Viser innlegg med etiketten byplanlegging. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten byplanlegging. Vis alle innlegg

mandag 28. november 2016

Prosjektbasert byutvikling

Det er lenge siden noe nytt ble publisert på denne bloggen. Mange grunner til det, blant annet arbeidet med boken som ble utgitt for noen måneder siden; Prosjektbasert byutvikling - mot en kvalitativ prosjektrettet byplanlegging, som jeg har skrevet sammen med August E. Røsnes. 
Boken tar opp noen av de temaene som jeg har skrevet om på bloggen her, men går mye grundigere og bredere til verks for å beskrive kompleksiteten i byutviklingen. Når vi bruker begrepet 'prosjektbasert' byutvikling er ikke det en normativ beskrivelse av hvordan vi mener at byutviklingen skal være. Det er en karakteristikk av hvordan byutviklingen skjer i dag. 

Boken er skrevet som en pensumbok for masterstudenter i byplanlegging og eiendomsutvikling, men har funnet sine lesere også ute i praksis. Det er noe vi liker. Boken er så vidt jeg vet, ikke blitt anmeldt noe sted (ennå), men jeg har fått tilbakemeldinger om at den er kjøpt inn, lest og brukt både i bl.a.Statsbygg, PBE, ROM Eiendom og andre private utviklere. Hvis du ennå ikke har kjøpt boken, kan den bestilles fra Fagbokforlaget.


fredag 4. juli 2014

[hva gjør bygninger til by 4]Ha bakkekontakt!

Når vi snakker om tetthet og om utvikling til høyere utnyttelse er det høyden på bygningene som oftest får mest oppmerksomhet, kanskje fordi høyde skaper mest engstelse. Høye bygninger gir sol og utsikt, men det er også høyden som kaster skygger og tar andres utsikt. Og det er høyden som løfter menneskene opp fra bakkeplanet og skaper avstander. Dette innlegget handler ikke om høyhus, men om hvordan bygninger kommer ned på bakken. Det er min fjerde hypotese om hvordan gjøre bygninger til by: Det er viktigere hvordan bygningene kommer ned på bakken, enn hvor høyt de går opp i lufta.

Vi som arbeider med byplanlegging og byutvikling har sett Jan Gehls illustrative forklaringer på hvordan kontakten mellom folk på bakken og folk på balkongen endrer seg ettersom vi flytter oss oppover i etasjene. Opp til tredje etasje kan vi ha en slags kommunikasjon. Over dette nivået har hendelser på bakkeplan lite direkte relevans for aktivitetene i etasjene. Den illustrasjonen er veldig god som advarsel mot høye boligblokker i rene boligområder, da den viser hvordan høyhuset kan bidra til å skape ulike forutsetninger for gode nabolagsrelasjoner. Jeg er mer usikker på hvordan illustrasjonen kan brukes i en bysituasjon, der høyhuset ligger til en gate. En offentlig og allmenn tilgjengelig gate som også befolkes av mennesker utenfor nabolaget. Er det like relevant i en situasjonen at det opprettholdes en tett kontakt mellom funksjonen inne og utemiljøet?



Ekstreme høyder

Da jeg påbegynte denne teksten bodde jeg på Manhattan, - i et høyhus. Og som alle andre jeg har truffet, har jeg nesten bare positive opplevelser av å oppholde meg i denne byen. Også i de delene av byen hvor bygningene rager så høyt opp at du nesten brekker nakken når du prøver å få øye på toppetasjen. Jeg har ennå ikke truffet på noen som ikke elsker denne byen, til tross for at dens mange høyhus skaper akkurat de negative effektene som er beskrevet. I tillegg er det på Manhattan fort å få merke på kroppen hvordan vinden kan gjøre selv den mest robuste paraply til søppel før du aner det. I denne byen vil jeg tro at vind er et større problem for gatelivet enn skygge. Men Manhattan har korte avstander mellom gatekryssene og veldig stor variasjon i tomtestørrelser (enn så lenge). Noe som gir selv de smale gaterommene en stor grad av variasjon i opplevelsen og et mangfold av aktiviteter som er i direkte kontakt med gateplanet.   

I forbindelse med mitt USA-opphold besøkte jeg også Washington DC. Det er en fin by på grunn av sin grandiose hovedstadsarkitektur og et parkanlegg som imponerte med sin monumentalitet, men aller mest med sin folkelige tilgjengelighet for all slags aktivitet og gratis adgang til en lang rekke museer. Men byen ellers kan aldri måle seg med New York City, selv om Washington har lavere bygninger og åpnere gater. Downtown DC oppleves tvert om som tung, tett og til dels avvisende og med veldig lange avstander mellom målpunktene.














Disse to bildene viser to typiske gater. Bildet i DC er tatt midt i sentrum, på en veldig varm dag og da byen var full av tilreisende. Bildet fra Manhattan er fra en av de smaleste gatene i Midtown, men med noen av de høyeste bygningene. I en bykontekst er kanskje høyhusets største utfordring at det som skjer oppover i etasjene treffer bakken der det gjør mest nytte? Hvordan kommer folk seg fra gata og oppover i etasjene? Hvor havner de hen når de skal ut? Dette møtet mellom det offentlige gatelivet og de privat aktivitetene kan ha ulike arkitektoniske svar. Det skal jeg ta opp i et senere innlegg. Dersom forutsetningen for byliv ligger i bygningens nederste etasje er det min påstand at dette er en forutsetning helt uavhengig av etasjehøyder. Bygningens etasjehøyde og funksjoner kan ha innvirkning på hva som skjer i gaterommet, ja, - men det er ikke en avgjørende faktor. 

Tilbake til Oslo
De siste årene har jeg brukt tid på å studere hvordan det bygges i Oslo. Jeg har blant annet sett på overgangen mellom fortau og fasade. Min tanke er at det er i dette møtet de gode eller dårlige byplanene viser seg. Det er her man ser om arkitekten har forstått hvilken kontekst bygget inngår i eller ikke. Er bygningen forankret i bystrukturen eller kan den ligge hvor som helst? Det handler ikke om moderne eller gammeldags arkitektur, om dyre eller billige løsninger. For meg er dette et spørsmål om man tenker at bygget skal bidra til å bygge byen, eller om det er en bygning oppført kun for å tjene ett formål f.eks. å bygge boliger i Oslo eller et nytt hovedkontor for en virksomhet som trenger det.  


Bo på gata

Grønlandskvartalene er et av de nyere boligområdene, som har vært omfattet av mye faglig kritikk, spesielt rettet mot kvaliteten på det indre gårdsrommet. Men utbyggingen er også er elsket av bybrukerne for den (enn så lenge) solrike og avskjermede Teaterplassen. Plassens suksess skyldes rekken av spisesteder i boligbyggenes førsteetasje. Derfor er det pussig å se den løsningen som er valgt på bakkeplan i gatestubben ut mot Schweigaardsgate, private terrasser (solplasser ?) med utgang fra stuerom. 



























Slik jeg leser denne arkitekturen, går altså beboerne inn i leiligheten via det indre gårdsrommet og deretter ut i "hagen" sin, (tilbake) i den offentlige gata. Hadde løsningen vært inngang til boligene direkte fra gata, kunne det ha fungert fint med en liten forhage som avstandskaper til den offentlige gata. I dag gir den valgte løsningen er svært uklar opplevelse av hva slags gate dette er. Min oppfattelse er at det er ingen som opplever det som naturlig å bo slik det er lagt opp til her. I en annen urban kontekst ville sikkert hagene fungert utmerket. Poenget mitt er at hverken en høyere eller lavere bygninger ville ha endret på effekten av den valgte løsningen.

