Grønn kompetanse i byutviklingen

Oslo Boby sitt første høstmøte hadde landskapet - eller rettere sagt landskapsarkitektur, på dagsorden. Vi hadde invitert 10 landskapsarkitekter til å fortelle (på 5 min) om hvorfor landskapsarkitekter besitter en kompetanse (kunnskap og ferdigheter) som er viktig. Samt to fra utbyggersiden til å respondere. Det ble etter min oppfatning, 10 gode og engasjerte innlegg og interessante kommentarer, men som også ga noen perspektiver fremover som jeg har lyst til å kaste frem i dette blogginnlegget.

 

Salderingspost

Debattspørsmålet på møtet var om landskapsarkitekturen og landskapsarkitekten er en salderingspost i utviklingsprosjekter? Noen oppfattet dette som et provoserende spørsmål og hevdet at de slett ikke følte seg som en salderingspost. Det er bra, men et tankekors at det i diskusjonen som fulgte, kom frem flere eksempler på at opparbeidelse av utearealer enten kuttes i sluttføringen, eller aller helst ikke tas inn i forposteringen som legger premisser for utviklingen. Tiltross for at alle, også de som representerte utbyggerne, var enig i at det tvert om var god økonomi å få inn denne kompetansen tidlig. Iwan Thomsons ryddige oppsummering av denne problemstillingen kan gjengis. Det er gode og dårlige oppdragsgivere. De gode sier; vi har et problem, hvordan kan du hjelpe oss med dette? De dårlige sier; vi har et prosjekt, kan du (i beste fall) tegne en utomhusplan, (i verste fall) hjelpe oss å få plantet litt. "Dem, sier vi nei til!"

Etterspurte kompetanse

Fordi jeg jobber ved ILP som utdanner de fleste landskapsarkitektene i Norge, kan jeg sikkert oppfattes inhabil, når jeg hevder at landskapsarkitekten kommer til å få en mye mer fremskutt posisjon i by- og samfunnsutviklingen i årene som kommer. Og at det må bli en mye mer etterspurt kompetanse. Men når det er sagt, er ikke dette min profesjon og er heller ikke det masterprogrammet som jeg er knyttet til. Min oppfatning ble slett ikke svekket av presentasjonene i går. Det som også ble svært tydelig er at landskapsarkitekter ikke bare snakker om å være tverrfaglig og kommunikative (slik arkitektene også har begynt å gjøre), men de er det også i praksis. Og det tror jeg er en styrke som bør vektlegges enda mer, dersom det jeg mener kan tolkes som et svakhetstegn, uviljen til design, får utbre seg. Det skal jeg komme tilbake til, da det opplagt er et provoserende utsagn. 

Dette innlegget er altså ikke et referat fra møtet, men mine refleksjoner. Mye klokt ble sagt. For å unngå å tillegge noen meninger de ikke har, nevner jeg ingen ved navn. Jeg inviterer dog til utdypende kommentarer på bloggen fra deltakerne, eller andre. 

Folkehelse og klima 

Den grunnleggende holdningen synes å være at landskapsarkitekter har et samfunnsoppdrag - landskaparkitektur handler om å bidra til bedre folkehelse og redusere skadelige klimagassutslipp. Samfunnsoppdraget ble avslutningsvis poengtert ved en YouTube oppfordring fra Londons borgermester Boris Johnson om behovet for bedre folkehelse og oppfordring om nye kreative forslag. Oppfordringen går til alle, men jeg tenker at landskapsarkitektene allerede har et fortrinn som ikke bør skusles bort. 

Ulike metodiske innfallsvinkler 

Selv om nesten alle innleggene kretset om hovedutfordringene klima og folkehelse, var det større spenn i den metodiske innfallsvinklene. Det reflekterer det tverrfaglige, men også introduserer et faglig spørsmål om det metodiske ståstedets betydning for det konkrete resultatet. Vi fikk presentert det fenomenologiske perspektivet "å lytte til stedet", det naturfaglige tekniske perspektivet "å lese terrenget", det pragmatiske - prosjekterende, det prosessuelle perspektivet som Breeam representerer, Og selvsagt det natur-økologiske perspektivet og påminnelsen om at tidsperspektivet har en helt annen betydning når man arbeider med natur, enn et byggeprosjekt. En av innlederne sa også, vi jobber med Folk - altså en slags social-engineering. Alle disse innfallsvinklene er helt legitime og de er helt sikkert overlappende. Det er likevel interessant å spørre om det metodiske ståstedet styrker eller svekker landskapsarkitekturens posisjon når de endelige beslutningene tas? Og om hvordan resultatet blir?

