onsdag 27. februar 2013

Kjøpesenteret - vår tids markedsplass

Dette blogginnlegget er en utdyping av et innlegg som jeg har lagt inn på Bloggen til Faglig råd for bypolitikk . Her tar opp diskusjonen om kjøpesenter som ble satt på dagsorden av Morten Ednes prosjektleder for By:Lab i Norsk Form.  Han tar opp kjøpesenterets mistilpasning til eksisterende bykvaliteter. I dette tilfellet Brotorvet på Stathelle.
 
Vi må ta innover oss det faktum at vi, til tross for at de fleste mener at kjøpesentre er stygge utvendig, er trafikkgenererende og tar knekken på handel i opprinnelige bykjerner, så fortsetter denne utviklingen. Hvorfor? Ednes konkluderer med at senteret fremstår som et monument over en villet, men manglende politisk styring, over kyniske arkitekter eller arkitekter uten evne til å se omgivelsene de bygger i og over nonchalante og grådige kjøpesenterutbyggere. ( Med forskerblikk er dette er sterke påstander å komme med, når han ikke har empiri. ) I hans årsaksforklaring savner jeg likevel to grupper: kundene og leietakerne (butikkeierne). Dette ble ikke bygget dersom det ikke var et marked for det. Det må finnes et marked av leietakere for at det skal bygget et senter. Jeg kan ikke gå inn i hele denne logikken, men det er lett å forstå at en liten butikk heller vil være innenfor et felles driftet senter enn å være alene.
 
Et annet sted i Aftenposten samme dag uttaler Peter Butenschøn seg om samme sak.  Han hevder det er forskjell på shopping i Bogstadveien i Oslo og handel på et kjøpesenter. Han mener shopping i Bogstadveien ikke nødvendigvis fører til at man kjøper noe, men heller uttrykker en deltakelse i bylivet.  Man ønsker å gjøre noe sammen med andre, kall det gjerne ”se og bli sett”. Jeg tror det er det samme som skjer på senteret. Hvis folk kjøper mer her, er det kanskje fordi folk føler seg mer fristet til å handle. Kanskje fordi det er større utvalg, kanskje fordi det rett og slett er mer behagelig og ikke minst føles trygt å oppholde seg der. Folk tilbringer tid på kjøpesenteret fordi det er trivelig å være der og når man trives, har man kanskje lyst til å bruke penger. Hvilket jo er essensen i handelsetablering. Hvilken butikkeier foretrekker de kundene Butenschøn opphøyer som riktigere bybrukere, når man kan få noen som også bruker penger?
 
La gå, politikerne i Bamble kunne sagt nei til denne form for handel, og heller sendt kundene til Downtown, kjøpesenteret i Porsgrunn som er en litt større by, men med samme problemstilling. En stor innadvendt boks hvor det meste av byens aktivitet foregår. Så selv om Stathelle ikke er en stor by, berører caset mange generelle spørsmål om hvordan vi vil at byene våre skal være. Før jeg går videre skal jeg ta et skritt tilbake i tid og en titt ut i verden.
 