Med Excellent 
Et eksempel som jeg dro ens ærend for å fotografere, med tanke på denne teksten, ligger litt lenger øst i Schweigaardsgate. Hensikten var å fotografere et eksempel på hvordan bygninger som bidrar til en mer bærekraftig utvikling, ikke nødvendigvis fører til en bærekraftig bykvalitet. Jeg snakker om ROM eiendom sin utbygging av hovedkontor for NSB og Gjensidige. Bygget har scoret til karakteren excellent i energi og miljøriktige byggtekniske løsninger (Breeam Nor), men i mine øyne en lite excellent bybygging. 


Jeg har tenkt at her har man hatt en gylden sjanse til å reparere Sweigaardsgate som en sammenbindende gate mellom sentrum og sentrum øst. Ved alle de nye prosjektene mellom Schweigaardsgate og sporområdet, kunne man virkelig ha bidratt til at denne gatestrekningen også ble en attraktiv gate å gå langs. Gi Gamlebyen en funksjonell nærhet til sentrum som stemmer med den faktiske avstanden ved å tilby arealer for utadrettet virksomhet på gateplan, og å nedskalere volumene slik at økt mangfold og tilgjengelighet kan øke. Vi har  i årevis klaget over hvordan Oslo sentralstasjon, bussterminalen, postbygget, brevterminalen, tollboden etc. med sine store monofunksjonelle volumer har bidratt til å drepe ethvert tilløp til byliv i denne gaten. Noen vil nok hevde at det skyldes høyden på bygningene. Jeg mener det først og fremst er den manglende fortauskvaliteten. Tenk bare på hvordan gaten endret karakter når Aftenposten m.fl. flyttet inn i Postgirobygget og etablerte en inngang på gateplan også med kaffebar. Ved denne ombyggingen ble gaterommet bedre til tross for at selve bygningen ble høyere. Derfor ble jeg så skuffet over Rom Eiendom sitt nye bygg. Det er ikke dårlig arkitektur. Jeg har vært inne i det og gledet meg over de rommelige kvalitetene der, men dette bygget kunne ha stått hvor som helst og vært like bra, kanskje bedre. Er det da en god måte å bygge i byen?

Mine bilder er kanskje urettferdige, men de viser de faktiske forholdene. Hva slags kvalitet oppnås ved denne måten «å komme ned på bakken». Jeg lurer på hvorfor vi bryr oss så lite om dette arkitektoniske problemet? 



God byggeskikk? 
Stor var således overraskelsen over at nettopp dette bygget har fått tildelt Statens byggeskikkpris for 2014. Og særlig da jeg leser i juryens begrunnelse: 

«Gjensidige hovedkontor og NSB hovedkontor ligger meget sentralt i Oslo mellom Schweigaardsgate og sporområdet til Oslo sentralstasjon. Beliggenheten nær Norges viktigste kollektivknutepunkt, er en utmerket og miljøriktig plassering av intensive kontorarbeidsplasser av denne typen.

Prosjektet utgjør i praksis en del av Bjørvikautbyggingen og er en sentral brikke i omformingen av Schweigaardsgate fra trafikkåre til bygate. 

Prosjektet utmerker seg med miljøklassifiseringen “Breeam-Nor excellent” og holder energiklasse A. Universell utforming er godt løst. 

Prisvinneren er et forbilde på hvordan gode bybygninger kan påvirke en bydel i positiv retning.»


Denne uttalelsen har gjort at jeg virkelig har måttet gå i meg selv, gå i tenkeboksen og spørre om jeg faglig sett er helt ute på jordet – og fullstendig i utakt med den faglige forståelsen av hvilke løsninger som er gode for byen og leder til en god bærekraftig by.



torsdag 8. mai 2014

Kommunisere eller prate (NYC housing plan vs Oslo arealplan)

Siden jeg befinner meg i New York for tiden, følger jeg  mer med på hva som skjer her enn jeg normalt ville ha gjort. Ved et par anledninger har jeg hørt Mayor of NYC, Bill de Blasio snakke om byens suksesser og utfordringer. Han er fersk, så mange suksesser tilskrives hans forgjenger Bloomberg. Men de Blasios ambisjoner om å tette igjen avviket mellom den økonomiske statusen til byens mangfoldige befolkning og boligprisene imponerte meg. (WOW slik snakker en politiker som vil noe.) Derfor var jeg spent da han i går la frem sin bebudede plan om "affordable housing". Å kunne huse byens totale og varierte befolkning - også i et fremtidsperspektiv, er ikke redusert til et spørsmål om den enkeltes mulighet for "å komme inn på boligmarkedet", men nødvendig for å overleve som by.  

Jeg er ikke istand til å vurdere om planen vil virke, men jeg er istand til å lese plandokumentet som en meddelelse til meg (selv om jeg ikke er en new yorker). Det er derfor jeg skriver dette innlegget. Jeg har sjelden, kanskje aldri, lest et plandokument som så raskt satte meg inn i hva dette handler om og hvorfor. Jeg mener planer skal lages for å gjennomføre politiske ambisjoner. Finnes ingen politiske ambisjoner, er det vanskelig å vite hva man trenger en plan til og hvorfor. 

Siden Oslos kommuneplan også er på høring akkurat nå er det fristende å gjøre en bitte liten sammenligning av hvor forskjellig man kan henvende seg til de man skal kommunisere med. For moro skyld (men med en faglig bekymring) har jeg klippet ut de første avsnittene som møter deg i de to dokumentene. Litt av en forskjell, hva?  



Forord

Kommuneplanens juridiske arealdel skal angi hovedtrekkene i den fremtidige arealdisponeringen i byens
ulike områder. Den setter rammer, og skal gi forutsigbarhet overfor innbyggere, grunneiere og utbyggere. Planarbeidet er forankret i Oslo kommunes planstrategi og planprogram, vedtatt av bystyret 26.09.2012. Arbeidet bygger også på arbeidet i det regionale plansamarbeidet med en regional areal- og transportplan for Oslo og Akershus. Planstrategien for det regionale plansamarbeidet ble godkjent av Miljøverndepartementet 23.08 2013. Planarbeidet tar utgangspunkt i byens vekst: I følge prognosene skal Oslo vokse med nesten 200 000 innbyggere frem mot 2030. Dette skaper både muligheter og utfordringer for fremtidig byutvikling. Det må tilrettelegges for tilstrekkelig boligareal. Den grunnleggende føringen har dessuten vært å bruke veksten aktivt for å videreutvikle og skape nye kvaliteter." Les mer her


Forordet er ikke underskrevet av noen,
mens de Blasio tar selv ordet på første side. 
-----

To My Fellow New Yorkers:

We have a crisis of affordability on our hands.

It’s a crisis in many ways built on New York City’s success. We are a safer, more
welcoming city than we were decades ago. People from all over the world come to
study, to work or to start a business here. And that success story has put pressure
on our housing stock. Coupled with ever-rising economic inequality, it has created
a painful reality where more and more New Yorkers are spending more and more
to cover their housing costs, and entire neighborhoods have lost their affordability.