Miljøpoeng og konkurranseinstinkt 

Bare ta et eksempel Breeam. Som metode er det prosessuelt interessant fordi det etablerer en tverrfaglig tenkning tidlig og som det ble sagt, trigger et konkurranseinstinkt hos utviklere om å få til flest mulig " bærekraft" poeng. Bra det, men vi skal være oppmerksom på at Breeam ikke er en metode som er spesielt god til å utvikle bymessig kvalitet, altså det som gjør at fortetting kan bli bærekraftig. Breeam er objektfokusert, Breeam community, som har til hensikt å bidra til bedre områdeutvikling, gir i beste fall forstads-kvalitet.

Tett, Trygt og Trivelig 

Det ble stilt spørsmål om fortetting alltid er bærekraftig. Her svarer jeg selv. Selvsagt er det ikke det! En fortetting som bare gjør at byen får flere bygninger (selv om de har høy Breeam score) er ikke bærekraftig, men en fortetting som bygger en by som gjør folk mindre bilavhengig og mer aktive bybrukere, kan være bærekraftig. For å få til det må byen være attraktiv å bo i og attraktiv å gå i. Jeg er enig i det som ble sagt, at dette er en av landskapsarkitektenes viktigste oppgaver. Gjerne Tett, dersom det også er Trygt og Trivelig? 

Vertikal og horisontal landskapsforståelse 

Den viktigste aha-opplevelsen jeg fikk av innleggene, var forskjellen på det jeg vil kalle en vertikal versus en horisontal landskapsforståelse. Med en horisontal landskapsforståelse, det ubebygde arealet, blir utbygging/ fortetting nesten alltid en trussel og reduksjon av et gode. Det kan føre til en uheldig defensiv posisjon. En vertikal landskapsforståelse, fra luft/atmosfære til jordsmonn/grunnvann, kan derimot skape forutsetninger for mer integrerte løsninger. Kanskje det er viktigere for trivselen at det grønne er frodig og har livskraftige vilkår, enn at det er dobbelt så stort, men mistrives og visner? 

Grønt alltid godt? 

Jeg er sikkert på kollisjonskurs med de fleste, hvis jeg hevder at det har vært for mye fokus på verdiene av en sammenhengende grønnstruktur i byen. Ja, det er viktig å tenke på økologi og spredningskorridorer, og å ha turveier som kan ta oss direkte fra boligen vår og ut i marka, og det er ikke minst viktig å kunne håndtere overflatevannet bedre i byene. Men det må være lov å spørre om ikke kravet om sammenhengende korridorer også kan skape barrièrer og dårligere tilgjengelighet? Jeg vil hevde at det er en del grønne arealer i Oslo som ville ha gitt en bedre bærekraft, dersom de hadde blitt bygget ut, enn slik de i dag hindrer en effektiv tilgjengelighet og som kunne ha bidratt til større biluavhengighet. Dette er en diskusjon hvor vi trenger landskapsarkitektens kompetanse om gode løsninger og ikke absolutter om at grønt er alltid godt, uansett. 

Uviljen til design 

Jeg skrev innledningsvis en provokasjon som jeg antar de fleste vil si er helt feil. Men jeg mener å ha registrert et svakhetstegn i bransjen, at uviljen til å designe har fått utbre seg. Selv om det var flere gode designere som gav presentasjoner, var det få som frontet betydningen av å skape nye landskap og design som utforskende metode. Dette ser vi også hos ILPs masterstudenter. Satt på spissen; Mange er mer opptatt av å intervjue folk om hvordan man tolker tekniske forskrifter, enn å teste ut og undersøke hvilke romlige muligheter som kan skapes. Jeg mener det vil være synd om landskapsarkitektur bare skal være motivert av å verne om grønne verdier, og ikke skape nye landskap.

