 1988 fikk ”Funksjonalistgenerasjonen fra 30-årene” ved Carsten Boysen, Bernt Heiberg, Frode Rinnan og Erik Rolfsen prisen for sin pionerinnsats innenfor boligsak og byplanlegging i helt fra 30-årene og frem til 1970-tallet.

I år ønsker juryen å hedre en person som også har vært en pioner i faget. Han ble født i 1919, og ble ferdig utdannet arkitekt ved NTH i 1942. Og er den dag i dag like faglig engasjert - Professor emeritus Erik Lorange.
Knapt noen norsk planlegger har hatt en så bredspektret rolle som ham. Hans virke og bidrag til fagfeltet kan oppsummeres i fire faser:
Den første knyttes til gjenoppbyggingen etter krigen. Som nyutdannet kom han til Alta, og her begynte han bokstavelig talt på bar bakke. Med sitt bidrag til gjenreisningen har Lorange gitt norsk distriktsutvikling et ikon med Altaplanen, et lærestykke i Geddesianske prinsipper for planlegging – «survey before plan».
Fra 1947 var han nestleder i Oslo avdelingen for Brente steders regulering, og i 1950 oppsummerte han sin erfaring i boken: «Fra gjenreisning til nyreising».

Den andre fasen fant sted i motsatt ende av landet. På 1950 og -60 tallet var han Byplansjef i Kristiansand og Fylkesreguleringsarkitekt i Vestfold. I disse rollene var han med på nøkkeloppgaver, da regionplanlegging for alvor kom på agendaen. En faglig og administrativ utvikling som kulminerte i Bygningsloven av 1965.

Den tredje fasen kan identifiseres med Loranges arbeid som FN-rådgiver i Singapore. En erfaring som knytter planfaget til utviklingen av Norges internasjonale rolle som bistandsnasjon. Her jobbet han spesielt med kartlegging og registrering av slumområder, og oppgradering av både teknisk og sosial infrastruktur.

Den fjerde fasen knytter seg til hans virke som professor i planlegging ved Arkitekthøgskolen i Oslo, fra 1971 - 86 og hans teoretiske bidrag gjennom undervisning og skriftelige arbeider. De viktigste bidragene kom i
1977 med boken «Regional tenkning», en bok som selv i dag kan inngå i pensum, og «Byen i landskapet, rommene i byen» som utkom i 1984. Her satte han fokus på det tredimensjonale ved planleggingens objekt, våre omgivelser som romlige erfaringer og metodisk fattbare størrelser.

Som emeritus har han også skrevet to bind om «Historiske byer» 1990-95. Her henvender han seg til et bredt publikum. På en svært leseverdig måte lar han oss forstå at byutvikling også skjedde før den moderne planleggingen oppstod. Bøkene er rikt illustrert med forfatterens egne håndtegninger. Et talent som han har dyrket gjennom hele sin karriere og som alene kunne vært en pris verdig.

I tillegg til hans lange og betydningsfulle virke, er det en annen dimensjon som kan framheves som prisverdig. Lorange er ingen "posør", men heller en diskret fagperson som har gått inn i ulike oppgaver med humanisme, kunnskap og demokrati som sterke verdier.

Juryen mener dette års Norsk planmøte er en særdeles god anledning til å gi prisen til akkurat Erik Lorange. Årets tema "Planlegging flytter grenser!", tar opp regional planlegging. De første regionale perspektivene i norsk planlegging kan klart spores tilbake til Erik Lorange.

Det er særdeles hyggelig å kunne gi en pris en pioner i faget; og at han er her for å motta den.
BOBY-prisen 2012 gis som en ærespris til Erik Lorange for hans langvarige betydning for norsk planlegging.


Erik Lorange mottar prisen i form av et bilde og velfortjent stående applaus.

 















lørdag 20. oktober 2012

Tett, tettere, transformert?

En setning i min og Liv Siri Kleven Syvertsens tekst om fortetting av Oslos byggesone de siste tiårene hadde  falt ut i trykken. Derfor er den nå lagt ut som pdf.  Se:  Artikkel i Arkitektur N

Artikkelen er bygget på Liv Siris Masteroppgave  som tok for seg all utbygging i Oslo fra 2000 -2010, som igjen er bygget på mine tilsvarende kartlegging fra 1985 -2000. Dette er presentert i min dr.avh. fra 2005 og i artikkelen "Alt flyter! -.ikke! Et essay om byplanlegging i det urbane transfoprmasjonsfeltet." Byggekunst 05/2000.

onsdag 29. august 2012

En dinosaurus på Ensjø

Planlegging tar tid. Det er også en ideologisk treghet i planleggingens praksis som noen ganger blir veldig synlige. Da dukker dinosauriene opp. Ensjø er et av Oslos sentrumsnære utviklingsområder. Her er man i ferd med å hente frem en slik forhistorisk skapning.

