torsdag 29. januar 2015

Tiden det tar [fremtiden var der]

Forrige helg hadde jeg gleden av å bidra med såkalt prosesshjelp i en workshop på Stabekk i Bærum. Kommunen skal sette i gang med en områdereguleringsplan for Stabekk sentrum og vil gjerne ha med seg innbyggerne sine. Derfor var det invitert bredt og vidt til idédugnad. Det overordnede spørsmålet er: Hva vil vi med tettstedet vårt? Skal Stabekk bli en by? Hvilke kvaliteter finnes? Hvilke kvaliteter savnes? 

Planleggingen skal med andre ord ikke løse et akutt problem eller finne frem til det beste svaret på en spesiell problemstilling. Om så, er det selve Stabekk som tettsted som er problemet. Idédugnaden kan sammenlignes med et slags familieråd. Skal vi få en unge til? Er huset stort nok til det? Må vi pusse opp? Orker vi oppussingsperioden? Har vi råd? Kan vi selge av en bit av tomta så vi får penger til soverom til enda to unger til? Vil det bli trivelig da? Hvem skal gjøre hva? Hvordan skal vi koordinere alle de andre oppgavene våre for å få dette til?

Omtrent de samme spørsmålene er det som tas opp når kommunene inviter til en samtale om fremtiden. Utfordringen er at vi kan ikke vite eksakt hvordan det kommer til å bli. Vi kan bestemme oss for en familieforøkelse, men ikke vite om vi vil lykkes, ei heller hvilke behov som vil oppstå når barnet kommer. Vi kan ønske oss et vakkert, funksjonelt hus, men kun ha råd til å reparere det gamle. Vi kan ha ambisjoner om å få til mye gøy med familien, men rekke bare halvparten av det vi planlegger.

Idédugnad og medvirkning
Til dere som ikke vet det. Kommunene er lovpålagt å invitere innbyggerne sine til slike samtaler og prosesser. Medvirkning kalles det. De som er innforstått med begrepet, kjenner til intensjonen. Selv om planlegging og beslutninger om fremtiden utredes av planleggere og fattes av politikerne, er også andre stemmer meningsberettiget og verdifulle. Det er en viktig side av demokratiet. Mange planleggere og spesielt de som forsker på planlegging og demokrati, forsvarer gjerne medvirkning som et hellig prinsipp. Selv tenker jeg at planleggingen ikke nødvendigvis blir så mye bedre av å involvere så mange aktører direkte inn i planleggingen. Det er viktigere å ha planleggere som er tverrfaglig kompetente og åpne for å skaffe seg innsikt om hele bredden i samfunnet. Så hvorfor driver vi da med medvirkningsprosesser? Trenger vi ikke å høre på andre, hvis bare planleggerne er dyktige nok?

Visjoner og mål
Tirsdag og onsdag denne uken arrangerte ILP sitt årlige Plansjefsymposium. Det er et «MUST» vi har funnet på. Vi har bestemt oss for at vi må simpelthen invitere noen av de som har ansvaret for planleggingen her i landet til en årlig samtale for å høre hva de holder på med. I år hadde vi satt fokus på ‘områderegulering’ og ‘planlegging på tvers av prosjektgrenser’. (Jeg skal nok skrive mer om dette senere.) Det jeg vil nevne i denne sammenhengen, er min fornemmelse av en slags konsensus rundt bordet, om at både plankvaliteten og gjennomføringskvaliteten på en områdereguleringsplan forutsetter gode visjoner og mål om hvorfor denne reguleringsplanen er nødvendig. Med andre ord, - planleggingen blir best når det er formulert tydelige politiske visjoner om hvor vi skal hen og hva som skal oppnås.

Det er skrevet, sagt og tenkt mye om kortsiktighet og langsiktighet i planleggingen. Jeg skal ikke bevege meg inn på det nå. Det som er mitt anliggende i dette innlegget er visjonene. Hvor kommer visjonene fra? Er en fremtidsvisjon bare en vill tanke, eller et adoptert slogan? Holder det med politikere som sier: «vår by skal være grønn, koselig og for alle»?