Det vil være synd om landskapsarkitektenes tverrfaglige kompetanse og ikke minst positive innstilling til tverrfaglig arbeid, reduseres til prosessledelse og offentlige oppdragsgivere. Det har vært hevdet tidligere at det er for liten konkurranse i bransjen. Alle kontorene har nok oppdrag. Nyutdannede får jobb umiddelbart, mange i offentlig sektor i stillinger hvor du ikke trenger å designe. Det er også min oppfatning at oppdragsbeskrivelser (til f.eks. boligutvikling) stort sett stilles til arkitekt som hovedkonsulent, men med krav om å ha med landskaparkitekt. Kan det ikke fort bli standard løsninger av det? Fylle opp der det ikke skal bygges? Og hvorfor ikke omvendt - landskaparkitektkompetansen som premissgiver/hovedkonsulent for byggprosjekteringen? 

Lag mellomrommet 

Spørsmålet er i så fall om Landskapsarkitektene kan ta den rollen? Er det tilstrekkelig å snakke om de gode løsningene som gir bedre folkehelse og klima? Må det ikke også være en vilje til å arbeide med landskapet/natur som designutfordring Landskapsarkitekter arbeider hovedsakelig med ubebygde flater og med "livet mellom husene". Arkitektene lager husene. Min oppfatning er at når vi begynner å tvile på om fortetting er bærekraftig, så er det fordi ingen tar ordentlig ansvar for å designe mellomrommene? Kvaliteten på mellomrommene, altså det som setter grensene mot de grønne korridorene, som etablerer de gode byrommene og de trygge, trivelige lekeplassene. Hvem utforsker dette som romlige størrelser? Det er vel ikke bare antall trær og soldiagrammet som bestemmer hva som er kvalitative byrom? Løsningene for bedre folkehelse og en klimariktig levemåte ligger hverken i flaten eller i objektet, men kanskje i tverrsnittene og mellomrommene? Hva slags design har det? Og hvordan arbeide metodisk med dette? 

Jeg håper dette siste punktet trigger en del "indre dialoger" og som kan bli delt i kommentarfeltet under.

Kjøpesenteret - vår tids markedsplass

Dette blogginnlegget er en utdyping av et innlegg som jeg har lagt inn på Bloggen til Faglig råd for bypolitikk . Her tar opp diskusjonen om kjøpesenter som ble satt på dagsorden av Morten Ednes prosjektleder for By:Lab i Norsk Form.  Han tar opp kjøpesenterets mistilpasning til eksisterende bykvaliteter. I dette tilfellet Brotorvet på Stathelle.

 

Vi må ta innover oss det faktum at vi, til tross for at de fleste mener at kjøpesentre er stygge utvendig, er trafikkgenererende og tar knekken på handel i opprinnelige bykjerner, så fortsetter denne utviklingen. Hvorfor? Ednes konkluderer med at senteret fremstår som et monument over en villet, men manglende politisk styring, over kyniske arkitekter eller arkitekter uten evne til å se omgivelsene de bygger i og over nonchalante og grådige kjøpesenterutbyggere. ( Med forskerblikk er dette er sterke påstander å komme med, når han ikke har empiri. ) I hans årsaksforklaring savner jeg likevel to grupper: kundene og leietakerne (butikkeierne). Dette ble ikke bygget dersom det ikke var et marked for det. Det må finnes et marked av leietakere for at det skal bygget et senter. Jeg kan ikke gå inn i hele denne logikken, men det er lett å forstå at en liten butikk heller vil være innenfor et felles driftet senter enn å være alene.

 

Et annet sted i Aftenposten samme dag uttaler Peter Butenschøn seg om samme sak.  Han hevder det er forskjell på shopping i Bogstadveien i Oslo og handel på et kjøpesenter. Han mener shopping i Bogstadveien ikke nødvendigvis fører til at man kjøper noe, men heller uttrykker en deltakelse i bylivet.  Man ønsker å gjøre noe sammen med andre, kall det gjerne ”se og bli sett”. Jeg tror det er det samme som skjer på senteret. Hvis folk kjøper mer her, er det kanskje fordi folk føler seg mer fristet til å handle. Kanskje fordi det er større utvalg, kanskje fordi det rett og slett er mer behagelig og ikke minst føles trygt å oppholde seg der. Folk tilbringer tid på kjøpesenteret fordi det er trivelig å være der og når man trives, har man kanskje lyst til å bruke penger. Hvilket jo er essensen i handelsetablering. Hvilken butikkeier foretrekker de kundene Butenschøn opphøyer som riktigere bybrukere, når man kan få noen som også bruker penger?