Ensjø ligger i Oslo øst mellom Kampen og Valle-Hovin. De som er kjent i Oslo vil raskt tenke "mellom by og drabantby". Ensjø ble satt på plankartet på midten av 1990-tallet som et byutviklingsområde som potensielt kunne utvide den indre tette bykjernen. Ensjø var da et næringsområde med tildels tyngre industri som Tiedemanns Tobakkfabrikk og tildels store arealer brukt til bilforretninger og biloppstillingsplasser. Etter omfattende og grundig planlegging er området nå under transformasjon til forhåpentligvis et attraktivt boligområde - med bymessige kvaliteter.

I ytterkanten av utviklingsområdet går en viktig turvei som forbinder de to store parkområdene Vallefeltet og Tøyenparken. Det er her en dinosaurus er vekket til live i form av en gedigen gangbro som skal krysse Grenseveien.  


Som dere ser er dette et bymiljøtiltak, - og som antakelig har eksistert som plan lenge før bygging kunne ta til. Hva er så problemet her? Er ikke dette bare en etterlengtet trygg og effektiv kryssing av en trafikkert vei? Grenseveien går mellom Carl Berners plass (inkl. avkjørsel fra Økernveien) og til Helsfyr (kobling til E18 og E6), altså ingen ubetydelig lenke i Oslos transportnett. Med andre ord et tiltak som skal bedre forholdene for myke trafikanter - og det liker vi jo!

Det som gjør meg oppgitt er at selv slike små og tilsynelatende velmenende bymiljøtiltak gjenspeiler Oslos mulighet til å håndtere vekstprognosene sine på en arealeffektiv og bærekraftig måte. Og det handler om holdningen til by og bykvalitet, herunder hvordan man skal håndtere mobilitet og hvordan vi løser dette arkitektonisk. Skal vi ta behovet for å redusere privatbilbruken på alvor, må fotgjengere og syklister prioriteres, - også på bekostning av fremkommelighet for biltrafikken. Ikke som planskilte broløsninger som her. Det er i mine øyne både en unyttig og forhistorisk løsning. Vi må ha et gatenett som gir høy funksjonell tetthet med korte og raske avstander for fotgjengere. 

Gangbroa er også underlig sett i lys av det  jeg mener er det mest positive trafikktiltaket i Oslo på mange år, ombyggingen av Carl Berners plass, et av Norges travleste kollektivknutepunkt. For 25 år siden, da jeg jobbet i Statens Vegvesen, lanserte jeg en rundkjøring på Carl Berners plass. Den gang turte ikke trafikkekspertene å gå inn for dette uten samtidig å bygge fotgjengerunderganger. (forestill dere det)  Ellers ville det bli store problemer både med fremkommeligheten for bilene og trafikksikkerheten for fotgjengerne.

Etter 25 år har SVV (delvis) erkjent at trafikk i by løses på byens og ikke bilens premisser. 
Carl Berners plass var tidligere et sted jeg nødig tok trikk og buss fra. Det var rett og slett for dårlig fotgjengerfremkommelighet over krysset. Valget stod mellom å la trikken gå fra meg eller med fare for å bli påkjørt, løpe over på rødt lys. I dag krysser fotgjengerne gata i plan og uten lysregulering. Biler og busser tilpasser farten sin etter det. Noen klager over  at nå er dårligere fremkommelighet. De er i så fall bilister. De kollektivreisende har full fremkommelighet som fotgjengere. 

Litt lenger bort i  Grenseveien tenkes det altså helt motsatt. Veien var kanskje en gang en ytterkant mellom by og land. Men med de endringsprosesser som allerede er igangsatt og  planlegges for, vil denne veien bli en gate midt i byen. Det er riktignok lite sannsynlig at etterkrigsboligene på Valle vil erstattes eller endres, men den nye bebyggelsen som kommer på Ensjøsiden, vil likevel kunne bidra til at Grenseveien kan bli en gate som samler boligområder. Likevel bygges det nå som om Grenseveien skal skille og dele byområder.  Det blir utvilsomt effektivt å sykle uhindret over broa, men også en skikkelig omvei dersom man går langs Grenseveien og dagens gangfelt fjernes.  Da er det lett å se for seg trafikksikkerhetstiltak i form av gjerder som skal hindre oss i å krysse gata der det er raskest.    

Dersom Oslo ikke bare skal bli tettere (det er plass!) men også bli en kvalitativ tett by, kan vi ikke fortsette å bygge og tenke forstad, med sonering og differensiering som løsning. De fleste er enig i det, men vi klarer likevel ikke la være.  Antakelig fordi det  er mange som er sterkt uenig i at turveien fortsatt bør krysse Grensveien i gateplan og ikke på gangbro. Det er en treghet i planleggingens praksis som gjør at denne løsningen fremdeles oppfattes som et fremskritt for et godt bymiljø.      

fredag 4. mai 2012

Hvor bred er markagrensa – og hva gjør du der?

Spørsmålet kan synes tullete og irrelevant, men er helt sentralt i debatten om markas betydning for byveksten i Osloområdet. En kartografisk grense har lengde og posisjon, men ingen bredde. På den annen side kjenner vi behovet for å definere et grenseland eller en grenseoppgang.  Markagrensa var tidligere en grense for byvekst. Nå er den gjennom markaloven også vedtatt som vernelinje for den bynære naturen.  I denne teksten foreslås ikke markagrensa flyttet, men at den bør utvides til å bli en sone for urbant friluftsliv. En slik sone vil både kunne styrke naturvernet, marka som friluftsområde og Oslo som boligby.

