fredag 22. mai 2015

Park i blindsonen


Dette blogginnlegget startet jeg på for omtrent et år siden. Da satt jeg i en park i New York. Bryant Park, som er en av de mange små underverker på Manhattan og tenkte på en av de mest oversette parkene i Oslo. En park som ikke engang har et navn. Jeg snakker om parken rundt Kulturkirken Jacob ved Ankerbro over Akerselva. 



Nå er jeg i København. Det var grunnen til at jeg begynte å tenke på denne parken igjen. Her passerte jeg Nikolaj kunsthal, en kirke som heller ikke lenger brukes som gudshus. Her er kirkerommet brukt til kunstutstillinger og rommet omkring blitt tatt i bruk til spisesteder og til en lekeplass. Bygningen er ikke lenger isolert fra resten av byen. Området er rett og slett et trivelig og tilgjengelig byrom. Hvorfor ser det ikke slik ut rundt Kulturkirken Jacob?  




Tilbake til Bryant Park og hvorfor den er interessant i denne sammenhengen. Det er mange ting å la seg begeistre av ved denne parken; trærne som er trimmet og pleiet, oppdelingen i de ulike brukssonene; noen inntrukket som omvendte karnapper inn i plantefeltene, den åpne gressplenen, som er stengt på våren, slik at gresset kan sette seg før bruk, mengden av løse stoler (nesten som i Luxembourghagen- min favoritt i Paris).

Det merkelige ved parken er roen. Selv om det er en forferdelig og kontinuerlig bakgrunnsstøy, slik det er overalt og alltid i NYC, sitter jeg likevel her og føler at dette er et rolig sted. Og det sitter alltid folk og jobber her, med pc eller rettebunker (et universitet like ved), akademikere er blant dem som har anledning til denne type utejobbing. Folk spiser sin take away her, drikker en kaffe, slentrer videre eller sitter skjermet ved et restaurantbord, ligger på plenen, sitter på kanten av en støttemur, venter på noen, hviler, leser, surfer på Iphone, spiller sjakk, leser i en bok fra bokstativet satt frem av biblioteket i en «utendørs lesesal». Virkemiddelet er de løse stolene som kan flyttes rundt, som gjør at du kan sitte alene selv om du sitter tett ved noen, flytte deg ut i sola eller inn i skyggen.



Når jeg omtaler Bryant park som et underverk, er det fordi denne parken slett ikke alltid har vært slik. Området var bestemt til offentlig bruk allerede på 1600-tallet, fikk navnet Bryant Park to hundre år senere, og sitt parkdesign på 1930-tallet.  Den parken vi kjenner i dag ble åpnet i 1992. I mellomtiden hadde parken lidd under byspredningen på 1950 – 60 – 70 tallet. Både befolkning og investeringer flyttet fra sentrum og ut i suburbia. Byen hadde dårlig økonomi og byrommene var mest til bruk for biltrafikk. På begynnelsen av 1980-tallet var Bryant Park, som så mange andre offentlige byrom på Manhattan, nærmest et ikke-sted, vanskjøttet og forhatt av byens befolkning. Opp gjennom 70-tallet grodde parken igjen, den ble tagget ned, den ble utrygg og ble tatt i bruk av et stadig mer fysisk tilstedeværende og økende narkotikamiljø.

Parken hadde opplagt en betydning som et sosialt møtested også i denne perioden, men det var ikke en utvikling som kunne fortsette. Parken var slett ikke et sted for honnørordene; mangfold, variasjon og tilhørighet for alle, men det motsatte, et ekskluderende miljø. Hvordan det egentlig var der, vet jeg ikke, for jeg var aldri der på den tiden, men må stole på kildene. En liten gruppe tok arealet i bruk på en måte som gjorde at den store majoriteten holdt seg unna.

Slike indirekte utestengelser skjer som oftest når rike mennesker med makt, gjennom sine vaner og væremåter, får de som ikke passer inn i dette sosio-kulturelle miljøet, til å føle seg uvelkomne. Det er grunn til å kritisere slike mekanismer, men vanskelig å gjøre noe med. Når mindre ressurssterke grupper gjør det samme, er det motsatt. For å si det enkelt; det er lett å «jage» bort, men vi skal være ytterst varsomme med å kritisere at utsatte individer søker sammen som gruppe.