 

La gå, politikerne i Bamble kunne sagt nei til denne form for handel, og heller sendt kundene til Downtown, kjøpesenteret i Porsgrunn som er en litt større by, men med samme problemstilling. En stor innadvendt boks hvor det meste av byens aktivitet foregår. Så selv om Stathelle ikke er en stor by, berører caset mange generelle spørsmål om hvordan vi vil at byene våre skal være. Før jeg går videre skal jeg ta et skritt tilbake i tid og en titt ut i verden.

 

Vi må ikke glemme at byen i bunn og grunn er en markedsplass. Det er derfor vi klumper oss sammen her. Vi vil være i nærheten av markedet. Uavhengig av tidsepoker, kulturer og statsdannelser har byplanleggingen måttet forholde seg til markedet som byfunksjon. Alle historiske byplaner bekrefter hvor viktig det har vært å sikre gode byrom for handel. Markedsplassen fikk en sentral lokalisering med enkel og mest mulig sikker adkomst for selgere og kjøpere. Bivirkningen ble et sted hvor allmennheten lett kunne bli deltakere i byenes offentlige liv. I vestens tidlige byplanhistorie kommer dette særlig til uttrykk i byplanene fra grekernes klassiske periode (ca. 500-323 f.Kr.). Lokaliseringen og utformingen av torget eller handelsplassen skulle her ikke bare ta hensyn til egenskaper ved handelen for omsetning av forskjellige typer vareslag. Man var i tillegg opptatt av å sikre den fysiske handelsvirksomheten en mest mulig sentral lokalisering i byen for at disse byrommene også kunne fungere som sosiale møteplasser for befolkningen. Denne byformen er også tydelig i byer under middelalderen, hvor hovedgatene fra de ulike byportene møtes nettopp på markedsplassen. Det er lett å forestille seg at det var enklere å skaffe seg inntektsmuligheter dersom man bodde i nærheten av dette torget og lett kunne følge med på hva som ble tilbudt, enn å bo langt unna. Slik fungerer også dagens by, om ikke så umiddelbart. Tilbudet av varierte arbeidsoppdrag og karrieremuligheter er større i en stor by enn i en liten. I en tid hvor utdanningsnivået øker og begge ektefeller er opptatt av tilgang til et stort arbeidsmarked, vil byens tiltrekningskraft forsterkes på bekostning av utkantområder.  Den opprinnelige forståelsen av ”markedet” som fysisk arena for vare- og pengetransaksjoner er for lengst avløst av markedet som institusjon, noe som gjør Stathelle case ytterlige komplisert.

 

En problemstilling som ble trukket opp i tidligere innlegg på denne bloggen, er hvordan vår bilbaserte tilværelse har tillatt å spre oss utover og etterlate oss landskaper som verken er by eller natur.  Den tradisjonelle byen oppløses, og den fragmenteringen som foregår, skjer overalt og på samme vis. Det er dette Rem Koolhaas (Nederlandsk arkitekt og teoretiker) kaller “Generic City”. En by som har klare “generiske” trekk, er Atlanta i USA. Ifølge Koolhaas er ikke dette lenger en by i tradisjonell forstand, da den har mistet sin historie og er blitt en by uten identitet. Den er et bylandskap uten skille mellom senter og periferi. Bebyggelsen har spredt seg utover og bindes sammen av vegetasjon og landskapsrester dannet av kryssende motorveier.

 

Både politisk og faglig er det et spørsmål om vi skal arbeide med eller mot de kreftene som fører til en slik oppløst og fragmentarisk by. Mange vil nok hevde at modernismen ikke løste de utfordringer samfunnet sto overfor, men tvert imot skapte nye problemer og at vi dermed bør forkaste alt det som modernismen og funksjonalismen førte med seg.  Denne holdningen henger gjerne sammen med en oppfatning av at tradisjonell og lokal byggeskikk appellerer til dypt forankrede behov hos svært mange mennesker og at vi dermed bør søke tilbake dit. Denne tilbakeskuende holdningen og motviljen mot å arbeide med de drivkreftene som virker, kritiseres på sin side av Koolhaas. Han hevder at det å insistere på at byen skal opptre i sin ”opprinnelige” tilstand på denne måten fører ugjenkallelig først til nostalgi, så til meningsløshet.   [1]             

(For å utdype dette henter jeg inn noe tekst som jeg har skrevet i en annen forbindelse.)