Utgangspunktet for forslaget er Oslos vekstprognoser. Vi snakker om ca. 200 000 flere Osloboere innen 2030. Flesteparten av disse skal få sine boliger gjennom fortetting i indre by, som transformasjon av næringsområder i Groruddalen og som byutvidelse i Oslo syd. Dette er fortettingspolitikk i tråd med nasjonale mål om bærekraftig utvikling. Samtidig har folkehelseperspektivet gitt et nytt og nødvendig fokus på arealbruk for fysisk aktivitet. Staten ønsker at god byplanlegging skal bidra til å bedre befolkningens helsetilstand.

Vi vet at Oslomarka brukes stadig mer. Det er også en trend å trene mye. Noen gjør det. For de fleste vil en rask spasertur daglig være tilstrekkelig. Men helseideologien når ikke alle. Alarmerende tall viser en sterk økning av livsstilsykdommer og fedme. Det gjør det lett å anta at de som er aktive, blir enda mer aktive og de som er inaktive, enda mer inaktive. Økt befolkning betyr både flere aktive markabrukere og flere som av helsemessige årsaker bør ha lett tilgang til marka. Å diskutere markagrensen som sone for urbant friluftsliv, svekker ikke markalovens berettigelse. Men det åpner opp for nye perspektiver på naturen som velferdsgode for bylivet.

Markaloven bygger på god kunnskap og forståelse av natur og naturbasert friluftliv, men kanskje mindre på byliv og bykvaliteter? Vår erfaring er at Oslofolk bruker den bynære naturen til veldig mye, også til aktiviteter som verken kan karakteriseres som idrett, friluftsliv eller det vi tenker på som naturopplevelse. Den bynære naturen er en arena også for ulike sosio-kulturelle aktiviteter som location for filming, som partyplace eller som arena for rollespill. Naturopplevelse kan heller ikke reduseres til estetiske opplevelser som å betrakte vakker natur og høre fuglekvitter. Mange opplever naturen som kroppslige erfaringer av å bevege seg raskt i bratt eller ulendt terreng.   
      (Se f.eks. filmer på www.facebook.com / gruppe: IGrenseland)


Marka som bynær natur, er et gode som i fremtiden vil benyttes av flere mennesker og til flere typer aktivitet. Dette er også markalovens formål ” å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett”, men det er også et mål å ”bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø med kulturminner”. Vi har med andre ord en innebygd målkonflikt i lovens formålsparagraf. Noe som også har vært tydelig i den offentlige debatten. Fysiske tiltak for å legge til rette for friluftsliv og idrett oppfattes å svekke naturopplevelse og naturmiljø.

Jeg frykter at dersom fysiske inngrep alltid oppfattes som en trussel og dermed ikke kan aksepteres, kan det etter hvert bli fraværet av inngrep som vil redusere naturopplevelsene. Med økt bruk kan overgangen mellom by og natur lett bli en ”slitekant” med både redusert naturkvalitet, landskapsopplevelse og brukskvalitet. Etter mitt skjønn bør denne overgangen heller behandles som et landskap som må bearbeides og forvaltes for tåle en intensiv og aktiv bruk, enn som en absolutt grense.

Markagrensa bør ha juridisk status som det den faktisk er; en sone for urbant friluftsliv der ulike fysiske inngrep bør og kan gjøres. Slike inngrep trenger ikke oppleves som naturødeleggelser. Mange inngrep vil kanskje ikke en gang legges merke til, overgangen fra nødvendig naturforvatning til smart landskapsarkitektur kan være hårfin. Det kan også være at nye inngangsporter og stier lages for å avlaste de mest belastede stedene. Eller skape rom for arealkrevende aktiviteter vi ikke har ”råd” til å ha innenfor byggesonen. Men kanskje også fjerne veier for å redusere tilgjengeligheten til spesielt sårbar natur. Noen steder er det behov for flere og bedre overganger mellom turveiene i boligområdene og til marka. En del av befolkningen som ikke kan bevege seg så langt inn i skogen, vil kanskje heller gå eller trille langs markagrensa på godt opplyste gangveier. Mange folkehelserelaterte tiltak vil kreve fysiske inngrep og byggetiltak, men dette må gjøres med både naturfaglig innsikt og landskapsarkitektonisk kompetanse.    

I markaloven § 11 åpnes det for en differensiert områdeavgrensning ved at det kan vernes […]områder som på grunn av naturopplevelsesverdier har særskilte kvaliteter for friluftslivet.[..]” Slike områder kan avgrenses spesielt og gis egne bestemmelser om skjøtsel og bruk. Tatt i betraktning lovens tosidige formålsparagraf, kan det være like interessant å skille ut områder som på grunn av topografiske kvaliteter og/eller geografisk lokalisering egner seg til særskilte idretter eller sportsutøvelse og gis bestemmelser som kan ivareta dette. En slik justering vil kunne bidra til at markaloven blir mer robust og enklere å forvalte.