Det er en hårfin og ytterst vanskelig balanse å etablere og vedlikeholde byrom som skal være tolerante og tilgjengelig for alle, og den nødvendige kontrollen med at et mindretall ikke okkuperer et område på en måte som hindrer en bruk som flertallet ønsker seg. ‘Retten til byen’ må handle om å kunne oppholde seg og ytre seg gjennom sin tilstedeværelse i det offentlige rom, uten å bli jaget eller straffet, og ikke retten til å okkupere. Generelt mener jeg at offentlig planlegging skal være årvåken for om tiltak rettet mot flertallet vil påvirke grupper som fra før er marginalisert. Men redselen for å utestenge noen, må ikke forhindre at man klarer å gjøre nødvendige tiltak som kommer enda flere til gode.



Når jeg ser og opplever Bryant Park i dag, slik den ligger inntil det flotte New York Public Library, mellom både gamle fasjonable og nye moderne forretningsbygg, hoteller, universitetsbygg, har jeg vanskelig for å forstå at dette byrommet kunne bli brukt på en annen måte. Jeg vet ingenting om noen eller hvor mange som blir jaget vekk fra denne parken i dag, eller som føler at de ikke passer inn. Jeg vet at NYC har hatt en streng politikk i å hindre reetablering av åpne dopmiljøer i byrommene. Politikken har virket, spesielt på Manhattan. Statistikken viser en markant nedgang i kriminalitet, men de menneskene som skapte dette uønskede bymiljøet er nok fremdeles et sted, selv om de ikke lenger er så synlige. Og narkotikaproblemet er slett ikke blitt løst. Men hvis vi vender blikket mot Oslo, kanskje mot andre norske byer, f.eks. Bergen og Nygårds parken, har vi ikke da litt av det samme problemet? Vi reduserer vedlikehold av parkene, selv om de brukes. Området forslummes gradvis, trivselen synker, det blir lettere å søke tilhold for grupper som ikke er så opptatt av parkvedlikehold, og som kanskje har vanskelig for å finne seg en plass i byen der det er butikker og kontorer. Eller det er folk som rett og slett ikke ønsker å bli sett. De vil være i fred for myndigheten.  

Alle de årene, jeg har bodd i Oslo, har nedre del av Akerselva vært et slikt sted. I flere år var dette et sted jeg nødig gikk. Nå er det bedre, men fremdeles er det jevnlig avisoppslag områdets tiltrekning på dopsalg og nabolagets fortvilelse. Dopselgerne har antakelig forstått de enkleste mekanismer i byutviklingen. Der det er god tilgjengelighet, der er potensialet for handel størst.

Ankerbrua og hjørnet mellom Torggata og Hausmannsgata er utvilsomt et slikt tilgjengelig sted. Se bare på dette kartet som viser hvor handelen er i Oslo. 
Ill: PBE KDP for Torg og Møteplasser
Hvis hasjomsetning hadde vært lovlig, ville også den hvite flekken mellom Torggata og Markveien vært lilla.
Hver gang jeg passerer i dette området, ergrer jeg meg, ikke over dopsalget, men over at dette området er så vanskjøttet og så dårlig utnyttet i byutviklingen. Hvorfor skjer det ikke noe her? Hvorfor er det ikke en konsertscene ute? En fontene? Eller i det minste et velstelt bed med Rododendron (alle byer har det!)?

Særlig rart med tanke på at det ikke bare er Kulturkirken Jacob som ligger her, men også DogA. Norsk design- og arkitektursenter, jeg gjentar: Norsk design- og arkitektursenter. Dette er institusjoner som tidvis trekker mye folk; alle slags folk som er opptatt av kultur og av kvalitet. En av hensiktene med å opprette Norsk Form (omgjort til DogA) var sågar å øke folk bevissthet om at kvalitet i offentlige rom er viktig. Hvorfor inngår ikke denne parken i deres aktivitet? Og hvorfor har aldri Oslo kommune som har hatt fokus på både dette området og på Akerselva i lang tid, aldri (som har kommet meg for øre/øye) initiert noen utviklingsforslag her? Det kan virke som om dette området ligger i en blindsone. Kanskje ser vi bare at det er trær og grønt og at det derfor pr def er en kvalitet?



Hva skal parken hete? 
Jeg har hørt rykter om et forsøk på å få satt i gang en oppgradering. Ryktene sier også at det her er så mange ulike aktører og vesener som ikke klarer å enes om hvem som eier, skal drifte, skal betale eller skal bruke anlegget. Jeg håper at det stemmer at det er noen som ønsker å få til en endring. Kanskje de kunne begynne med å gi parken et navn som kan løfte området ut av blindsonen?