 

Slik jeg forstår det, mener Koolhaas det er en sammenheng mellom det å tviholde på ideen om den historiske byen som identitetsfaktor og utviklingen av den generiske byen. Han bruker Paris som eksempel. Her er byens image så sterk og bindende at det reduserer muligheten til å se andre potensialer. En slik tviholding på det historiske (tilbake til byen) mener Koolhaas faktisk kan ha motsatte effekt. Ønsket om å ta vare på sentrum dreper sentrum fordi løsninger blir så bundet av redselen for å fjerne noe av det som oppfattes som verdifullt og image-skapende. I denne sammenhengen står også det introverte kjøpesenteret sentralt.

 

Koolhaas diskuterer dette med referanse til Atlanta. Her ble innføring av atriet, altså det innendørs kjøpesenteret, som middel til å revitalisere bykjernen i Atlanta bidro til utviskingen av skillet mellom sentrum og periferi. Koolhaas argumenterer for at denne type revitalisering virket stikk mot sin hensikt. Heller enn at sentrum ble gjenoppbygd, ble det nedbrutt av konkurrerende innadvendte kvartaler. Og når bysenteret ble utvisket og nedbygd, forsvant også periferien. I Atlanta skjedde dette som følge av initiativrik eiendomsutvikling, samtidig med at sentrum skulle styrkes gjennom revitalisering. Nye senterdannelser, attraksjoner for rekreasjon og fortetninger av kontorarbeidsplasser oppsto på tidligere ”ikke-steder” i byens periferi.  

 

Koolhaas finner med andre ord markedstilpasninger overalt i den generiske byen. Der middelalderbyen hadde slike i tilknytning til markedsplassen i byens sentrum, er hele byområdet, Atlantas markedsplass. Denne utviskingen av sentrum og periferi har ifølge Koolhaas skjedd ved at forstaden og sonene mellom byene har utviklet seg individuelt og uforutsigbart. Og det er forstadsbyen og den urbaniteten man finner her, som har spist seg inn i den historiske byen – ikke omvendt. Den omvendte situasjonen vil forutsette en planlagt utvikling med omfattende regulering og styring. Hvilket ifølge Koolhaas ikke vil kunne skje, men som altså ifølge argumentasjon innen mer tilbakeskuende retninger i urbanisme ansees som både mulig og helt nødvendig.  

 

Det begynner å bli en stund siden Koolhaas skrev dette. Han kan ha fått ny innsikt som har påvirket hans standpunkt. Det har jeg ikke undersøkt. Selv oppfatter jeg spørsmålet om kjøpsenter innenfor eller utenfor bykjernen som to ulike problemstillinger. Morten Ednes blir sitert i Gaute Brochmanns sin artikkel om samme tema i Morgenbladet. Her kan ikke Ednes komme på ett eksempel på et vellykket kjøpesenter. Selv synes jeg Oslo City er et godt. Det ligger strategisk til. Det er ikke bilbasert. Det er et stort volum, men avviker ikke fra sine omgivelser. Det har gode og naturlige ganglinjer som er i forbindelse med gatenettet utenfor, og det har ikke omfattende ”lukkede” fasader. Dette siste har enkle arkitektoniske løsninger, ved å legge en rekke av selvstendige butikklokaler på utsiden kan senterfasader åpnes. Men er en løsning som sikkert oppfattes som klønete ”shopping” faglig. Det er ikke vanskelig å se Koolhaas sitt poeng. Enda lettere i eksempelet fra Stathelle. Hvorvidt Brotorvet ligger innenfor eller utenfor det lille tettstedet Stahelle spiller vel kanskje ikke så stor rolle?      