Markagrensa som sone vil således ha en svært varierende bredde hvor det kan åpnes for ulike bruksområder og tillate landskapsmessige inngrep for et urbant friluftsliv og som reduseres der sårbar natur må vernes. Når Oslos vekstprognoser skal håndteres i neste kommuneplan bør dette spørsmålet diskuteres. Markalovens formålsparagraf opprettholder i dag en politisk problemstilling som det finnes et faglig svar på.

(Artikkelen er skrevet på grunnlag av studie laget av alt.arkitektur as)

mandag 27. februar 2012

Oslo Sim[sala]City

For et par uker siden ble Oslos kommende kommuneplan satt på dagsorden i BoBy. Møtet var samkjørt med PBEs utstillingsåpning av konsulentoppdragene om tre ulike utviklingsgrep, og mulighetsstudier av utbyggingsområdet Gjersrud – Stensrud. Innledere på møtet var avdelingsdirektør Netten Østberg fra PBE, eiendomsutvikler Christian Joys fra Avantor og Terje Wessel, professor i geografi fra UiO. Det var påmeldt 170 og omtrent dobbelt så mange møtte opp. Oslos vekstproblematikk fenger. Det var med andre ord duket for en god og bred debatt. Problemstillingen vi ønsket å debattere var hvem som skal gjennomføre byutviklingen, og for hvem? 

Innlederne la opp til flere faglig interessante diskusjoner. Netten Østberg trakk bla. frem utfordringen som Oslo nå står overfor. MD har pålagt Oslo å lage en juridisk bindende arealplan og ikke en strategisk kommuneplan som tidligere. Hva betyr egentlig dette? Vil det gjøre noen forskjell? Eller vil det kun merkes på kommunens ressursbruk? Vil det for eksempel bli flere boliger og en mer effektiv planlegging og saksbehandling av dette? Vil byen bli tilført flere kvaliteter? Eller ville det heller vært bedre å brukt disse ressursene på et styrket regionalt plansamarbeid?

Dette er spørsmål som kunne ha blitt diskutert.

Christian Joys som har solid erfaring med å planlegge og bygge både i Oslo og andre steder, snakket om viktigheten av at områderegulering virkelig blir et virkemiddel for å få til byutvikling i områder med mange grunneiere. Det handler om fordeling av fordeler og ulemper, om vern av kultur- og naturgoder, om etablering av fellesskapsverdier og sosial infrastruktur. Hvem skal betale? Hvem skal ta økonomisk risiko av uforutsigbar og langtekkelige planprosesser? Joys etterlyste også tosidig forpliktende utbyggingsavtaler. Hvorfor kan ikke kommunen forplikte seg til sin del av gjennomføringen, når den forventer at utbyggerne skal gjøre det?

Dette er spørsmål som kunne ha blitt diskutert.

Terje Wessel anvendte statistikk for å påpeke sammenhengen mellom boligbygging og befolkningsvekst. Han viste til hvordan Oslo faktisk hadde endret seg siste ti år. Vi bor ikke særlig mye tettere. Men hva betyr det når den eneste litt markante økningen, var i antall bosatt pr. rom? Er dette en varsellampe? Har noen fått vesentlig dårligere boforhold? Hvor og hvorfor har dette i så fall skjedd? Wessel henviste også til en masterstudent som (ikke overraskende) hadde funnet ut at barnefamilier helst ville bo i enebolig, - og brukte dette til å argumentere mot bygging av høyhus. Er det virkelig en logisk sammenheng i dette? Hva er i så fall de samfunnsmessige gevinstene av å ta hensyn til slike preferanser? Skal vi heretter kun bygge eneboliger i Oslo? Hvor mange flere småhus er det i så fall plass til? Og skal alle barnefamilier ha tilgang til denne goden?

Dette er spørsmål som kunne ha blitt diskutert.

Stinn brakke – fullt av kompetente, både erfarne og nyutdannede fagfolk. Hvorfor fikk vi ikke en faglig diskusjon om de viktige spørsmålene? Sikkert flere grunner til det. I stedet opplevde vi nok engang at kommentarer fra tilhørerne for det meste handler om å beskytte seg mot endringer. Nå dreide det ikke lenger bare om at man ikke vil ha endringer i nabolaget sitt, nå handlet det også om at man ikke vil ha vekst innen Oslos grenser i det hele tatt. Regional løsning ble gjentatt i flere innlegg, som om det var et sesam ord – og som om noen for alvor har hevdet at all vekst i Oslo- regionen skal være i Oslo.

