Dette
blogginnlegget startet jeg på for omtrent et år siden. Da satt jeg i en park i
New York. Bryant Park, som er en av de
mange små underverker på Manhattan og tenkte på en av de mest oversette parkene
i Oslo. En park som ikke engang har et navn. Jeg snakker om parken rundt Kulturkirken
Jacob ved Ankerbro over Akerselva.
Nå er jeg i København. Det var grunnen til at jeg begynte å tenke på denne parken igjen. Her passerte jeg Nikolaj kunsthal, en kirke som heller ikke lenger brukes som
gudshus. Her er kirkerommet brukt til kunstutstillinger og rommet omkring blitt tatt i bruk
til spisesteder og til en lekeplass. Bygningen er ikke lenger isolert fra
resten av byen. Området er rett og slett et trivelig og tilgjengelig byrom.
Hvorfor ser det ikke slik ut rundt Kulturkirken Jacob?
Tilbake
til Bryant Park og hvorfor den er interessant i denne sammenhengen. Det er mange
ting å la seg begeistre av ved denne parken; trærne som er trimmet og pleiet, oppdelingen
i de ulike brukssonene; noen inntrukket som omvendte karnapper inn i
plantefeltene, den åpne gressplenen, som er stengt på våren, slik at gresset
kan sette seg før bruk, mengden av løse stoler (nesten som i Luxembourghagen- min
favoritt i Paris).
Det
merkelige ved parken er roen. Selv om det er en forferdelig og kontinuerlig
bakgrunnsstøy, slik det er overalt og alltid i NYC, sitter jeg likevel her og
føler at dette er et rolig sted. Og det sitter alltid folk og jobber her, med pc
eller rettebunker (et universitet like ved), akademikere er blant dem som har anledning
til denne type utejobbing. Folk spiser sin take away her, drikker en kaffe, slentrer
videre eller sitter skjermet ved et restaurantbord, ligger på plenen, sitter
på kanten av en støttemur, venter på noen, hviler, leser, surfer på Iphone,
spiller sjakk, leser i en bok fra bokstativet satt frem av biblioteket i en
«utendørs lesesal». Virkemiddelet er de løse stolene som kan flyttes rundt, som
gjør at du kan sitte alene selv om du sitter tett ved noen, flytte deg ut i sola
eller inn i skyggen.
Når jeg
omtaler Bryant park som et underverk, er det fordi denne parken slett ikke
alltid har vært slik. Området var bestemt til offentlig bruk allerede på 1600-tallet,
fikk navnet Bryant Park to hundre år senere, og sitt parkdesign på 1930-tallet.
Den parken vi kjenner i dag ble åpnet i
1992. I mellomtiden hadde parken lidd under byspredningen på 1950 – 60 – 70
tallet. Både befolkning og investeringer flyttet fra sentrum og ut i suburbia.
Byen hadde dårlig økonomi og byrommene var mest til bruk for biltrafikk. På
begynnelsen av 1980-tallet var Bryant Park, som så mange andre offentlige byrom
på Manhattan, nærmest et ikke-sted, vanskjøttet og forhatt av byens befolkning.
Opp gjennom 70-tallet grodde parken igjen, den ble tagget ned, den ble utrygg
og ble tatt i bruk av et stadig mer fysisk tilstedeværende og økende narkotikamiljø.
Parken
hadde opplagt en betydning som et sosialt møtested også i denne perioden, men det
var ikke en utvikling som kunne fortsette. Parken var slett ikke et sted for honnørordene;
mangfold, variasjon og tilhørighet for alle, men det motsatte, et ekskluderende
miljø. Hvordan det egentlig var der, vet jeg ikke, for jeg var aldri der på den
tiden, men må stole på kildene. En liten gruppe tok arealet i bruk på en måte
som gjorde at den store majoriteten holdt seg unna.
Slike
indirekte utestengelser skjer som oftest når rike mennesker med makt, gjennom
sine vaner og væremåter, får de som ikke passer inn i dette sosio-kulturelle
miljøet, til å føle seg uvelkomne. Det er grunn til å kritisere slike mekanismer,
men vanskelig å gjøre noe med. Når mindre ressurssterke grupper gjør det
samme, er det motsatt. For å si det enkelt; det er lett å «jage» bort, men vi
skal være ytterst varsomme med å kritisere at utsatte individer søker sammen som gruppe.
Det er en
hårfin og ytterst vanskelig balanse å etablere og vedlikeholde byrom som skal
være tolerante og tilgjengelig for alle, og den nødvendige kontrollen med at et
mindretall ikke okkuperer et område på en måte som hindrer en bruk som flertallet
ønsker seg. ‘Retten til byen’ må handle om å kunne oppholde seg og ytre seg
gjennom sin tilstedeværelse i det offentlige rom, uten å bli jaget eller
straffet, og ikke retten til å okkupere. Generelt mener jeg at offentlig
planlegging skal være årvåken for om tiltak rettet mot flertallet vil påvirke
grupper som fra før er marginalisert. Men redselen for å utestenge noen, må
ikke forhindre at man klarer å gjøre nødvendige tiltak som kommer enda flere
til gode.