Affordable housing is part of the bedrock of what makes New York City work. It’s
what underpins the economically diverse neighborhoods New Yorkers want to live
in. It’s critical to providing financial stability for working families, helping them
get ahead and build a better life.

And that is why today, we are laying out a comprehensive plan to build and
preserve 200,000 affordable units over the coming decade, to support New
Yorkers with a range of incomes, from the very lowest to those in the middle class.
This is a plan to get ahead of the curve, to protect neighborhoods, and build our
city’s next generation of affordable housing. It’s about knitting communities
together. Continues


mandag 5. mai 2014

Ikke bygg i matfatet! (Debattinnlegg refusert av Aftenposten)



Kjære debattant,

Takk for debattinnlegget du sendte Aftenposten.

Vi velger å takke høflig nei til ditt innlegg denne gang.

Den daglige tilstrømningen av nye manuskripter til debatt- og kronikksidene er så stor - opp til 100 artikler - at vi er nødt til å si nei takk til det aller meste.

Du er velkommen til å sende oss innlegg ved senere anledninger.

Vennlig hilsen
Aftenpostens debattredaksjon

(Denne e-posten er sendt fra en adresse som ikke overvåkes. Svar til denne adressen blir ikke lest.)


-----------ja, ja, så les det heller her:

Ikke bygg i matfatet, bygg heller annerledes

Eva Falleth og Elin Børrud, professorer i By- og regionplanlegging, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Ås

I Aftenposten lørdag 26.april spør Ruth Davey Eig hvor klokt det er «å bygge i matfatet».  Trondheim bystyre vil omdisponere 1050 mål matjord til boligbygging. Eig hevder at boligbehov er prioritert på bekostning av jordvern. Spørsmålet er om det også er andre hensyn som er prioritert på bekostning av dyrkbar mark.
Byutvikling er en kamp om arealer som politikerne håndterer gjennom arealplanlegging. Planleggingen skal vurdere utbyggingsbehov opp mot mange sektorinteresser. Det skaper motstand. Naturvernere protesterer mot nedbygging av natur- og friluftsområder, kulturminneinteresser mot at nytt erstatter gammelt, og transportsektoren mot dårligere sikkerhet og fremkommelighet. Nabolag protesterer nesten uansett. Og alle mener det er deres interesser har tapt mest. Slik er et godt demokrati. Vi har alle rett og plikt å ivareta våre interesser gjennom arealplanleggingen.

Vern av produktiv matjord er en sektorinteresse som vi bør ha høy prioritert. Bygger vi i matfatet, bygger vi oss sårbare.  Norge er et skrint og klimauvennlig land for matdyrking. Vi er ikke selvforsynte med mat og det er betydelig risiko å bygge ned den nasjonale matsikkerheten.  
Et bærekraftig perspektiv tar hensyn til fremtidige generasjoners behov. Dette betyr at vi må bygge boliger, skoler og arbeidsplasser og samtidig ha fokus på bærekraftig utvikling – også matsikkerhet. Vi ser tendenser til at jordvern er i ferd med å skape samfunnsengasjement også utenfor landbruksektoren. Et samfunnsengasjement om matsikkerhet vil styrke jordvern ettersom landbruksnæringen og landbruksforvaltningen alene ikke greier å sikre matjorda mot nedbygging.

Vi må tenke nytt om byutviklingen. Den store befolkningsutviklingen krever utbyggingsområder. Nasjonal politikk er å få mer arealeffektive og tettere byer. Det er ledige utbyggingsarealer i de fleste storbyene, men neppe tilstrekkelig på lang sikt.  Både tettere byer og byutvidelser krever at vi får nye perspektiver på forvaltning av kulturminne- og naturverdier. Arealeffektive byer kan skape nye urbane kvaliteter. Det forutsetter at myndighetene og private aktører samarbeider bedre om vern og utvikling og at planleggingen blir et redskap for en integrert byutvikling – ikke sektorkamp. Lykkes ikke dette, tror vi presset på «ledige» jorder vil fortsette.  

onsdag 2. april 2014

[hva gjør bygninger til by : 3] Gangbart er brukbart

Den tredje hypotesen om hvordan bygge by av bygninger, handler om walkability, - et av tidens viktigste Buzzword . Walkability, jeg elsker det ordet. Foreløpig finner vi det ikke i ordbøkene, men på wikipedia er det beskrevet. «Walkability is a measure of how friendly an area is to walking.» Min påstand er at byutviklingen ikke er bærekraftig før det oppleves som like lett å gå av gårde, som å ta bilen når man skal gjøre noe i hverdagen. Dersom vi bygger by av bygninger får vi lettere en gangbar by.

Selv om mange av oss gjerne vil bidra til en bærekraftig fremtid og bedre helse for oss selv, velger de fleste av oss alltid det som er enklest. Når Københavnerne sykler, eller New Yorkerne går, er det ikke fordi de er mer sporty eller mer miljøvennlig enn andre. Det er rett og slett fordi det er den mest effektive måten å komme seg frem på. En konsekvens av det, er at dersom vi virkelig vil få ned privatbilavhengigheten, kan ikke folk bo og jobbe slik at det er enklest og mest effektivt å velge bilen. Byer med høy tetthet, er gjerne byer hvor det er attraktivt å gå. Det bør ikke være nødvendig å forby bilkjøring. Det trenger bare ikke være en premiss for de fysiske løsningene. Å komme med slike utsagn i dag, er ikke særlig oppsiktsvekkende. I mange nasjonale dokumenter om byutvikling og planlegging står det at bilen ikke lenger skal være premissgivende. Det er lett å si, vanskelig å følge opp i praksis.


Hvis vi for alvor vil at folk skal velge å gå fremfor å ta bil er det to forhold som er avgjørende 1) de første 50 meterne ut av døra 2) rekkevidden fra der du befinner deg. Med andre ord: bor du i en enebolig, inntil en stille, gjerne fotgjengervennlig, adkomstvei, er det mye større sannsynlighet at du velger bil enn å gå, til hverdagsaktivitetene dine. Kanskje du velger litt annerledes når du skal på jobb fordi du vet at du etter den vennlige nesten friksjonsfrie boligveien, blir stående i en saktegående kø på hovedveien. Men ellers, når du skal handle, på trening, besøke slekta, kjøre ungene til korpset, da velger du bil hvis du bor i enebolig til en stille adkomstvei. Og når du først er ute og kjører, kjører du litt ekstra for ikke å ha så dårlig samvittighet fordi du velger bil fremfor å gå de 2 km. Dette er vår aller største utfordring når vi skal få ned privatbilbruken, endre de vanene som har oppstått av måten vi har bygget våre omgivelser på.


Jeg gjorde for en stund siden en enkel liten studie av et typisk boligområde i Stor-Oslo, fra Asker. Asker er en kommune med stor befolkningsvekst og dertil stort press på veinettet, så stort at Asker og Bærum krever mer kapasitet på E18 inn til Oslo. Min oppfatning er at dersom folk i Asker hadde bodd annerledes, hadde presset på E18 vært mindre. Nesten alle i Asker bor i småhus, trygt til fotgjengervennlige veier, men veier som er enda mer effektivt for bilkjøring. Se på kartene under.