Regional tenkning og et bedre plansamarbeid i hele Oslofjordregionen er helt nødvendig, men det fjerner ikke utbyggingspresset på Oslo. Det vil bygges nytt i Oslo uavlatelig og dette må diskuteres på en faglig måte og ikke bare protesteres mot. Medvirkning og deltakelse er bra intensjoner. Jeg har likevel begynt å lure på hensikten med dette dersom de som deltar i ordskiftet, kun er med for å vokte om egne verdier. De forventer å bli lyttet til og å bli tatt med på råd. Det skal de også bli, men lytter de selv? Til fagfolkene, til andre berørte eller for den saks skyld til sine egne argumenter? Det er nesten en absurd situasjon at det på et møte i Bolig- og byplanforeningen, som ble opprettet for å ta opp boligsak og bolignød, å høre om hvor ”smertelig” fortettingen er på Ris, et nabolag som ikke bare er Oslo "beste vest", men som i alle statistiske sammenhenger representerer toppen av velstand og ressurser i Norge.

Nå var  BoBy- møtet verken et informasjonsmøte fra PBE eller høringsmøte om fortetting, men et faglig forum som denne gang skulle diskutere sammenhengen mellom planlegging og gjennomføring. Da er det viktig å flytte fokus fra småhusfortetting til de store strukturelle grepene som faktisk kan gjøres - og som antakelig MÅ gjøres.

Det foreligger nå tre utredninger på ulike byplangrep som er bestilt av Plan- og bygningsetaten. Siden jeg har vært med på en av disse, er jeg svært spent på hvordan innspillene behandles videre. Vi har foreslått et ganske radikalt grep som både forutsetter en endring i oppfattelsen av Oslos infrastrukturnett og i kommunens bruk av reguleringsretten. Områderegulering er et nyetablert virkemiddel i PBL som har til formål "[..] å styrke den kommunale planleggingen av helhetlige utbyggingsmønstre og sammenhengende strukturer, for bedre å kunne gi mer forutsigbare rammer for økt privat planlegging”. Skal det bli en bærekraftig by av byveksten, må ikke byen bare bli tettere, den må også bli mer bymessig. Og siden det meste av veksten ikke vil komme på Ris eller i de andre delene av Oslos villastrøk, men i grovt strukturerte næringsarealer i Oslo ytre øst må utbyggingen reguleres, først som en mer finmasket sammenhengende struktur og etter hvert, som volum. Og vi må lære oss å bruke avtaler og samarbeidsformer som ivaretar dem som trenger bolig og de som tar ansvar for å bygge boligene. Om bygningene ender på 3 eller 6 etasjer er etter mitt skjønn mindre viktig enn å forhindre at vi får en by sammensatt av introverte privatiserte boligenklaver uten ansvar for sammenheng i omgivelsene, og uten tanke på at bygninger med jevne mellomrom skal kunne fornyes.  

mandag 30. januar 2012

Bispelokket – fra SLOAP til PLOAP

Vi kan fra dag til dag  se hvordan Bjørvika endres. Det skrives mye om det som bygges. Denne teksten handler om det som rives.

Bispelokket er kallenavnet på rundkjøringen som i har koplet Rv 4 sammen med E 18. En rundkjøring som absolutt har gjort jobben sin. Et av de mest sentralt beliggende byggverk i Oslo og som gjennom sin eksistens antakelig har hatt flest brukere. Da det ble regulert på slutten av 50-tallet ble byggverket ikke overraskende kun behandlet som et spørsmål om trafikkavvikling. Nå er traseen over Bjørvika erstattet av en ny trasé som krysser vika under fjorden. Bispelokket rives etter femti års sammenhengende samfunnstjeneste.

Sommeren 2010 skrev jeg en tekst om dette byggverket i forbindelse med Hanne Ekkerens utstilling i Tegnerforbundet ”Bispelokket – rom til overs”. Utstillingen viste bilder, tegninger og installasjoner med utgangspunkt i rommet under påkjøringsrampene. Det rommet som ikke var ment for noe eller noen. Ekkeren har gjennom sitt arbeid som sykepleier i rusomsorgens oppsøkende tjeneste tvert i mot erfart hvordan dette rommet har dekket et behov for folk som av ulike grunner har trengt et tilholdssted. Dette blogginnlegget er en bearbeidet kortversjon av min tekst i "Artistbook” som supplerte utstillingen. Hannes tekst og bilder gir verdifull innsikt i en tilværelse de færreste av oss har forutsetning for å forstå.  

Space left over after planning
Som byggverk er Bispelokket representativt for sin tid. Derfor dette SLOAP. Den moderne, funksjonalistiske planleggingen skulle være målrettet og rasjonell. Det avgrensede og funksjonelle ble viktigere enn det romlige og tvetydige. På begynnelsen av 1900-tallet var det en nødvendig strategi for å få bukt med helseskadelig overbefolkning. Planlegging ble et redskap for samfunnsutvikling. I begynnelsen handlet det om teknisk infrastruktur; rent vann inn og kloakkvann ut. Etter hvert ble selve boligfunksjonen viktig, før funksjonalismen som idé kulminerte med best mulig funksjonalitet for biltrafikken. Noe som deretter skapte gode betingelser for bilbaserte kjøpesentre utenfor bykjernen.

