søndag 27. januar 2013

Byen selv som særinteresse

Miljøvernministeren har tatt et etterlengtet initiativ for å sette byen på den politiske dagsorden. Jeg har vært så heldig å bli invitert i hans faglige råd som skal bistå med innspill til politikken. I utgangspunktet tenkte jeg at dette er både morsomt og lett. Jeg kan jo dette feltet! Det er fortsatt morsomt, men jeg innser at det  kan bli  vanskelig. En ting er å ha kunnskap og meninger, noe annet er å forstå hvor vi trenger ny politikk og som fører til de endringer som det virkelig er behov for, og ikke bare en politikk som vi tror vi trenger.
 
Nå skal ikke rådet komme frem til en felles anbefaling, men heller bidra til nytenkning. Det er jo også politikerne som skal fremme det politiske budskapet. Likevel er jeg redd for at begrepet bypolitikk rommer så mye at det blir vanskelig å begrense seg. Siden det er md som er mottaker, tenker jeg at det er gjennom Plan- og bygningsloven (PBL) politikken kan forankres og sikres gjennomføring. Men en frase  som stadig dukker opp i bakhodet mitt er tittelen  på Aron Wildavskys artikkel fra 70-tallet "If planning is everything, maybe it's nothing?"  Jeg er ikke den eneste som er bekymret over hvordan planleggingens ambisjoner stadig stiger og eser utover. "Alt skal med. Alle skal med." skriver Terje Kleven i en artikkel i Plan. Selv om bypolitiske tiltak ikke nødvendigvis er direkte knyttet til PBL, dreier de fleste spørsmål seg om forhold som må forankres her.  
 
Ressursbruken i offentlig planlegging er til bekymring både for gjennomføring av samferdselsprosjekter og ferdigstillelse av reguleringsplaner for boligutvikling. Planene er ofte også så detaljerte at selv formålsparagrafen kan være  utmattende lesning. For å ta et eksempel; reguleringsplanforslaget for Filipstad i Oslo er på hele 275 sider og med 6 vedlegg. Den egentlige planen - selve plankartet er i tillegg i to nivåer. 
 
Så kan man jo lure på hvorfor det blir slik.  Jeg innrømmer at jeg ikke har gått gjennom alle disse dokumentene for Filipstad. Likevel tør jeg påstå at dette er et for omfattende materiale. (Omfanget er ikke nødvendigvis sammenfallende med kompleksiteten i saken, men like mye i måten Oslo kommune bygger opp en reguleringssak, hvor de samme momentene og temaene sies  flere ganger) Det er som Julie Sjøvall Oftedal hevder. Det er en fare for at mengden informasjon reduserer muligheten for å delta. Hvem orker å sette seg inn i dette?

Selv vil jeg hevde at så altomfattende redegjørelser også kan svekke muligheten for å oppdage de viktigste forholdene. Dersom vi blir mer opptatt av detaljer eller for engstelig for å overse konsekvenser (som vi ikke egentlig har forutsetning for å kunne vite noe om), kan vi risikere at vi i stedet overser de avgjørende faktorene som gjør utbyggingen til en vellykket by.
 
Jeg skal ikke dvele lenger ved denne spesielle saken. Min bekymring er likevel at vi planlegger for mye. Ikke at vi lager for mange planer eller bruker for lang tid, men at ambisjonene om hva som kan oppnås gjennom en plan er for store. Planlegging blir som bulimi. Vi klarer ikke stoppe å stappe inn.  
 
I Plan- og bygningslovens § 12-5 Arealformål i reguleringsplan, står det: " For hele planområdet skal det angis arealformål." Men det står også: " Arealformål kan deles inn i underformål og kombineres innbyrdes og med hensynssoner." Og i § 12-7. Bestemmelser i reguleringsplan  står det at  det kan "i nødvendig utstrekning gis bestemmelser til arealformål og hensynssoner om følgende forhold:" Her opplistet hele 14 forhold som alle kan synes like viktig.  

Poenget er at det står kan og ikke skal. Jeg lurer på hvor ofte lovens minimumsbestemmelser brukes? Og hvor ofte man konkluderes med at det er en bedre planlegging å bestemme lite, enn å bestemme mye?  Og hvorfor er vi tilsynelatende så livredde for å ikke ta hensyn til alt? Er det slik at  engstelsen for å overse viktige forhold som fører til at det fattes beslutninger på feil grunnlag, kan ha blitt planleggingens svøpe?
Det kan i såfall medføre at alt blir like viktig. Ikke fordi alt er like viktig, men fordi allting alltid hevdes å være viktigere enn alt  annet, av noen som har dette som sin oppgave. 
 
Dette har vi også blitt minnet om i forbindelse med at Rådet for bypolitikk ble presentert. Mange har ønsket initiativet velkommen, men mange var også raskt ute med å påpeke at særinteresser ikke var ivaretatt i rådets sammensetning - og dermed glemt.   Tre viktige påpekninger som jeg mer enn gjerne tar med meg videre er idretttilgjengelighet samt kunnskapen om bl.a.  grønnstruktur og naturverdier. Alt dette er viktige kvaliteter i en fremtidig by, men dette er samtidig temaer som allerede er iboende byplanleggingen. Det bør strengt tatt ikke trenge noen talspersoner, mener jeg.  Eller folkehelse. Må vi virkelig ha noen til å passe på at folkehelsa kommer med i planlegging?  Er ikke det en selvfølge?  Er ikke byplanlegging som moderne profesjon tuftet på ideen om å bidra til bedre folkehelse? I min oppfatning er det dette planleggingen faktisk gjør, ivaretar folkehelse i bredeste forstand. At vi nå i dag har fått et annet fokus på folkehelse enn vi hadde for hundre år siden, betyr ikke at vi trenger å legge dette til som et særskilt tema. Vi må bare forstå den konteksten planleggingen skal virke i idag.   

Hvis vi går til kjernen i hva en by er, tenker jeg at hensikten med en  bypolitikk må være et tydelig ønske om å sikre byen som økonomisk, kulturelt og politisk vekstsenter. Og at den utvikles slik at det er attraktivt å bo og oppholde seg der. Hva som er attraktivt og hva som er bykvalitet må etter min oppfatning diskuteres med utgangspunkt i by og ikke med utgangspunkt i kvalitet.

Jeg mener også at det er viktig å se at mange områder som angår byen allerede inngår i et politikkområde; næringspolitikk, samferdselspolitikk, kulturpolitikk, velferdspolitikk, boligpolitikk etc. Kanskje dette er grunnen til at byen ikke har sitt eget politikkområde? Byen  er strengt tatt en opphopning av alle andre politikkområder? Ønsker vi kvaliteter som ikke styrker byen som vekstsenter, får vi da en by? En ekstrem overforenkling av problemstillingen vil være: Dersom vi kan enes om at en by er kompleks og sammensatt - er det dette som er det sære ved byen - og er da også den eneste særinteressen som bør med.

Tilbake til utgangspunktet. Hva er bypolitikk? Er det som politikkområde et nasjonalt eller lokalt ansvar?  Antakelig begge deler, men med ulike virkemidler. For diskusjonen skyld, kan det være lurt om folk er seg bevisst på forskjellen. For meg personlig, er det mest interessante spørsmålet om byen trenger andre lover og regler for sin romlige utvikling, enn de arealer som ikke er by? Kanskje vi ikke lenger bør ha et planleggingsystem som skal passe til å styre både komplekse endringsprosser i by og arealbrukskonflikter i utmark? Vil en bypolitikk kun være mulig dersom vi innser at byplanlegging er noe annet enn arealplanlegging og å bo i by er noe annet enn å bo på landet?