Tenk at de røde flekkene er boligen til seks klassevenninner. Selv om det er korte avstander i luftlinje til skole og idrettsanlegg, er det langt og ensomt å gå eller sykle rundt. Hadde jeg vært 10 år, ville jeg også ha blitt kjørt i bil til treningsfeltet. Og forhåpentligvis er det noen stier å gå på slik at de slipper de lange omveiene dersom de skal treffes hjemme hos hverandre. Og jeg er i hvert fall sikker på at det er ingen i disse boligene som går til butikken for å handle, enten den ligger i et såkalt bilbasert kjøpesenter, eller til en gate i Asker sentrum. Det interessante her er at denne måten å organisere bebyggelsen på fremdeles anbefales fra nasjonalt hold. Det differensierte veinettet skaper trygge bomiljøer og blindveien – blir virkelig en blindvei på veien mot en bærekraftig utvikling – fordi den gjør det så enkelt å velge å ta bilen i stedet for å gå eller sykle til dine daglige gjøremål.   

Gå-strategi
Statens vegvesen har Nasjonal sykkelstrategi, men også utarbeidet en Nasjonal gå-strategi. Dette er absolutt et leseverdig dokument. Her står alle de riktige tingene.  Strategien har to hovedmål: 1. Det skal være attraktivt å gå for alle og 2. Flere skal gå mer. Det er altså et mål rettet mot omgivelsene og et mål rettet mot individet.
Det er to hovedgrunner til at flere skal gå, begge har med samfunnsøkonomi å gjøre. Det ene er folkehelseaspektet. Mange er for inaktive og påfører samfunnet nødvendige helseutgifter. Det andre er at forgjengere tar mindre plass enn bilister. Det er dermed arealbesparende og indirekte reduserer investeringsbehovet for nye veier og parkeringsarealer. At byene og tettstedene dermed også blir hyggeligere av folk til fots enn folk i bil, er en gevinst vi gjerne tar med på kjøpet.

Som nevnt, ”gå-strategien” er et godt stykke arbeid. I mine øyne har den også en avgrensning som er riktig. Strategien rettes først og fremst mot hverdagsgåing, det vil si der gåing inngår som et transportmiddel for å nå daglig gjøremål. Og det legges vekt på gåing i forbindelse med bruk av kollektivtransport. Det mener jeg er riktig. Vi må slutte å si ”gang- og sykkelløsninger”, men heller si  ”gang og kollektivløsninger”. 

I strategien står det mange gode råd om hva som bør gjøres for å nå målene. Jeg har ikke problemer med noen av dem. Og det er kanskje problemet med denne strategien. Den er helt ufarlig. Jeg skal kun ta for meg det som er listet opp under ”Utforming av fysiske omgivelser”.
  • Utvikle by- og tettstedstrukturene til å bli mer tilrettelagt for gåing
  • Utvikle attraktive omgivelser med utgangspunkt i gåendes forutsetninger og behov
  • Utvikle sammenhengende og finmasket gangnett med vekt på framkommelighet, sikkerhet, attraktivitet og universell utforming

Jeg har vanskelig for å tro at det er noen som ikke kan slutte seg til de tre punktene over. De er som nevnt helt ufarlige fordi de sier ingen ting om hva som skal nedprioriteres. I mine øyne tror jeg nok at mange kan endre vaner fra bil til gange og sykkel av hensyn til helsa si, men aller helst endrer folk reiseadferd for å oppnå mer effektivitet. Mange begynner å sykle til jobb fordi det er raskere enn å sitte i bilkø. Og i byen velger man å gå, heller enn å ta bussen, for å få med seg ulike ærender på veien. Da er vi tilbake til walkability. Se hvilken forskjell det er på tilgjengeligheten i kvadraturen i Kristiansand sammenlignet med småhusområdet i Asker. Uansett hvordan man hadde plassert de seks boligene i dette området, hadde tilgjengeligheten mellom dem vært like god.


Måle gangbarheten 
Det er vanskelig å finne et tilsvarende godt begrep på norsk. Fotgjengervennlig er et uttrykk vi ofte bruker. Fotgjengervennlig er ikke knyttet til en spesiell omgivelse. Skogen kan være fotgjengervennlig. Og alle som liker å gå i skogen vet at det ikke er det flateste underlaget, eller det minst farefulle terrenget som er det mest fotgjengervennlige, i den forstand at det er der du velger å gå, når hensikten er «å gå i skogen». Hvis hensikten er å komme seg fortest mulig gjennom skogen, ville man kanskje valgt den strekningen med minst friksjon og uforutsette hindringer. At noe er fotgjengervennlig forbinder vi gjerne med at det er fysisk lett å gå. Godt underlag etc, eller helst at det er mener vi gjerne at det oppfattes som fritt fra støy, forurensing eller farer fra biler eller andre kjøretøyer. Jeg mener walkability - gangbarhet i byen ikke nødvendigvis er vennlig i den forstand. Walkability handler ikke om å rusle eller flanere, men fremkommelighet og tilgjengelighet til fots. Begrepet signaliserer power. Byen må gjerne være vennlig for fotgjengere, men som planleggingsparameter, må fotgjengeren ut av båsen for myke trafikanter som noe skal tas hensyn til og beskyttes – til å bli en maktfaktor. Det er derfor det som skjer i USA på dette feltet er så interessant. Noen kan kanskje hevde at når ting blir kommersialisert, blir det ikke lenger faglig troverdig. Men likevel. Det er interessant når eiendomsmarkedet i de største amerikanske byene har begynt å vektlegge walkscore som en indikator på god lokalisering når ledige boliger eller kontorer annonseres.


Graden av gangbarhet kan måles på alle nivåer, for en eiendom, et område eller en hel by. Det er fem grader. Høyeste grad av gangbarhet Walker’s Paradise gir 90–100 poeng. Her er du ikke avhengig av bil til dine daglige gjøremål. Neste nivå Very Walkable (70–89) tilsier at mesteparten av gjøremålene dine kan gjøres til fots. Somewhat Walkable (50–69) noen gjøremål kan gjøres til fots. De to siste gradene er Car-Dependent (25–49) Flest eller (0–24) så godt som alle gjøremål krever bil.

For å regne ut et områdes Walk Score brukes et program som måler gangbarheten til den enkelte adressen. Programmet analyserer alle gangrutene fra denne adressen til de nærmeste tilgjengelige fellesskapsgodene. Man får poeng basert på avstand til gode i hver kategori. Goder innenfor 5 minutters gange (ca. 400m) gir maksimum poeng. Goder lenger unna enn 30 minutters gange gir ingen poeng. Poengberegningen tar også hensyn til befolkningstetthet, gatelengder gitt av kvartalslengder og krysshyppighet. Fra tabellen over vil jeg tro at størstedelen av Oslo og Akershus utenfor ring 3 vil score under 50. Det foreligger noen tall tilgjengelig på nettet. Nordstrand er bilavhengig, Bjerke er litt mer gangbart, mens Rodeløkka er ”very walkable”. Men det siste visste jeg jo uten å måtte ty til et dataprogram.
 

onsdag 19. februar 2014

[hva gjør bygninger til by : 2] BRA er ikke bra nok

Den andre hypotesen om hvordan bygge by av bygninger, handler om tomteutnytting og regulering av byens tetthet. I forrige blogginnlegg skrev jeg om vårt besværlige forhold til grensene og hvordan dette hindrer oss i å skape sammenheng på tvers av utbyggingsforslag. En av grunnene er at det er innenfor eget areal at utvikler har behov for å kontrollere utnyttelsen. En utnyttelse som først og fremst handler om hvor mye som kan bygges og ikke det motsatte, hva skal ikke bygges og hvilken kvalitet skal dette ha. Jeg mener at dagens praksis har en for stor vektlegging av BRA som måling av tetthet/utnyttelse, noe som reduserer muligheten til å undersøke og diskutere romlige kvaliteter. For de som ikke vet hva BRA er, så er dette en kortversjon av «bruksareal for bebyggelse på en tomt». For grunneieren handler regulering av tetthet om å få et politisk vedtak på hvor mange kvadratmeter bruksareal man har juridisk rett til å bygge innenfor det formålet som reguleringen sier. For berørte f.eks. naboer handler det om at vedtaket gir rett til å klage (og få medhold) dersom grunneier bygger mer eller annerledes enn det vedtaket sier.