God trafikkavvikling trenger store areal. Resultatene ble oppløste bymiljøer, byspredning og arealineffektivitet. Veiutformingen skjedde som følge av transportmodeller og beregning av fremkommelighet og trafikksikkerhet. Bilens bevegelse ga byen form. Ingen andre relasjoner ble tatt hensyn til. Akronymet SLOAP oppstod som en egen arealkategori - Space left over after planning - areal uten program, rom uten verdi.

Form følger funksjon.
Den rene funksjonalistiske planleggingen har dårlige vilkår i dag. Den sonedelte byen er ikke lenger et mål og langt fra et virkemiddel for det ”gode” bylivet. Men i transportplanleggingen lever funksjonalismen i beste velgående. Det funksjonalistiske byidealet og planleggingsmetodene som følger, passer godt til å løse trafikkproblemer. Mobilitet er en vesentlig ingrediens i det moderne livet. Ikke noe annet sted rettferdiggjør sammenhengen form følger funksjon som i veiplanlegging. Her bør helst formen ivareta fremkommelighet og trafikksikkerhet i ulike hastigheter. Den institusjonaliserte veiplanlegging har da også utviklet et sinnrikt system av differensiering for å håndtere ulike sammensetninger av form og funksjon. Få steder ivaretas den rasjonelle planleggingsprosess så godt som i Statens Vegvesen. Normaler inndeler trafikken i et hierarkisk system og gir detaljerte føringer for hvordan formgivingen skal ivareta  funksjonaliteten de ulike veitypene skal ha. Tanken om differensiering og regelbestemt funksjonalitet preger og styrer både planlegging og prosjektering. Forskjellen på den nye motorveien lagt under Bjørvika og den gamle er liten. Idealene de samme.

Det er nye måter å leve på, som har ført til riving av Bispelokket. Da krysset ble bygget var ikke bylivet betraktet som et gode. Rekreere skulle skje i marka, langt vekk fra folk. I dag er det omvendt, og arealverdiene ved sjøfronten blir for verdifulle til at de kan brukes til forurensende biltrafikk og til arealer som har blitt til overs.

Kampen om byen.
Mantraet nå er at byen skal være tett, levende og for alle. På mange måter den byen Jane Jacobs kjempet for når hun kjempet mot byplanleggingen på 1950 og 60- tallet (Jacobs 1965). Hun observerte og beskrev et byliv som ble borte i den teoretisk riktige planleggingen. Det handlet ikke kun om motorveier som stjal plass fra vitale boligkvartaler, men også hvilke nye boligtyper og områder som ble tilbudt som erstatning, − isolerte, homogene boligområder, godt med lys og luft mellom bygningene, i god avstand fra forurensning og andre av storbyens skyggesider, men også uten et vitalt byliv og sosialt bomiljø.

Bymiljøet Jacobs forsvarte var betinget av gater som fungerte som offentlige steder med døgnkontinuerlig variert aktivitet. Steder hvor mennesker holdt øye med hverandre og skapte en sosial kontroll av et fellesskap. Steder som fremstår med tydelige skiller mellom hva som er offentlige og hva som er private rom. Alle som befinner seg i det offentlige rommet skal være sikre på hvor disse grensene går, hevdet Jacobs. Veiplanleggingens ”sloaps” gir lite til en slik by.

Markedsstyrt.
Sammenlignet med da Bispelokket ble bygget har vi i dag en økt privatisering av det som tidligere var betraktet som offentlige oppgaver. Noen oppfatter dette som at stat og kommune har gitt fra seg all makt til private markedsaktører. Andre ser endringen som en mer demokratisk modell ved at det er flere som tar del i gjennomføringen av offentlige velferdsgoder, og at det er flere som deltar i beslutningsprosessen. I byutviklingen kan begge disse perspektivene stemme. Når kommunen ikke bygger sin planlagte byutvikling selv, men er avhengig av private investorer og profesjonelle utviklere vil markedskunnskap påvirke når, hva og hvordan det bygges.

Ingen kan klandre markedsaktører for å ha fokus på økonomi, men det som burde interessere oss i denne sammenhengen er markedskunnskapens følsomhet for sosiokulturelle strømninger. Våre kollektive oppfatninger om innholdet i ”det gode byliv” endrer seg kontinuerlig. Med andre ord kan en privatisert byutvikling være mer var for sosiokulturelle strømninger enn en offentlig ovenfra styrt byutvikling, fordi utviklerne som markedsaktører er avhengig av befolkningens holdninger, ønsker og valg. Samtidig er det liten grunn til å stole på at en privat markedsstyrt utvikling alene vil sikre kvalitet til fellesskapet og spesielt ikke til de rommene som ikke er direkte salgbare.      

Det offentlige rommets verdi.
Veiplanleggingens ”sloaps” er arealkategorien som har absolutt lavest verdi. Arealet er ikke bebyggbart og har lav bruksverdi for opphold. Det er ikke privateid, men heller ikke allment tilgjengelig. Tvert i mot er dette arealer man helst ikke skal komme til. Modernismens by utvisket grensen mellom de offentlige og private rommene. De ble udefinerte og skillet mellom verdifulle og verdiløse arealer utydelig.