Vi må ikke glemme at byen i bunn og grunn er en markedsplass. Det er derfor vi klumper oss sammen her. Vi vil være i nærheten av markedet. Uavhengig av tidsepoker, kulturer og statsdannelser har byplanleggingen måttet forholde seg til markedet som byfunksjon. Alle historiske byplaner bekrefter hvor viktig det har vært å sikre gode byrom for handel. Markedsplassen fikk en sentral lokalisering med enkel og mest mulig sikker adkomst for selgere og kjøpere. Bivirkningen ble et sted hvor allmennheten lett kunne bli deltakere i byenes offentlige liv. I vestens tidlige byplanhistorie kommer dette særlig til uttrykk i byplanene fra grekernes klassiske periode (ca. 500-323 f.Kr.). Lokaliseringen og utformingen av torget eller handelsplassen skulle her ikke bare ta hensyn til egenskaper ved handelen for omsetning av forskjellige typer vareslag. Man var i tillegg opptatt av å sikre den fysiske handelsvirksomheten en mest mulig sentral lokalisering i byen for at disse byrommene også kunne fungere som sosiale møteplasser for befolkningen. Denne byformen er også tydelig i byer under middelalderen, hvor hovedgatene fra de ulike byportene møtes nettopp på markedsplassen. Det er lett å forestille seg at det var enklere å skaffe seg inntektsmuligheter dersom man bodde i nærheten av dette torget og lett kunne følge med på hva som ble tilbudt, enn å bo langt unna. Slik fungerer også dagens by, om ikke så umiddelbart. Tilbudet av varierte arbeidsoppdrag og karrieremuligheter er større i en stor by enn i en liten. I en tid hvor utdanningsnivået øker og begge ektefeller er opptatt av tilgang til et stort arbeidsmarked, vil byens tiltrekningskraft forsterkes på bekostning av utkantområder.  Den opprinnelige forståelsen av ”markedet” som fysisk arena for vare- og pengetransaksjoner er for lengst avløst av markedet som institusjon, noe som gjør Stathelle case ytterlige komplisert.
 
En problemstilling som ble trukket opp i tidligere innlegg på denne bloggen, er hvordan vår bilbaserte tilværelse har tillatt å spre oss utover og etterlate oss landskaper som verken er by eller natur.  Den tradisjonelle byen oppløses, og den fragmenteringen som foregår, skjer overalt og på samme vis. Det er dette Rem Koolhaas (Nederlandsk arkitekt og teoretiker) kaller “Generic City”. En by som har klare “generiske” trekk, er Atlanta i USA. Ifølge Koolhaas er ikke dette lenger en by i tradisjonell forstand, da den har mistet sin historie og er blitt en by uten identitet. Den er et bylandskap uten skille mellom senter og periferi. Bebyggelsen har spredt seg utover og bindes sammen av vegetasjon og landskapsrester dannet av kryssende motorveier.
 
Både politisk og faglig er det et spørsmål om vi skal arbeide med eller mot de kreftene som fører til en slik oppløst og fragmentarisk by. Mange vil nok hevde at modernismen ikke løste de utfordringer samfunnet sto overfor, men tvert imot skapte nye problemer og at vi dermed bør forkaste alt det som modernismen og funksjonalismen førte med seg.  Denne holdningen henger gjerne sammen med en oppfatning av at tradisjonell og lokal byggeskikk appellerer til dypt forankrede behov hos svært mange mennesker og at vi dermed bør søke tilbake dit. Denne tilbakeskuende holdningen og motviljen mot å arbeide med de drivkreftene som virker, kritiseres på sin side av Koolhaas. Han hevder at det å insistere på at byen skal opptre i sin ”opprinnelige” tilstand på denne måten fører ugjenkallelig først til nostalgi, så til meningsløshet.   [1]             
(For å utdype dette henter jeg inn noe tekst som jeg har skrevet i en annen forbindelse.)
 
Slik jeg forstår det, mener Koolhaas det er en sammenheng mellom det å tviholde på ideen om den historiske byen som identitetsfaktor og utviklingen av den generiske byen. Han bruker Paris som eksempel. Her er byens image så sterk og bindende at det reduserer muligheten til å se andre potensialer. En slik tviholding på det historiske (tilbake til byen) mener Koolhaas faktisk kan ha motsatte effekt. Ønsket om å ta vare på sentrum dreper sentrum fordi løsninger blir så bundet av redselen for å fjerne noe av det som oppfattes som verdifullt og image-skapende. I denne sammenhengen står også det introverte kjøpesenteret sentralt.
 