I de fleste detaljreguleringsplaner brukes BRA som mål for hvor mye som kan bygges. Det er logisk siden det er dette som gir grunnlaget for å beregne inntjeningspotensialet på en eiendomsutvikling. Når jeg hevder at dagens praksis har et for stort fokus på dette tetthetsmålet, er det fordi dette målet ikke styrer noe annet enn hvor mye som kan bygges. En eiendomsutvikler som fremmer et reguleringsforslag for å få gjennomført en ønsket utbygging vil naturlig nok ha et vedtak som sikrer dette. Min påstand er at hvor mye som kan bygges, er noe som for det meste angår utvikleren, mens det er kvaliteten på det rommet som ikke skal bebygges som er av interesse for alle oss andre. Dette er kommunene som oftest også interessert i å styre gjennom reguleringsplanen. Derfor er det ofte vi finner slike formuleringer i reguleringsbestemmelsene som i dette tilfellet er hentet fra en reguleringsplan vedtak av Bergen kommunestyre. Det kunne like gjerne vært hentet fra Oslo eller en annen by.  

2.1. Ved søknad om tiltak skal det vedlegges en detaljert utomhusplan i målestokk 1:200/500, samt en skriftlig redegjørelse som skal vise hvorledes bestemmelsenes krav er tenkt oppfylt.

Utomhusplanen skal omfatte det aktuelle feltet, samt tilhørende felles uteoppholdsarealer, og bl.a. vise:

• Plassering av bygninger, høyde og utforming
• Materialbruk på fasader, tak og utegulv
• Murer
• Fargebruk
• Parkering


I samme reguleringsplan finner vi en presisering av kvalitet: 

6.1.1 Gater, fortau, gangarealer og plasser skal gis en bymessig utforming i varige materialer.

Og på plankartet er det angitt byggegrenser som bebyggelsen skal holdes innenfor. 

5.1.1 Byggehøyder og grad av utnytting

Feltene kan maksimalt tillates bebygd med den grad av utnytting (%-BRA) og maksimale byggehøyder (c+) som er angitt på plankartet.

Dette er et typisk eksempel på hvordan politisk vedtatt reguleringsbestemmelser ikke bidrar til å lede mot romlige kvaliteter, men heller kan risikere å lede bort fra det. Det som er typisk i dette eksempelet er at reguleringsplanen er tilpasset et byggeprosjekt som har vært diskutert som utgangspunkt for reguleringssaken. Det er mye mulig at kommunen og utvikler gjennom diskusjonen av dette konkrete prosjektet har kommet frem til en løsning som viser at «Gater, fortau, gangarealer og plasser….[har]… en bymessig utforming i varige materialer» og at den bebyggelsen som skaper disse rommene, vil kunne bygges innenfor den reguleringsplanen og bestemmelsene som er vedtatt. Men det er like mulig at man får noe helt annet enn det prosjektet som er diskutert, uten at dette er i strid med den vedtatte planen.

Dersom det er slik at kommunen i dette tilfellet vil sikre at eiendomsutviklingen blir «bymessig» - er den eneste måten å gjøre det på, å tegne – ikke å regne. Klarer utvikler og kommune komme til enighet om et godt grep, mener jeg det i en reguleringsplan skal være tilstrekkelig å bestemme juridisk hvor bygningene må plasseres for å oppnå denne ønskede kvaliteten, i byggelinje (som angis ved en spesiell stipling på kartet), samt en maks høyde. Der hvor kvaliteten på det ubebygde rommet er mindre absolutt, kan det bygges innenfor byggegrense. Hvor mye bruksareal som kan tillates er dermed ikke nødvendig  å sikre juridisk, det kan utbygger regne ut selv.


Problemene med tetthetsmålene er ikke isolert til utarbeidelse av private reguleringsforslag. Etter min oppfatning ligger problemet dypt forankret i hvordan fortetting og tetthet behandles i plan- og bygningsloven og i teknisk forskrift. Det er et tema som ikke utdypes i denne sammenheng, men som tiden er overmoden til å undersøke nærmere. 



I slike tilfeller som på bilde over (som jeg har sett mange av og som ikke har noe med nevnte reguleringsplan å gjøre) er det vel helt uinteressant hvor mange kvadratmeter som er bygget, når dette bidrar til denne type kvalitet. Her burde "vårt" behov for regulering opplagt ha overstyrt utbyggers behov. Hverken vi som skal bevege oss på dette fortauet eller de som eier balkongen har noen opplagte gleder av denne løsningen. Dersom vi skal bygge by av bygninger må tetthet handle mindre om utnyttelse og mer om denne type nærhet og hvordan vi tetter til når vi tetter igjen. Denne problemstillingen skal jeg komme tilbake til.  

torsdag 9. januar 2014

Bygge by av bygninger


Hvorfor oppfatter vi noen omgivelser som mer bymessige enn andre? Det går vel neppe an å gradere – by, byere, byest. Men i et overordnet regionalt perspektiv mener jeg vi kan gradere omgivelsene til rural, semi-urban, sub- urban, urban. Det gir et snitt gjennom fortetningen i sentraliseringen, og hvor forskjellen på semi-urban og sub-urban er at sub-urban er fortninger innenfor det semi-urbane landskapet. 

Park i Paris
Men hva med de områdene som er innenfor den helt urbane strukturen? Hvor bymessig er det? Det er dette som opptar meg for tiden. Fra å ha jobbet lenge med å kartlegge og forstå byens endringsprosesser fra et overordnet og strukturelt perspektiv på form og prosess, har jeg nå inntatt en posisjon innenfra byen, fra gateplanet. Jeg vil gjerne forstå mer om hva det er som gjør bygninger til by og ikke bare  - til mange bygninger? Det handler vel ikke bare om forskjellen på vei og gate, og villa og blokk? Hvorfor er det slik at vi kan fornemme noe veldig urbant midt ute i det semi- urbane landskapet? Og hvorfor hender det at vi midt i et svært tett befolket område, savner byen og urbane kvaliteter? Disse spørsmålene er stilt mange ganger før. Dette er på ingen måte et forsøk på å etablere grensespengende nye perspektiver.
Relativt nytt boligprosjekt i Oslo.