Når jeg ser
og opplever Bryant Park i dag, slik den ligger inntil det flotte New York Public
Library, mellom både gamle fasjonable og nye moderne forretningsbygg, hoteller,
universitetsbygg, har jeg vanskelig for å forstå at dette byrommet kunne bli
brukt på en annen måte. Jeg vet ingenting om noen eller hvor mange som blir
jaget vekk fra denne parken i dag, eller som føler at de ikke passer inn. Jeg
vet at NYC har hatt en streng politikk i å hindre reetablering av åpne
dopmiljøer i byrommene. Politikken har virket, spesielt på Manhattan. Statistikken
viser en markant nedgang i kriminalitet, men de menneskene som skapte
dette uønskede bymiljøet er nok fremdeles et sted, selv om de ikke lenger er så synlige. Og narkotikaproblemet er
slett ikke blitt løst. Men hvis vi vender blikket mot Oslo, kanskje mot andre
norske byer, f.eks. Bergen og Nygårds parken, har vi ikke da litt av det samme
problemet? Vi reduserer vedlikehold av parkene, selv om de brukes. Området forslummes
gradvis, trivselen synker, det blir lettere å søke tilhold for grupper som ikke
er så opptatt av parkvedlikehold, og som kanskje har vanskelig for å finne seg
en plass i byen der det er butikker og kontorer. Eller det er folk som rett og
slett ikke ønsker å bli sett. De vil være i fred for myndigheten.
Alle de
årene, jeg har bodd i Oslo, har nedre del av Akerselva vært et slikt sted. I
flere år var dette et sted jeg nødig gikk. Nå er det bedre, men fremdeles er
det jevnlig avisoppslag områdets tiltrekning på dopsalg og nabolagets
fortvilelse. Dopselgerne har antakelig forstått de enkleste mekanismer i
byutviklingen. Der det er god tilgjengelighet, der er potensialet for handel
størst.
Ankerbrua
og hjørnet mellom Torggata og Hausmannsgata er utvilsomt et slikt tilgjengelig
sted. Se bare på dette kartet som viser hvor handelen er i Oslo.
Ill: PBE KDP for Torg og Møteplasser |
Hvis
hasjomsetning hadde vært lovlig, ville også den hvite flekken mellom Torggata
og Markveien vært lilla.
Hver gang
jeg passerer i dette området, ergrer jeg meg, ikke over dopsalget, men over at
dette området er så vanskjøttet og så dårlig utnyttet i byutviklingen. Hvorfor
skjer det ikke noe her? Hvorfor er det ikke en konsertscene ute? En fontene? Eller
i det minste et velstelt bed med Rododendron (alle byer har det!)?
Særlig rart
med tanke på at det ikke bare er Kulturkirken Jacob som ligger her, men også
DogA. Norsk design- og arkitektursenter, jeg gjentar: Norsk design- og
arkitektursenter. Dette er institusjoner som tidvis trekker mye folk; alle
slags folk som er opptatt av kultur og av kvalitet. En av hensiktene med å
opprette Norsk Form (omgjort til DogA) var sågar å øke folk bevissthet om at
kvalitet i offentlige rom er viktig. Hvorfor inngår ikke denne parken i deres
aktivitet? Og hvorfor har aldri Oslo kommune som har hatt fokus på både dette
området og på Akerselva i lang tid, aldri (som har kommet meg for øre/øye) initiert noen utviklingsforslag her? Det kan virke som om dette området ligger
i en blindsone. Kanskje ser vi bare at det er trær og grønt og at det derfor pr
def er en kvalitet?
Hva skal parken hete?
Jeg har
hørt rykter om et forsøk på å få satt i gang en oppgradering. Ryktene sier også
at det her er så mange ulike aktører og vesener som ikke klarer å enes om hvem
som eier, skal drifte, skal betale eller skal bruke anlegget. Jeg håper at det
stemmer at det er noen som ønsker å få til en endring. Kanskje de kunne begynne med å gi parken et navn som kan løfte området ut av blindsonen?
Vær gjerne kreative på
hvordan området kan få en bedre utforming og bruk, men vær også kreative på
hvordan det kan gjennomføres, finansieres og driftes. Er det uklare eierforhold
som skaper trøbbel, finnes det planjuridiske virkemidler som kommunen kan
bruke. Er det finansieringen som bremser, må det være mulig å etablere et
spleiselag. Jeg spytter gjerne inn det som en sånn Bryant Park-stol koster, dersom det også er
noen som vasker den litt innimellom, passer på at den blir brukt, men ikke stjålet. Og jeg
kommer gjerne og sitter på den selv, hvis det skjer noe i denne parken som gjør
at jeg får lyst til å tilbringe litt tid her. Det har jeg ikke i dag.