Dagens stemmer
Hva er så sammenhengen med Stabekk? I prosessen på Stabekk forrige helg ble alle bedt om å tenke fremover i tid. Hva vil Stabekk være om tjue, tretti eller femti år? Ikke lett det der. Mange som deltok var godt over femti. En liten gruppe niendeklassinger trakk ned gjennomsnittsalderen og minnet oss på hvem vi planlegger for. Men hvor vanskelig er det ikke å tenke fremover? Mye lettere å se seg tilbake. Mange gjør også det i en slik prosess, men ofte kun med den hensikt å fortelle at alt var bedre før. Eller for å vise hvor mye som har blitt annerledes. Historisk kunnskap kan lett koke ned til en fortelling om hvilke kvaliteter (gjerne vakre hus) som har blitt borte. Det vi ofte glemmer å fortelle når vi ser oss tilbake, er hvilke andre goder som har oppstått som følge av det som ble borte eller hvordan vi har tilpasset oss og selv vært en del av den endringsprosessen som har skjedd. Hvis vi ser oss tilbake i en slik hensikt, ser vi jo at det også i fortiden ble formulert visjoner om fremtiden. Det vi har i dag, er resultatet av hva tidligere generasjoner har ønsket seg.

Stabekks befolkning i dag synes å være enige om at de vil ha flere trivelige møteplasser i sentrum, mer liv, mer aktivitet og mer handel. Men de vil også beholde småbypreget. Gjerne flere bygninger rundt jernbanestasjonen, men helst ingen store fysiske endringer og ingen høye hus. Stabekk er med andre ord ganske lik mange andre tettsteder og småbyer i Norge. De som bor der trives bra nok til å bli boende, men vil helst at det skal skje mer der.

Det er nærliggende å spørre slike byer om det kunne ha vært mer liv og aktivitet selv med byen slik den er i dag. Trenger vi en områdereguleringsplan for å få til det? Og hvordan kan idédugnader og medvirkning bidra til det? Jeg bare spør; er det ikke et paradoks, at det er de som selv ikke tar byen sin i bruk, men som ønsker at den blir tatt i bruk, også er de som skal gi innspill til hvordan fremtidens befolkning skal kunne ta byen i bruk?

De unge stemmene
Medvirkning passer godt for å få vite om hva som fungerer godt, mindre godt og dårlig.  Men slike medvirkningsprosesser må bearbeides og knas i ettertid. Det blir planleggernes jobb å tolke innspillene, ideen, kommentarene og  å koordinere dem opp mot ulike framtidsscenarioer og muligheten for å gjennomføre tiltak og endringer.
Når ungdommene på Stabekk sier at de i fremtiden ser for seg en Zara butikk, er dette lett å forstå utfra deres hverdag som 15 åringer. Det samme sa ungdommene jeg traff i en tilsvarende prosess på Furuset. Det betyr ikke nødvendigvis at ungdom kun vil shoppe, men det betyr at de vil ha et butikktilbud og en møteplass i nærheten av der de bor. Forhåpentligvis er dette et behov også om tretti år.

Handel er en møteplass, handel skaper liv, - men hva skaper handel? Jo, nok kunder som vil handle akkurat der. Hvordan ser fremtidsbildet ut for Stabekk eller Furuset? Vil det være tilstrekkelig mange folk for å tiltrekke seg nok butikker? Hvor skal disse bo? Hvor mange butikker må til for at folk velger bort kjøpesenteret? Slike spørsmål må planleggeren svare på for å løfte innspillene fra medvirkningsprosessen over i fortellinger som kan danne grunnlag for visjoner for fremtiden. Og som igjen gir tydelige politiske retninger for det som planleggingen skal løse og legge til rette for.

Som for Stabekk og andre steder kan det tenkes at det gjøres noen "feilgrep" underveis, men det er også noe vi må vet fra historien. By og stedsutvikling er ikke rettlinjet, behagelig, alltid forståelig eller rettferdig. Men den må alltid være åpen og gjenstand for både faglig grunnet kritikk og en kontinuerlig folkelig samtale.

Hug-A-Tree
Den mest sjarmerende ideen som kom frem i Stabekk, kom fra to unge jenter. I fremtiden hadde Stabekk selvlysende trær med kroppsvarme stammer til å klemme rundt :-)