Så hvorfor stiller jeg da disse spørsmålene nå? En ting er at dersom forskningen skal komme praksis til gode (som jeg vil), er dette vekselsynet mellom overordnede analyser og teoretiske diskusjoner, og detaljerte casestudier, helt nødvendig. En annen ting er at jeg oppfatter et gap mellom ideal og løsning. Jeg tenker at de fleste som arbeider med arkitektur, byutvikling og byplanlegging har kloke svar på hva som er bymessig og hvorfor vi ønsker slike omgivelser. Det er i hvert fall ikke tvil om at eksemplene finnes. Da tenker jeg ikke på de bevarte historiske byene i Sør-Europa, men på byer som har både vedvart fra før-moderne tid og fornyet seg etter funksjonalismen. Det som også opptar meg i min opplevelse av gapet mellom den faglige diskursen og det som skjer i praksis, er at vi svært ofte bygger omgivelser som oppnår motsatte effekter enn intensjonene. 

De fleste arkitekter og arkitektteoretikere er opptatt av å formidle de gode eksemplene.  Mitt fokus er de prosjektene og planene som nesten ikke får oppmerksomhet, som blir realisert i det stille og som representerer massebyggeriet. Vi tenker gjerne at det er monumentalarkitekturen og de offentlige byggeoppgavene som gjør byen storslått. Kanskje det, eller kanskje ikke. Det magiske ved Central Park er ikke naturen, men den rektangulære formen markert ved den omkransede bygningsmassen.

Innen arkitektfeltet er massearkitekturens betydning for byens form, et forsømt tema. Det er mengden av bygninger som gjør byer, ikke enkeltbygningene. Det forundrer meg når jeg hører klaging over at det som bygges i dag, er altfor likt. Det hevdes at boligprosjektene ikke er innovative nok og at de er alle basert på de samme løsningene. Mulig det, men det forunderlige er at de personer som savner variasjon, kan samtidig løfte frem  murgårdsbebyggelsen på Frogner, Majorstua og Grünerløkka som de fineste byområdene i Oslo. Hvilket er som kjent, områder med lite variasjon i bygningsmassen.

Siden både byutvikling, arkitektur og byplanlegging kan korrigeres mot erfaringer fra et svært langt tidsspenn, vet vi at nybygg vi gremmes over i dag,  ikke nødvendigvis vil forarge neste generasjon. Og omvendt; løsninger som bejubles, vil kanskje ikke oppfattes som like verdifulle i fremtiden. Det er historisk lærdom. Spørsmålet er om arkitektur og byforming kan diskuteres på en mer grunnleggende måte, som ikke lar seg lure av fashion blinding? Er det noen tidsuavhengige suksesskriterier for å bygge by, som også er romslige nok til innovativ arkitektur? 
I de neste blogginnleggende vil jeg utmeisle noen hypoteser rettet mot dette spørsmålet.  

onsdag 27. februar 2013

Kjøpesenteret - vår tids markedsplass

Dette blogginnlegget er en utdyping av et innlegg som jeg har lagt inn på Bloggen til Faglig råd for bypolitikk . Her tar opp diskusjonen om kjøpesenter som ble satt på dagsorden av Morten Ednes prosjektleder for By:Lab i Norsk Form.  Han tar opp kjøpesenterets mistilpasning til eksisterende bykvaliteter. I dette tilfellet Brotorvet på Stathelle.
 
Vi må ta innover oss det faktum at vi, til tross for at de fleste mener at kjøpesentre er stygge utvendig, er trafikkgenererende og tar knekken på handel i opprinnelige bykjerner, så fortsetter denne utviklingen. Hvorfor? Ednes konkluderer med at senteret fremstår som et monument over en villet, men manglende politisk styring, over kyniske arkitekter eller arkitekter uten evne til å se omgivelsene de bygger i og over nonchalante og grådige kjøpesenterutbyggere. ( Med forskerblikk er dette er sterke påstander å komme med, når han ikke har empiri. ) I hans årsaksforklaring savner jeg likevel to grupper: kundene og leietakerne (butikkeierne). Dette ble ikke bygget dersom det ikke var et marked for det. Det må finnes et marked av leietakere for at det skal bygget et senter. Jeg kan ikke gå inn i hele denne logikken, men det er lett å forstå at en liten butikk heller vil være innenfor et felles driftet senter enn å være alene.
 
Et annet sted i Aftenposten samme dag uttaler Peter Butenschøn seg om samme sak.  Han hevder det er forskjell på shopping i Bogstadveien i Oslo og handel på et kjøpesenter. Han mener shopping i Bogstadveien ikke nødvendigvis fører til at man kjøper noe, men heller uttrykker en deltakelse i bylivet.  Man ønsker å gjøre noe sammen med andre, kall det gjerne ”se og bli sett”. Jeg tror det er det samme som skjer på senteret. Hvis folk kjøper mer her, er det kanskje fordi folk føler seg mer fristet til å handle. Kanskje fordi det er større utvalg, kanskje fordi det rett og slett er mer behagelig og ikke minst føles trygt å oppholde seg der. Folk tilbringer tid på kjøpesenteret fordi det er trivelig å være der og når man trives, har man kanskje lyst til å bruke penger. Hvilket jo er essensen i handelsetablering. Hvilken butikkeier foretrekker de kundene Butenschøn opphøyer som riktigere bybrukere, når man kan få noen som også bruker penger?
 
La gå, politikerne i Bamble kunne sagt nei til denne form for handel, og heller sendt kundene til Downtown, kjøpesenteret i Porsgrunn som er en litt større by, men med samme problemstilling. En stor innadvendt boks hvor det meste av byens aktivitet foregår. Så selv om Stathelle ikke er en stor by, berører caset mange generelle spørsmål om hvordan vi vil at byene våre skal være. Før jeg går videre skal jeg ta et skritt tilbake i tid og en titt ut i verden.
 
Vi må ikke glemme at byen i bunn og grunn er en markedsplass. Det er derfor vi klumper oss sammen her. Vi vil være i nærheten av markedet. Uavhengig av tidsepoker, kulturer og statsdannelser har byplanleggingen måttet forholde seg til markedet som byfunksjon. Alle historiske byplaner bekrefter hvor viktig det har vært å sikre gode byrom for handel. Markedsplassen fikk en sentral lokalisering med enkel og mest mulig sikker adkomst for selgere og kjøpere. Bivirkningen ble et sted hvor allmennheten lett kunne bli deltakere i byenes offentlige liv. I vestens tidlige byplanhistorie kommer dette særlig til uttrykk i byplanene fra grekernes klassiske periode (ca. 500-323 f.Kr.). Lokaliseringen og utformingen av torget eller handelsplassen skulle her ikke bare ta hensyn til egenskaper ved handelen for omsetning av forskjellige typer vareslag. Man var i tillegg opptatt av å sikre den fysiske handelsvirksomheten en mest mulig sentral lokalisering i byen for at disse byrommene også kunne fungere som sosiale møteplasser for befolkningen. Denne byformen er også tydelig i byer under middelalderen, hvor hovedgatene fra de ulike byportene møtes nettopp på markedsplassen. Det er lett å forestille seg at det var enklere å skaffe seg inntektsmuligheter dersom man bodde i nærheten av dette torget og lett kunne følge med på hva som ble tilbudt, enn å bo langt unna. Slik fungerer også dagens by, om ikke så umiddelbart. Tilbudet av varierte arbeidsoppdrag og karrieremuligheter er større i en stor by enn i en liten. I en tid hvor utdanningsnivået øker og begge ektefeller er opptatt av tilgang til et stort arbeidsmarked, vil byens tiltrekningskraft forsterkes på bekostning av utkantområder.  Den opprinnelige forståelsen av ”markedet” som fysisk arena for vare- og pengetransaksjoner er for lengst avløst av markedet som institusjon, noe som gjør Stathelle case ytterlige komplisert.
 