Vær gjerne kreative på hvordan området kan få en bedre utforming og bruk, men vær også kreative på hvordan det kan gjennomføres, finansieres og driftes. Er det uklare eierforhold som skaper trøbbel, finnes det planjuridiske virkemidler som kommunen kan bruke. Er det finansieringen som bremser, må det være mulig å etablere et spleiselag. Jeg spytter gjerne inn det som en sånn Bryant Park-stol koster, dersom det også er noen som vasker den litt innimellom, passer på at den blir brukt, men ikke stjålet. Og jeg kommer gjerne og sitter på den selv, hvis det skjer noe i denne parken som gjør at jeg får lyst til å tilbringe litt tid her. Det har jeg ikke i dag.






torsdag 29. januar 2015

Tiden det tar [fremtiden var der]

Forrige helg hadde jeg gleden av å bidra med såkalt prosesshjelp i en workshop på Stabekk i Bærum. Kommunen skal sette i gang med en områdereguleringsplan for Stabekk sentrum og vil gjerne ha med seg innbyggerne sine. Derfor var det invitert bredt og vidt til idédugnad. Det overordnede spørsmålet er: Hva vil vi med tettstedet vårt? Skal Stabekk bli en by? Hvilke kvaliteter finnes? Hvilke kvaliteter savnes? 

Planleggingen skal med andre ord ikke løse et akutt problem eller finne frem til det beste svaret på en spesiell problemstilling. Om så, er det selve Stabekk som tettsted som er problemet. Idédugnaden kan sammenlignes med et slags familieråd. Skal vi få en unge til? Er huset stort nok til det? Må vi pusse opp? Orker vi oppussingsperioden? Har vi råd? Kan vi selge av en bit av tomta så vi får penger til soverom til enda to unger til? Vil det bli trivelig da? Hvem skal gjøre hva? Hvordan skal vi koordinere alle de andre oppgavene våre for å få dette til?

Omtrent de samme spørsmålene er det som tas opp når kommunene inviter til en samtale om fremtiden. Utfordringen er at vi kan ikke vite eksakt hvordan det kommer til å bli. Vi kan bestemme oss for en familieforøkelse, men ikke vite om vi vil lykkes, ei heller hvilke behov som vil oppstå når barnet kommer. Vi kan ønske oss et vakkert, funksjonelt hus, men kun ha råd til å reparere det gamle. Vi kan ha ambisjoner om å få til mye gøy med familien, men rekke bare halvparten av det vi planlegger.

Idédugnad og medvirkning
Til dere som ikke vet det. Kommunene er lovpålagt å invitere innbyggerne sine til slike samtaler og prosesser. Medvirkning kalles det. De som er innforstått med begrepet, kjenner til intensjonen. Selv om planlegging og beslutninger om fremtiden utredes av planleggere og fattes av politikerne, er også andre stemmer meningsberettiget og verdifulle. Det er en viktig side av demokratiet. Mange planleggere og spesielt de som forsker på planlegging og demokrati, forsvarer gjerne medvirkning som et hellig prinsipp. Selv tenker jeg at planleggingen ikke nødvendigvis blir så mye bedre av å involvere så mange aktører direkte inn i planleggingen. Det er viktigere å ha planleggere som er tverrfaglig kompetente og åpne for å skaffe seg innsikt om hele bredden i samfunnet. Så hvorfor driver vi da med medvirkningsprosesser? Trenger vi ikke å høre på andre, hvis bare planleggerne er dyktige nok?

Visjoner og mål
Tirsdag og onsdag denne uken arrangerte ILP sitt årlige Plansjefsymposium. Det er et «MUST» vi har funnet på. Vi har bestemt oss for at vi må simpelthen invitere noen av de som har ansvaret for planleggingen her i landet til en årlig samtale for å høre hva de holder på med. I år hadde vi satt fokus på ‘områderegulering’ og ‘planlegging på tvers av prosjektgrenser’. (Jeg skal nok skrive mer om dette senere.) Det jeg vil nevne i denne sammenhengen, er min fornemmelse av en slags konsensus rundt bordet, om at både plankvaliteten og gjennomføringskvaliteten på en områdereguleringsplan forutsetter gode visjoner og mål om hvorfor denne reguleringsplanen er nødvendig. Med andre ord, - planleggingen blir best når det er formulert tydelige politiske visjoner om hvor vi skal hen og hva som skal oppnås.