Den byen vi snakker om i dag har gitt det offentlige rommet en stadig større betydning som verdiskaper. Denne byen bygges ikke av det offentlige etter overordnede planer lagt en gang for alle. Den initieres og bygges av private utviklere og investorer. Slike prosjektutviklinger har fått benevnelsen ”pakkede landskaper”. Her er det lite areal til overs. Alle kroker som kan utnyttes til verdistigning, utnyttes enten som bygget areal eller som bearbeidet åpent areal. Utformingen og utnyttelsen er logisk sammenfallende med eiendomsgrensene og prosjektavgrensningen.  Det som ikke er byggegrunn, får betydning som støttefunksjon og som salgsfremmende faktor i den totale verdivurderingen. Dette sammenfaller ofte med et offentlig påtrykk på private utviklere for at de skal ta sin del av utgiftene til fellesarealene. Noen vil hevde at dette er riktig. De som tjener på tomteutnyttelsen skal også bidra til kvaliteten på fellesskapsgodene, mens andre oppfatter privatiseringen heller som offentlig ansvarsfraskrivelse. 

En by for noen
Privatfinansiert oppgradering gir en annen form for privat sosial kontroll enn det Jane Jacobs beskrev. I sin ytterste konsekvens viser dette seg som ”gated communities” − bevoktede boligenklaver. Anna Minton beskriver en situasjon hvor man bor og arbeider i beskyttede omgivelser. Velstående profesjoner kan dermed forflytte seg nesten sømløst fra kontoret til luksuriøse leilighetskomplekser, fra konferansesentre til flyplasser etc. med minimal kontakt med de omkringliggende omgivelsene. (Minton 2009) Problemet er at selv om man vanligvis forflytter seg fra et beskyttet sted til et annet, så vil det oppstå situasjoner hvor man ikke kan unngå kontakt med omverden. Folk som bor og lever i slike beskyttede omgivelser, kan derfor bli uberettiget engstelige når slike situasjoner oppstår. I motsatt fall kan andre personer oppleve i møte med mennesker fra slike velstående, beskyttede miljøer at byrommene ikke er laget for dem.

BID er et fenomen hentet fra USA og England. I kjølvannet av byspredning og bilbaserte kjøpesentra har en av strategiene for å få menneskene tilbake til bykjernen vært etableringen av Business Improvement Districts. Dette er sammenslutninger av enten grunneiere eller leietakere innen et definert byområde for felles innsats for oppgradering og vedlikehold. Etableringen har til hensikt å bedre bedriftenes bunnlinje. Tenkningen som ligger tilgrunn er at disse områdene er ”malls without walls”. Byens handelsstrøk betraktes som et kjøpesenter selv om butikkene ikke ligger innenfor én bygning. Suksessoppskriften,− kjøpesenterets logikk, som tok kundene med seg ut av byen, skal anvendes for å få dem tilbake. Logikken handler om organisering og kundekunnskap. Inspirert av Maslows behovspyramide vil det mest grunnleggende behovet for å tilby optimale omgivelser for handel være at det er rent og trygt, dernest kommer transport og tilgjengelighet. Og deretter behovet for markedsføring og merkevarebygging av området. I toppen av pyramiden finner vi minneverdige opplevelser for de besøkende. I et kjøpesenter innenfor felles tak og vegger kan disse behovene kontrolleres. Mens et handelsstrøk som omkranser et allment tilgjengelig og offentlig gaterom vil naturlig nok ha mindre kontroll med renhet og trygghet.  Noe en velorganisert BID kan endre på - med alt det medfører av privatisert kontroll av offentlige rom. 

Foto: Hanne Ekkeren

Folk til overs
Den tette og levende byen blir ikke nødvendigvis en by for alle selv om mangfold og flerkulturell integrasjon fremmes som et ideal − den kan også være ekskluderende for subkulturer som ikke passer inn i et salgsfremmende ideal. Dette kan oppfattes som et slags skrekkscenario. Etter hvert som byens områder tas over av ulike BIDs endrer det offentlige rommet seg. Og en by som utvikler seg bitvis med mer eller mindre eksklusive enklaver vil kunne etterlate seg korridorer av ”space left over after investing”. Det er ikke vanskelig å tenke seg at det er i disse rommene mennesker som det ikke er funnet plass til i de beskyttede enklavene og BID’sene, må finne sitt tilholdssted. I så fall er det mulig å se en uintendert bevegelse fra ”sloap” til ”ploap” – people left over after planning. Det paradoksale i dette perspektivet er altså at det kan bli fraværet av offentlige investeringer og vilje til oppgradering av de åpne arealene som kan gi rom til alle.

Det bør være lov å si at subkulturer ikke bør territorialisere et offentlig rom på bekostning av det alminnelige flertallet, men vi bør heller ikke bygge byene våre slik at dette skjer. De fleste av oss er tross alt glad for at Bispelokket og motorveien over Bjørvika "forsvinner", men den historien som Hanne Ekkeren har fortalt gjennom sitt kunstprosjekt, forsvinner ikke. Den forflytter seg.  For den offentlige byplanleggingen og bypolitikken byr dette på et dilemma som vi kanskje ikke tør å diskutere - hvordan kan vi både ønske mangfold og tilby steder hvor alle sider av mangfoldet kan finne sted? 

fredag 20. januar 2012

Miss eller match på Tullinløkka?