En problemstilling som ble trukket opp i tidligere innlegg på denne bloggen, er hvordan vår bilbaserte tilværelse har tillatt å spre oss utover og etterlate oss landskaper som verken er by eller natur.  Den tradisjonelle byen oppløses, og den fragmenteringen som foregår, skjer overalt og på samme vis. Det er dette Rem Koolhaas (Nederlandsk arkitekt og teoretiker) kaller “Generic City”. En by som har klare “generiske” trekk, er Atlanta i USA. Ifølge Koolhaas er ikke dette lenger en by i tradisjonell forstand, da den har mistet sin historie og er blitt en by uten identitet. Den er et bylandskap uten skille mellom senter og periferi. Bebyggelsen har spredt seg utover og bindes sammen av vegetasjon og landskapsrester dannet av kryssende motorveier.
 
Både politisk og faglig er det et spørsmål om vi skal arbeide med eller mot de kreftene som fører til en slik oppløst og fragmentarisk by. Mange vil nok hevde at modernismen ikke løste de utfordringer samfunnet sto overfor, men tvert imot skapte nye problemer og at vi dermed bør forkaste alt det som modernismen og funksjonalismen førte med seg.  Denne holdningen henger gjerne sammen med en oppfatning av at tradisjonell og lokal byggeskikk appellerer til dypt forankrede behov hos svært mange mennesker og at vi dermed bør søke tilbake dit. Denne tilbakeskuende holdningen og motviljen mot å arbeide med de drivkreftene som virker, kritiseres på sin side av Koolhaas. Han hevder at det å insistere på at byen skal opptre i sin ”opprinnelige” tilstand på denne måten fører ugjenkallelig først til nostalgi, så til meningsløshet.   [1]             
(For å utdype dette henter jeg inn noe tekst som jeg har skrevet i en annen forbindelse.)
 
Slik jeg forstår det, mener Koolhaas det er en sammenheng mellom det å tviholde på ideen om den historiske byen som identitetsfaktor og utviklingen av den generiske byen. Han bruker Paris som eksempel. Her er byens image så sterk og bindende at det reduserer muligheten til å se andre potensialer. En slik tviholding på det historiske (tilbake til byen) mener Koolhaas faktisk kan ha motsatte effekt. Ønsket om å ta vare på sentrum dreper sentrum fordi løsninger blir så bundet av redselen for å fjerne noe av det som oppfattes som verdifullt og image-skapende. I denne sammenhengen står også det introverte kjøpesenteret sentralt.
 
Koolhaas diskuterer dette med referanse til Atlanta. Her ble innføring av atriet, altså det innendørs kjøpesenteret, som middel til å revitalisere bykjernen i Atlanta bidro til utviskingen av skillet mellom sentrum og periferi. Koolhaas argumenterer for at denne type revitalisering virket stikk mot sin hensikt. Heller enn at sentrum ble gjenoppbygd, ble det nedbrutt av konkurrerende innadvendte kvartaler. Og når bysenteret ble utvisket og nedbygd, forsvant også periferien. I Atlanta skjedde dette som følge av initiativrik eiendomsutvikling, samtidig med at sentrum skulle styrkes gjennom revitalisering. Nye senterdannelser, attraksjoner for rekreasjon og fortetninger av kontorarbeidsplasser oppsto på tidligere ”ikke-steder” i byens periferi.  
 
Koolhaas finner med andre ord markedstilpasninger overalt i den generiske byen. Der middelalderbyen hadde slike i tilknytning til markedsplassen i byens sentrum, er hele byområdet, Atlantas markedsplass. Denne utviskingen av sentrum og periferi har ifølge Koolhaas skjedd ved at forstaden og sonene mellom byene har utviklet seg individuelt og uforutsigbart. Og det er forstadsbyen og den urbaniteten man finner her, som har spist seg inn i den historiske byen – ikke omvendt. Den omvendte situasjonen vil forutsette en planlagt utvikling med omfattende regulering og styring. Hvilket ifølge Koolhaas ikke vil kunne skje, men som altså ifølge argumentasjon innen mer tilbakeskuende retninger i urbanisme ansees som både mulig og helt nødvendig.  
 
Det begynner å bli en stund siden Koolhaas skrev dette. Han kan ha fått ny innsikt som har påvirket hans standpunkt. Det har jeg ikke undersøkt. Selv oppfatter jeg spørsmålet om kjøpsenter innenfor eller utenfor bykjernen som to ulike problemstillinger. Morten Ednes blir sitert i Gaute Brochmanns sin artikkel om samme tema i Morgenbladet. Her kan ikke Ednes komme på ett eksempel på et vellykket kjøpesenter. Selv synes jeg Oslo City er et godt. Det ligger strategisk til. Det er ikke bilbasert. Det er et stort volum, men avviker ikke fra sine omgivelser. Det har gode og naturlige ganglinjer som er i forbindelse med gatenettet utenfor, og det har ikke omfattende ”lukkede” fasader. Dette siste har enkle arkitektoniske løsninger, ved å legge en rekke av selvstendige butikklokaler på utsiden kan senterfasader åpnes. Men er en løsning som sikkert oppfattes som klønete ”shopping” faglig. Det er ikke vanskelig å se Koolhaas sitt poeng. Enda lettere i eksempelet fra Stathelle. Hvorvidt Brotorvet ligger innenfor eller utenfor det lille tettstedet Stahelle spiller vel kanskje ikke så stor rolle?      
 
Jeg avsluttet innlegget mitt på fagrådets blogg med å spørre om kanskje kjøpesenterets storhetstid rett og slett er i sin avslutning. Hvis vi ser på hvordan kjøpesenteret har utviklet seg gjennom generasjoner fra boks på parkeringsplass til et mulitfunksjonelt, kommersielt møtested. Og vi samtidig vet at dette er en bransje som hele tiden må fornye og forbedre konseptet sitt, tror jeg at vi snart ser at enten endringer i våre forbruksmønstre f.eks. økt netthandel gjør kjøpesentrene mindre voluminøse, færre butikker, flere spisesteder. Eller det motsatte scenarioet hvor de mest levedyktige sentraene blir mye større (men færre) ettersom den yngre generasjon tar over. Vi vet jo at motstanden mot kjøpsentre er langt større blant 50+ enn 15+. Når den generasjonen som har vokst opp med kjøpesenteret som sin naturlige markedsplass, ser de kanskje på disse kolossene med helt andre briller enn vi gjør i dag.

 







[1] “What Ever Happend to Urbanism?” (1994) i (O.M.A., Koolhaas, Mau, 1997, s. 963).

søndag 27. januar 2013

Byen selv som særinteresse

Miljøvernministeren har tatt et etterlengtet initiativ for å sette byen på den politiske dagsorden. Jeg har vært så heldig å bli invitert i hans faglige råd som skal bistå med innspill til politikken. I utgangspunktet tenkte jeg at dette er både morsomt og lett. Jeg kan jo dette feltet! Det er fortsatt morsomt, men jeg innser at det  kan bli  vanskelig. En ting er å ha kunnskap og meninger, noe annet er å forstå hvor vi trenger ny politikk og som fører til de endringer som det virkelig er behov for, og ikke bare en politikk som vi tror vi trenger.
 