 

Jeg avsluttet innlegget mitt på fagrådets blogg med å spørre om kanskje kjøpesenterets storhetstid rett og slett er i sin avslutning. Hvis vi ser på hvordan kjøpesenteret har utviklet seg gjennom generasjoner fra boks på parkeringsplass til et mulitfunksjonelt, kommersielt møtested. Og vi samtidig vet at dette er en bransje som hele tiden må fornye og forbedre konseptet sitt, tror jeg at vi snart ser at enten endringer i våre forbruksmønstre f.eks. økt netthandel gjør kjøpesentrene mindre voluminøse, færre butikker, flere spisesteder. Eller det motsatte scenarioet hvor de mest levedyktige sentraene blir mye større (men færre) ettersom den yngre generasjon tar over. Vi vet jo at motstanden mot kjøpsentre er langt større blant 50+ enn 15+. Når den generasjonen som har vokst opp med kjøpesenteret som sin naturlige markedsplass, ser de kanskje på disse kolossene med helt andre briller enn vi gjør i dag.

 

---

[1] “What Ever Happend to Urbanism?” (1994) i (O.M.A., Koolhaas, Mau, 1997, s. 963).

Byen selv som særinteresse

Miljøvernministeren har tatt et etterlengtet initiativ for å sette byen på den politiske dagsorden. Jeg har vært så heldig å bli invitert i hans faglige råd som skal bistå med innspill til politikken. I utgangspunktet tenkte jeg at dette er både morsomt og lett. Jeg kan jo dette feltet! Det er fortsatt morsomt, men jeg innser at det  kan bli  vanskelig. En ting er å ha kunnskap og meninger, noe annet er å forstå hvor vi trenger ny politikk og som fører til de endringer som det virkelig er behov for, og ikke bare en politikk som vi tror vi trenger.

 

Nå skal ikke rådet komme frem til en felles anbefaling, men heller bidra til nytenkning. Det er jo også politikerne som skal fremme det politiske budskapet. Likevel er jeg redd for at begrepet bypolitikk rommer så mye at det blir vanskelig å begrense seg. Siden det er md som er mottaker, tenker jeg at det er gjennom Plan- og bygningsloven (PBL) politikken kan forankres og sikres gjennomføring. Men en frase  som stadig dukker opp i bakhodet mitt er tittelen  på Aron Wildavskys artikkel fra 70-tallet "If planning is everything, maybe it's nothing?"  Jeg er ikke den eneste som er bekymret over hvordan planleggingens ambisjoner stadig stiger og eser utover. "Alt skal med. Alle skal med." skriver Terje Kleven i en artikkel i Plan. Selv om bypolitiske tiltak ikke nødvendigvis er direkte knyttet til PBL, dreier de fleste spørsmål seg om forhold som må forankres her.  

 

Ressursbruken i offentlig planlegging er til bekymring både for gjennomføring av samferdselsprosjekter og ferdigstillelse av reguleringsplaner for boligutvikling. Planene er ofte også så detaljerte at selv formålsparagrafen kan være  utmattende lesning. For å ta et eksempel; reguleringsplanforslaget for Filipstad i Oslo er på hele 275 sider og med 6 vedlegg. Den egentlige planen - selve plankartet er i tillegg i to nivåer. 

 

Så kan man jo lure på hvorfor det blir slik.  Jeg innrømmer at jeg ikke har gått gjennom alle disse dokumentene for Filipstad. Likevel tør jeg påstå at dette er et for omfattende materiale. (Omfanget er ikke nødvendigvis sammenfallende med kompleksiteten i saken, men like mye i måten Oslo kommune bygger opp en reguleringssak, hvor de samme momentene og temaene sies  flere ganger) Det er som Julie Sjøvall Oftedal hevder. Det er en fare for at mengden informasjon reduserer muligheten for å delta. Hvem orker å sette seg inn i dette?

Selv vil jeg hevde at så altomfattende redegjørelser også kan svekke muligheten for å oppdage de viktigste forholdene. Dersom vi blir mer opptatt av detaljer eller for engstelig for å overse konsekvenser (som vi ikke egentlig har forutsetning for å kunne vite noe om), kan vi risikere at vi i stedet overser de avgjørende faktorene som gjør utbyggingen til en vellykket by.

 

Jeg skal ikke dvele lenger ved denne spesielle saken. Min bekymring er likevel at vi planlegger for mye. Ikke at vi lager for mange planer eller bruker for lang tid, men at ambisjonene om hva som kan oppnås gjennom en plan er for store. Planlegging blir som bulimi. Vi klarer ikke stoppe å stappe inn.  