Jeg har alltid tenkt at det er i kvartalet mellom Kr. Augustgate og St.Olavsgate/Pilestredet som løsningen for Tullinløkka ligger. Jeg har tenkt at innhold og betydningen av Tullinløkka forblir uløst inntil det får hjelp av den fjerde veggen i plassrommet, som dannes av bygningene i dette kvartalet.

Tullinløkka med sine institusjonsbygg er også det eneste stedet i Oslo med antydning til en monumental bystruktur. Ikke at det er så viktig for meg, men jeg tenker at dersom dette kvartalet i sin helhet hadde vært dekket av en stor monumental bygning og nasjonalt program f.eks. Opera eller Universitet, ville Tullinløkka vært forplass til noe og ikke kun en bakgård for andre bygninger.

For et par år siden hadde jeg studenter som arbeidet med muligheten for å utvikle en ”Fremtidens campus” omkring Tullinløkka. Sett i lys av at Nasjonalgalleriet og Historisk Museum skal flyttes, mener jeg et Universitets Campus er det mest interessante programmet som også rommer et (ikke ubetydelig) tilpasningspotensial for fremtidige behov.

Nå har det store prosjektet for dette kvartalet blitt lansert og nok en gang legger spesielt Aftenposten, opp til en offentlig debatt basert på noen ganske provoserende perspektivtegninger. I lys av den debatten vi akkurat har hatt om Lambda og tårnet på Filipstad, kommer ikke heller dette prosjektet til å diskuteres som noe annet enn nok et ”ufølsomt stygt høyhus”.

Det er Entra eiendom med MAD arkitekter som har utarbeidet forslaget. Jeg har søkt etter mer informasjon på begge aktørenes nettsider, men kun funnet enda flere perspektivtegninger.
Så hvorfor kan dere ikke fortelle oss hvordan dere tenker? Hva er de faglige avveiingene? – vi vil ikke bare vite hvordan prosjektet skal selges.

Mine innvendinger mot prosjektet på dette grunnlaget er ikke at det er høyt. (Eller at jeg synes forslaget uttrykker en redsel av å ikke gå i takt med arkitekturtrendene;) men fordi det er uklart hvorvidt dette prosjektet avslutter eller begynner en fornyelsesprosess i denne delen av Oslo.

Det er tegnet et prosjekt som dekker kun deler av kvartalet. Noe som er forståelig siden Entra ikke eier alle eiendommene, men hvordan de tolker sitt ansvar for å bygge i dette kvartalet klarer jeg ikke forstå ut fra de tegningene som er vist. Har de for eksempel tenkt at det som nå foreslås skal bidra til å videreutvikle også de andre eiendommene? Og at disse skal få ”hjelp” til sine formvalg av det prosjektet som foreslås nå? Eller har de kun tenkt sitt bygg og ikke vår by? Jeg antar at både MAD og Entra vil hevde at de har hatt ”byen” som fokus. Men fortell oss om det? Og hvordan har det innvirket på løsningen? - ikke bare som floskler alá ”yrende byliv og sosiale møteplasser”, men som en diskusjon som kan gi oss andre perspektiver enn de visuelle som er presentert nå.   

Når dette forslaget skal behandles av PBE og Oslos politikere håper jeg derfor at man spør seg hva som vil skje dersom de andre grunneierne i kvartalet tenker by på samme måte som Entra og MAD. Man må still spørsmål om dette er et prosjekt som er seg selv nok?  Eller gir det muligheter for videreutvikling av  interessante prosjekter i resten av kvartalet? Vil disse da kunne henge sammen og ferdigstille den lille biten av monumental bystruktur vi har i Oslo? Vil en godkjennelse av dette prosjektet åpne for at resten av kvartalet også kan erstattes? Eller vil det tvert i mot bidra til at de øvrige bygningene blir enda viktigere å bevare for ettertiden?

Jeg har forsket og skrevet om ulike sider av ”den prosjektbaserte byutviklingen”. Jeg mener at det er mulig å ivareta ”helheter” ut fra enkeltprosjekter og at det er mulig å bedrive en form for samtidig planlegging ved en arkitektfaglig prosjektevaluering. I dette tilfellet håper jeg PBE klarer å bedrive en byplanlegging som ikke er styrt av prosjektet, men inspirert av det.

Jeg tillater meg et helt utopisk ønske: Jeg ønsker meg en enighet mellom alle involverte aktører at hele dette kvartalet etter hvert skal kunne erstattes av nye bygninger, - og med så høy arkitektonisk bykvalitet at det på sikt blir like verneverdig som de øvrige bygninger rundt Tullinløkka. Da må det som bygges nå ikke være et Prosjekt som er utviklet for seg selv, men må være et første byggetrinn i et kvartal,  - et kvartal som har en spesiell betydning i Norges hovedstad.