fredag 4. mai 2012

Hvor bred er markagrensa – og hva gjør du der?

Spørsmålet kan synes tullete og irrelevant, men er helt sentralt i debatten om markas betydning for byveksten i Osloområdet. En kartografisk grense har lengde og posisjon, men ingen bredde. På den annen side kjenner vi behovet for å definere et grenseland eller en grenseoppgang.  Markagrensa var tidligere en grense for byvekst. Nå er den gjennom markaloven også vedtatt som vernelinje for den bynære naturen.  I denne teksten foreslås ikke markagrensa flyttet, men at den bør utvides til å bli en sone for urbant friluftsliv. En slik sone vil både kunne styrke naturvernet, marka som friluftsområde og Oslo som boligby.

Utgangspunktet for forslaget er Oslos vekstprognoser. Vi snakker om ca. 200 000 flere Osloboere innen 2030. Flesteparten av disse skal få sine boliger gjennom fortetting i indre by, som transformasjon av næringsområder i Groruddalen og som byutvidelse i Oslo syd. Dette er fortettingspolitikk i tråd med nasjonale mål om bærekraftig utvikling. Samtidig har folkehelseperspektivet gitt et nytt og nødvendig fokus på arealbruk for fysisk aktivitet. Staten ønsker at god byplanlegging skal bidra til å bedre befolkningens helsetilstand.

Vi vet at Oslomarka brukes stadig mer. Det er også en trend å trene mye. Noen gjør det. For de fleste vil en rask spasertur daglig være tilstrekkelig. Men helseideologien når ikke alle. Alarmerende tall viser en sterk økning av livsstilsykdommer og fedme. Det gjør det lett å anta at de som er aktive, blir enda mer aktive og de som er inaktive, enda mer inaktive. Økt befolkning betyr både flere aktive markabrukere og flere som av helsemessige årsaker bør ha lett tilgang til marka. Å diskutere markagrensen som sone for urbant friluftsliv, svekker ikke markalovens berettigelse. Men det åpner opp for nye perspektiver på naturen som velferdsgode for bylivet.

Markaloven bygger på god kunnskap og forståelse av natur og naturbasert friluftliv, men kanskje mindre på byliv og bykvaliteter? Vår erfaring er at Oslofolk bruker den bynære naturen til veldig mye, også til aktiviteter som verken kan karakteriseres som idrett, friluftsliv eller det vi tenker på som naturopplevelse. Den bynære naturen er en arena også for ulike sosio-kulturelle aktiviteter som location for filming, som partyplace eller som arena for rollespill. Naturopplevelse kan heller ikke reduseres til estetiske opplevelser som å betrakte vakker natur og høre fuglekvitter. Mange opplever naturen som kroppslige erfaringer av å bevege seg raskt i bratt eller ulendt terreng.   
      (Se f.eks. filmer på www.facebook.com / gruppe: IGrenseland)


Marka som bynær natur, er et gode som i fremtiden vil benyttes av flere mennesker og til flere typer aktivitet. Dette er også markalovens formål ” å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett”, men det er også et mål å ”bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø med kulturminner”. Vi har med andre ord en innebygd målkonflikt i lovens formålsparagraf. Noe som også har vært tydelig i den offentlige debatten. Fysiske tiltak for å legge til rette for friluftsliv og idrett oppfattes å svekke naturopplevelse og naturmiljø.

Jeg frykter at dersom fysiske inngrep alltid oppfattes som en trussel og dermed ikke kan aksepteres, kan det etter hvert bli fraværet av inngrep som vil redusere naturopplevelsene. Med økt bruk kan overgangen mellom by og natur lett bli en ”slitekant” med både redusert naturkvalitet, landskapsopplevelse og brukskvalitet. Etter mitt skjønn bør denne overgangen heller behandles som et landskap som må bearbeides og forvaltes for tåle en intensiv og aktiv bruk, enn som en absolutt grense.

Markagrensa bør ha juridisk status som det den faktisk er; en sone for urbant friluftsliv der ulike fysiske inngrep bør og kan gjøres. Slike inngrep trenger ikke oppleves som naturødeleggelser. Mange inngrep vil kanskje ikke en gang legges merke til, overgangen fra nødvendig naturforvatning til smart landskapsarkitektur kan være hårfin. Det kan også være at nye inngangsporter og stier lages for å avlaste de mest belastede stedene. Eller skape rom for arealkrevende aktiviteter vi ikke har ”råd” til å ha innenfor byggesonen. Men kanskje også fjerne veier for å redusere tilgjengeligheten til spesielt sårbar natur. Noen steder er det behov for flere og bedre overganger mellom turveiene i boligområdene og til marka. En del av befolkningen som ikke kan bevege seg så langt inn i skogen, vil kanskje heller gå eller trille langs markagrensa på godt opplyste gangveier. Mange folkehelserelaterte tiltak vil kreve fysiske inngrep og byggetiltak, men dette må gjøres med både naturfaglig innsikt og landskapsarkitektonisk kompetanse.    

I markaloven § 11 åpnes det for en differensiert områdeavgrensning ved at det kan vernes […]områder som på grunn av naturopplevelsesverdier har særskilte kvaliteter for friluftslivet.[..]” Slike områder kan avgrenses spesielt og gis egne bestemmelser om skjøtsel og bruk. Tatt i betraktning lovens tosidige formålsparagraf, kan det være like interessant å skille ut områder som på grunn av topografiske kvaliteter og/eller geografisk lokalisering egner seg til særskilte idretter eller sportsutøvelse og gis bestemmelser som kan ivareta dette. En slik justering vil kunne bidra til at markaloven blir mer robust og enklere å forvalte.

Markagrensa som sone vil således ha en svært varierende bredde hvor det kan åpnes for ulike bruksområder og tillate landskapsmessige inngrep for et urbant friluftsliv og som reduseres der sårbar natur må vernes. Når Oslos vekstprognoser skal håndteres i neste kommuneplan bør dette spørsmålet diskuteres. Markalovens formålsparagraf opprettholder i dag en politisk problemstilling som det finnes et faglig svar på.

(Artikkelen er skrevet på grunnlag av studie laget av alt.arkitektur as)