 

I Plan- og bygningslovens § 12-5 Arealformål i reguleringsplan, står det: " For hele planområdet skal det angis arealformål." Men det står også: " Arealformål kan deles inn i underformål og kombineres innbyrdes og med hensynssoner." Og i § 12-7. Bestemmelser i reguleringsplan  står det at  det kan "i nødvendig utstrekning gis bestemmelser til arealformål og hensynssoner om følgende forhold:" Her opplistet hele 14 forhold som alle kan synes like viktig.  

Poenget er at det står kan og ikke skal. Jeg lurer på hvor ofte lovens minimumsbestemmelser brukes? Og hvor ofte man konkluderes med at det er en bedre planlegging å bestemme lite, enn å bestemme mye?  Og hvorfor er vi tilsynelatende så livredde for å ikke ta hensyn til alt? Er det slik at  engstelsen for å overse viktige forhold som fører til at det fattes beslutninger på feil grunnlag, kan ha blitt planleggingens svøpe?
Det kan i såfall medføre at alt blir like viktig. Ikke fordi alt er like viktig, men fordi allting alltid hevdes å være viktigere enn alt  annet, av noen som har dette som sin oppgave. 

 

Dette har vi også blitt minnet om i forbindelse med at Rådet for bypolitikk ble presentert. Mange har ønsket initiativet velkommen, men mange var også raskt ute med å påpeke at særinteresser ikke var ivaretatt i rådets sammensetning - og dermed glemt.   Tre viktige påpekninger som jeg mer enn gjerne tar med meg videre er idrett, tilgjengelighet samt kunnskapen om bl.a.  grønnstruktur og naturverdier. Alt dette er viktige kvaliteter i en fremtidig by, men dette er samtidig temaer som allerede er iboende byplanleggingen. Det bør strengt tatt ikke trenge noen talspersoner, mener jeg.  Eller folkehelse. Må vi virkelig ha noen til å passe på at folkehelsa kommer med i planlegging?  Er ikke det en selvfølge?  Er ikke byplanlegging som moderne profesjon tuftet på ideen om å bidra til bedre folkehelse? I min oppfatning er det dette planleggingen faktisk gjør, ivaretar folkehelse i bredeste forstand. At vi nå i dag har fått et annet fokus på folkehelse enn vi hadde for hundre år siden, betyr ikke at vi trenger å legge dette til som et særskilt tema. Vi må bare forstå den konteksten planleggingen skal virke i idag.   

Hvis vi går til kjernen i hva en by er, tenker jeg at hensikten med en  bypolitikk må være et tydelig ønske om å sikre byen som økonomisk, kulturelt og politisk vekstsenter. Og at den utvikles slik at det er attraktivt å bo og oppholde seg der. Hva som er attraktivt og hva som er bykvalitet må etter min oppfatning diskuteres med utgangspunkt i by og ikke med utgangspunkt i kvalitet.

Jeg mener også at det er viktig å se at mange områder som angår byen allerede inngår i et politikkområde; næringspolitikk, samferdselspolitikk, kulturpolitikk, velferdspolitikk, boligpolitikk etc. Kanskje dette er grunnen til at byen ikke har sitt eget politikkområde? Byen  er strengt tatt en opphopning av alle andre politikkområder? Ønsker vi kvaliteter som ikke styrker byen som vekstsenter, får vi da en by? En ekstrem overforenkling av problemstillingen vil være: Dersom vi kan enes om at en by er kompleks og sammensatt - er det dette som er det sære ved byen - og er da også den eneste særinteressen som bør med.

Tilbake til utgangspunktet. Hva er bypolitikk? Er det som politikkområde et nasjonalt eller lokalt ansvar?  Antakelig begge deler, men med ulike virkemidler. For diskusjonen skyld, kan det være lurt om folk er seg bevisst på forskjellen. For meg personlig, er det mest interessante spørsmålet om byen trenger andre lover og regler for sin romlige utvikling, enn de arealer som ikke er by? Kanskje vi ikke lenger bør ha et planleggingsystem som skal passe til å styre både komplekse endringsprosser i by og arealbrukskonflikter i utmark? Vil en bypolitikk kun være mulig dersom vi innser at byplanlegging er noe annet enn arealplanlegging og å bo i by er noe annet enn å bo på landet?