Det er skrevet, sagt og tenkt mye om kortsiktighet og langsiktighet i planleggingen. Jeg skal ikke bevege meg inn på det nå. Det som er mitt anliggende i dette innlegget er visjonene. Hvor kommer visjonene fra? Er en fremtidsvisjon bare en vill tanke, eller et adoptert slogan? Holder det med politikere som sier: «vår by skal være grønn, koselig og for alle»?

Dagens stemmer
Hva er så sammenhengen med Stabekk? I prosessen på Stabekk forrige helg ble alle bedt om å tenke fremover i tid. Hva vil Stabekk være om tjue, tretti eller femti år? Ikke lett det der. Mange som deltok var godt over femti. En liten gruppe niendeklassinger trakk ned gjennomsnittsalderen og minnet oss på hvem vi planlegger for. Men hvor vanskelig er det ikke å tenke fremover? Mye lettere å se seg tilbake. Mange gjør også det i en slik prosess, men ofte kun med den hensikt å fortelle at alt var bedre før. Eller for å vise hvor mye som har blitt annerledes. Historisk kunnskap kan lett koke ned til en fortelling om hvilke kvaliteter (gjerne vakre hus) som har blitt borte. Det vi ofte glemmer å fortelle når vi ser oss tilbake, er hvilke andre goder som har oppstått som følge av det som ble borte eller hvordan vi har tilpasset oss og selv vært en del av den endringsprosessen som har skjedd. Hvis vi ser oss tilbake i en slik hensikt, ser vi jo at det også i fortiden ble formulert visjoner om fremtiden. Det vi har i dag, er resultatet av hva tidligere generasjoner har ønsket seg.

Stabekks befolkning i dag synes å være enige om at de vil ha flere trivelige møteplasser i sentrum, mer liv, mer aktivitet og mer handel. Men de vil også beholde småbypreget. Gjerne flere bygninger rundt jernbanestasjonen, men helst ingen store fysiske endringer og ingen høye hus. Stabekk er med andre ord ganske lik mange andre tettsteder og småbyer i Norge. De som bor der trives bra nok til å bli boende, men vil helst at det skal skje mer der.

Det er nærliggende å spørre slike byer om det kunne ha vært mer liv og aktivitet selv med byen slik den er i dag. Trenger vi en områdereguleringsplan for å få til det? Og hvordan kan idédugnader og medvirkning bidra til det? Jeg bare spør; er det ikke et paradoks, at det er de som selv ikke tar byen sin i bruk, men som ønsker at den blir tatt i bruk, også er de som skal gi innspill til hvordan fremtidens befolkning skal kunne ta byen i bruk?

De unge stemmene
Medvirkning passer godt for å få vite om hva som fungerer godt, mindre godt og dårlig.  Men slike medvirkningsprosesser må bearbeides og knas i ettertid. Det blir planleggernes jobb å tolke innspillene, ideen, kommentarene og  å koordinere dem opp mot ulike framtidsscenarioer og muligheten for å gjennomføre tiltak og endringer.
Når ungdommene på Stabekk sier at de i fremtiden ser for seg en Zara butikk, er dette lett å forstå utfra deres hverdag som 15 åringer. Det samme sa ungdommene jeg traff i en tilsvarende prosess på Furuset. Det betyr ikke nødvendigvis at ungdom kun vil shoppe, men det betyr at de vil ha et butikktilbud og en møteplass i nærheten av der de bor. Forhåpentligvis er dette et behov også om tretti år.

Handel er en møteplass, handel skaper liv, - men hva skaper handel? Jo, nok kunder som vil handle akkurat der. Hvordan ser fremtidsbildet ut for Stabekk eller Furuset? Vil det være tilstrekkelig mange folk for å tiltrekke seg nok butikker? Hvor skal disse bo? Hvor mange butikker må til for at folk velger bort kjøpesenteret? Slike spørsmål må planleggeren svare på for å løfte innspillene fra medvirkningsprosessen over i fortellinger som kan danne grunnlag for visjoner for fremtiden. Og som igjen gir tydelige politiske retninger for det som planleggingen skal løse og legge til rette for.

Som for Stabekk og andre steder kan det tenkes at det gjøres noen "feilgrep" underveis, men det er også noe vi må vet fra historien. By og stedsutvikling er ikke rettlinjet, behagelig, alltid forståelig eller rettferdig. Men den må alltid være åpen og gjenstand for både faglig grunnet kritikk og en kontinuerlig folkelig samtale.

Hug-A-Tree
Den mest sjarmerende ideen som kom frem i Stabekk, kom fra to unge jenter. I fremtiden hadde Stabekk selvlysende trær med kroppsvarme stammer til å klemme rundt :-)