Nå skal ikke rådet komme frem til en felles anbefaling, men heller bidra til nytenkning. Det er jo også politikerne som skal fremme det politiske budskapet. Likevel er jeg redd for at begrepet bypolitikk rommer så mye at det blir vanskelig å begrense seg. Siden det er md som er mottaker, tenker jeg at det er gjennom Plan- og bygningsloven (PBL) politikken kan forankres og sikres gjennomføring. Men en frase  som stadig dukker opp i bakhodet mitt er tittelen  på Aron Wildavskys artikkel fra 70-tallet "If planning is everything, maybe it's nothing?"  Jeg er ikke den eneste som er bekymret over hvordan planleggingens ambisjoner stadig stiger og eser utover. "Alt skal med. Alle skal med." skriver Terje Kleven i en artikkel i Plan. Selv om bypolitiske tiltak ikke nødvendigvis er direkte knyttet til PBL, dreier de fleste spørsmål seg om forhold som må forankres her.  
 
Ressursbruken i offentlig planlegging er til bekymring både for gjennomføring av samferdselsprosjekter og ferdigstillelse av reguleringsplaner for boligutvikling. Planene er ofte også så detaljerte at selv formålsparagrafen kan være  utmattende lesning. For å ta et eksempel; reguleringsplanforslaget for Filipstad i Oslo er på hele 275 sider og med 6 vedlegg. Den egentlige planen - selve plankartet er i tillegg i to nivåer. 
 
Så kan man jo lure på hvorfor det blir slik.  Jeg innrømmer at jeg ikke har gått gjennom alle disse dokumentene for Filipstad. Likevel tør jeg påstå at dette er et for omfattende materiale. (Omfanget er ikke nødvendigvis sammenfallende med kompleksiteten i saken, men like mye i måten Oslo kommune bygger opp en reguleringssak, hvor de samme momentene og temaene sies  flere ganger) Det er som Julie Sjøvall Oftedal hevder. Det er en fare for at mengden informasjon reduserer muligheten for å delta. Hvem orker å sette seg inn i dette?

Selv vil jeg hevde at så altomfattende redegjørelser også kan svekke muligheten for å oppdage de viktigste forholdene. Dersom vi blir mer opptatt av detaljer eller for engstelig for å overse konsekvenser (som vi ikke egentlig har forutsetning for å kunne vite noe om), kan vi risikere at vi i stedet overser de avgjørende faktorene som gjør utbyggingen til en vellykket by.
 
Jeg skal ikke dvele lenger ved denne spesielle saken. Min bekymring er likevel at vi planlegger for mye. Ikke at vi lager for mange planer eller bruker for lang tid, men at ambisjonene om hva som kan oppnås gjennom en plan er for store. Planlegging blir som bulimi. Vi klarer ikke stoppe å stappe inn.  
 
I Plan- og bygningslovens § 12-5 Arealformål i reguleringsplan, står det: " For hele planområdet skal det angis arealformål." Men det står også: " Arealformål kan deles inn i underformål og kombineres innbyrdes og med hensynssoner." Og i § 12-7. Bestemmelser i reguleringsplan  står det at  det kan "i nødvendig utstrekning gis bestemmelser til arealformål og hensynssoner om følgende forhold:" Her opplistet hele 14 forhold som alle kan synes like viktig.  

Poenget er at det står kan og ikke skal. Jeg lurer på hvor ofte lovens minimumsbestemmelser brukes? Og hvor ofte man konkluderes med at det er en bedre planlegging å bestemme lite, enn å bestemme mye?  Og hvorfor er vi tilsynelatende så livredde for å ikke ta hensyn til alt? Er det slik at  engstelsen for å overse viktige forhold som fører til at det fattes beslutninger på feil grunnlag, kan ha blitt planleggingens svøpe?
Det kan i såfall medføre at alt blir like viktig. Ikke fordi alt er like viktig, men fordi allting alltid hevdes å være viktigere enn alt  annet, av noen som har dette som sin oppgave. 
 
Dette har vi også blitt minnet om i forbindelse med at Rådet for bypolitikk ble presentert. Mange har ønsket initiativet velkommen, men mange var også raskt ute med å påpeke at særinteresser ikke var ivaretatt i rådets sammensetning - og dermed glemt.   Tre viktige påpekninger som jeg mer enn gjerne tar med meg videre er idrett, tilgjengelighet samt kunnskapen om bl.a.  grønnstruktur og naturverdier. Alt dette er viktige kvaliteter i en fremtidig by, men dette er samtidig temaer som allerede er iboende byplanleggingen. Det bør strengt tatt ikke trenge noen talspersoner, mener jeg.  Eller folkehelse. Må vi virkelig ha noen til å passe på at folkehelsa kommer med i planlegging?  Er ikke det en selvfølge?  Er ikke byplanlegging som moderne profesjon tuftet på ideen om å bidra til bedre folkehelse? I min oppfatning er det dette planleggingen faktisk gjør, ivaretar folkehelse i bredeste forstand. At vi nå i dag har fått et annet fokus på folkehelse enn vi hadde for hundre år siden, betyr ikke at vi trenger å legge dette til som et særskilt tema. Vi må bare forstå den konteksten planleggingen skal virke i idag.   

Hvis vi går til kjernen i hva en by er, tenker jeg at hensikten med en  bypolitikk må være et tydelig ønske om å sikre byen som økonomisk, kulturelt og politisk vekstsenter. Og at den utvikles slik at det er attraktivt å bo og oppholde seg der. Hva som er attraktivt og hva som er bykvalitet må etter min oppfatning diskuteres med utgangspunkt i by og ikke med utgangspunkt i kvalitet.

Jeg mener også at det er viktig å se at mange områder som angår byen allerede inngår i et politikkområde; næringspolitikk, samferdselspolitikk, kulturpolitikk, velferdspolitikk, boligpolitikk etc. Kanskje dette er grunnen til at byen ikke har sitt eget politikkområde? Byen  er strengt tatt en opphopning av alle andre politikkområder? Ønsker vi kvaliteter som ikke styrker byen som vekstsenter, får vi da en by? En ekstrem overforenkling av problemstillingen vil være: Dersom vi kan enes om at en by er kompleks og sammensatt - er det dette som er det sære ved byen - og er da også den eneste særinteressen som bør med.

Tilbake til utgangspunktet. Hva er bypolitikk? Er det som politikkområde et nasjonalt eller lokalt ansvar?  Antakelig begge deler, men med ulike virkemidler. For diskusjonen skyld, kan det være lurt om folk er seg bevisst på forskjellen. For meg personlig, er det mest interessante spørsmålet om byen trenger andre lover og regler for sin romlige utvikling, enn de arealer som ikke er by? Kanskje vi ikke lenger bør ha et planleggingsystem som skal passe til å styre både komplekse endringsprosser i by og arealbrukskonflikter i utmark? Vil en bypolitikk kun være mulig dersom vi innser at byplanlegging er noe annet enn arealplanlegging og å bo i by er noe annet enn å bo på landet?