Koolhaas diskuterer dette med referanse til Atlanta. Her ble innføring av atriet, altså det innendørs kjøpesenteret, som middel til å revitalisere bykjernen i Atlanta bidro til utviskingen av skillet mellom sentrum og periferi. Koolhaas argumenterer for at denne type revitalisering virket stikk mot sin hensikt. Heller enn at sentrum ble gjenoppbygd, ble det nedbrutt av konkurrerende innadvendte kvartaler. Og når bysenteret ble utvisket og nedbygd, forsvant også periferien. I Atlanta skjedde dette som følge av initiativrik eiendomsutvikling, samtidig med at sentrum skulle styrkes gjennom revitalisering. Nye senterdannelser, attraksjoner for rekreasjon og fortetninger av kontorarbeidsplasser oppsto på tidligere ”ikke-steder” i byens periferi.  
 
Koolhaas finner med andre ord markedstilpasninger overalt i den generiske byen. Der middelalderbyen hadde slike i tilknytning til markedsplassen i byens sentrum, er hele byområdet, Atlantas markedsplass. Denne utviskingen av sentrum og periferi har ifølge Koolhaas skjedd ved at forstaden og sonene mellom byene har utviklet seg individuelt og uforutsigbart. Og det er forstadsbyen og den urbaniteten man finner her, som har spist seg inn i den historiske byen – ikke omvendt. Den omvendte situasjonen vil forutsette en planlagt utvikling med omfattende regulering og styring. Hvilket ifølge Koolhaas ikke vil kunne skje, men som altså ifølge argumentasjon innen mer tilbakeskuende retninger i urbanisme ansees som både mulig og helt nødvendig.  
 
Det begynner å bli en stund siden Koolhaas skrev dette. Han kan ha fått ny innsikt som har påvirket hans standpunkt. Det har jeg ikke undersøkt. Selv oppfatter jeg spørsmålet om kjøpsenter innenfor eller utenfor bykjernen som to ulike problemstillinger. Morten Ednes blir sitert i Gaute Brochmanns sin artikkel om samme tema i Morgenbladet. Her kan ikke Ednes komme på ett eksempel på et vellykket kjøpesenter. Selv synes jeg Oslo City er et godt. Det ligger strategisk til. Det er ikke bilbasert. Det er et stort volum, men avviker ikke fra sine omgivelser. Det har gode og naturlige ganglinjer som er i forbindelse med gatenettet utenfor, og det har ikke omfattende ”lukkede” fasader. Dette siste har enkle arkitektoniske løsninger, ved å legge en rekke av selvstendige butikklokaler på utsiden kan senterfasader åpnes. Men er en løsning som sikkert oppfattes som klønete ”shopping” faglig. Det er ikke vanskelig å se Koolhaas sitt poeng. Enda lettere i eksempelet fra Stathelle. Hvorvidt Brotorvet ligger innenfor eller utenfor det lille tettstedet Stahelle spiller vel kanskje ikke så stor rolle?      
 
Jeg avsluttet innlegget mitt på fagrådets blogg med å spørre om kanskje kjøpesenterets storhetstid rett og slett er i sin avslutning. Hvis vi ser på hvordan kjøpesenteret har utviklet seg gjennom generasjoner fra boks på parkeringsplass til et mulitfunksjonelt, kommersielt møtested. Og vi samtidig vet at dette er en bransje som hele tiden må fornye og forbedre konseptet sitt, tror jeg at vi snart ser at enten endringer i våre forbruksmønstre f.eks. økt netthandel gjør kjøpesentrene mindre voluminøse, færre butikker, flere spisesteder. Eller det motsatte scenarioet hvor de mest levedyktige sentraene blir mye større (men færre) ettersom den yngre generasjon tar over. Vi vet jo at motstanden mot kjøpsentre er langt større blant 50+ enn 15+. Når den generasjonen som har vokst opp med kjøpesenteret som sin naturlige markedsplass, ser de kanskje på disse kolossene med helt andre briller enn vi gjør i dag.

 







[1] “What Ever Happend to Urbanism?” (1994) i (O.M.A., Koolhaas, Mau, 1997, s. 963).