Viser innlegg med etiketten handel. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten handel. Vis alle innlegg

tirsdag 3. juni 2014

Skal Oslo saneres?

Byantikvar Janne Wilberg og museumsdirektør Lars Emil Hansen har et spesielt mandat i Oslo, å forvalte og formidle byens historie og kulturarv. I sitt debattinnlegg i Aftenposten 2. juni enten avslører de en manglende byplanhistorisk forståelse, eller tilslører en viktig debatt om Oslos byutvikling. Både Oslo Museum og Byantikvaren er viktige institusjoner, men her fremsettes så mange merkelige påstander om hva som vil skje dersom Oslos kommuneplan blir vedtatt, at jeg lurer på om de er sin rolle bevisst. Jeg skal ikke kommentere kommuneplanens kvalitet, men et par påstander i debattinnlegget som ikke er egnet til annet enn å skape frykt blant Oslos innbyggere. De henvender seg til alle som er ”… glad i Oslo og har tenkt å bli boende her..” Den henvisningen kan i seg selv, tyde på at Wilberg/Hansen ikke aksepterer eller forstår utfordringene Oslos politikere står over. Dette handler ikke om vår generasjon, men om de neste. De unnlater også å anvende sin innsikt i historiske prosesser; de bør vite at byer som er verdt å bo i, er byer som har utviklet seg og fått lov til å fornye seg. Det kan virke som historikerne reduserer byutvikling til et spørsmål om å kose seg eller å oppleve en by som turist.


Byggehøyde

Ja, 14 etasjer virker høyt dersom idealet er 4. Det er greit at antikvariske myndigheter tror at økt byggehøyde svekker Oslos identitet, men når de tror at det er byggehøyden i seg selv eller manglende sol som følge av dette, som avgjør en gates kommersielle suksess er perspektivet på næringsvirksomhet smalt og referansegrunnlaget tynt. Koselige omgivelser er ikke uten betydning, men det er tilgjengelighet som er avgjørende for kommersiell suksess. Gater som er lett tilgjengelig for mange mennesker, tiltrekker seg handel og andre tilbud, som igjen øker tilgjengeligheten. Skal du vindus-shoppe og drikke fortauskaffe, har solforhold stor betydning, men lite når du skal handle en drill, en dress eller en pakke spiker. Strøksgatene i Oslo er bare et nytt navn på viktige historiske lokale handlegater. Gatebruken svekkes ikke av høyere bygninger dersom det er gode fortau og bygningene ellers tilbyr det folk trenger på en lett tilgjengelig måte. Høyere bygninger vil romme flere folk og sannsynligvis økt handel, ikke mindre. Når det er sagt, tror jeg den største trusselen mot dødt bysentrum, er villabebyggelse og generelt liten befolkningsmasse. 

Saneringsplan?
Wilberg/Hansen hevder at kommuneplanen vil føre rivepress. Det er riktig at muligheter for en høyere utnyttelse er en drivkraft for nybygging. Vi har en del eksempler på at Oslo har revet bygninger som vi i dag tenker burde ha vært bevart. Men vi har langt flere eksempler på bygninger som har blitt revet og erstattet av noe nytt og høyere, og som vi i dag aksepterer fullt ut. Denne kunnskapen sitter Wilberg/Hansen på. Bruk den til å forklare dem som er glad i Oslo, at selv om noe blir revet kommer neste generasjon til å se på dette med sine øyne og elske sin by slik vi elsker dagens by. Jeg mener det er villedende å sammenligne dagens byutvikling med saneringstruslene fra 1930-tallet. (dette bruker jeg ikke plass på å utdype her) Dette vet Wilberg og Hansen, men kanskje ikke alle som leser debattinnlegget og bare er glad i å bo i Oslo. De leser bare at Oslos historiske sentrum står i fare for å bli rasert. Er det Byantikvarens jobb å skremme folk?

Her er det i hvert fall viktig å si fra at det er svært lite sannsynlig at privateide borettslag og sameier kommer til å bli enige om å rive gården sin. Og velger å tro at det er like usannsynlig at Oslo kommune vil ekspropriere denne type boliger med formål å bygge nye. Byfornyelsens endringer i eierstruktur fra gårdeier til borettslag og sameier har sikret store deler av murgårdsbebyggelsen i Oslo. I andre områder er det en del forretningseide gårder hvor færre eiere og beslutningstakere er involvert og dermed kan endres lettere f.eks. ved at hele eiendommen blir lagt ut for salg. Rivepresset kommer i følge Wilberg/Hansen av at planen blir for interessant for investorer. Det stemmer at riving kan gi bedre økonomi, men det trenger ikke det. En interessant case som belyser dette er Steinsbak- gården ved Torggata/Youngstorget. Selv om denne bygningen ble totalskadd i brann og dermed rivetruet, valgte eier å gjenoppbygge den opprinnelige bygningens eksteriør. En vakker bygning som absolutt beriker Youngstorget. Årsaken var ikke kulturminnehensyn, men at dette gav en bedre og mer lønnsom utnyttelse enn gjeldende regulering ville ha gitt for nybygg. Kulturminnevernet har vært altfor lite opptatt av økonomi og at strenge vernekrav også er en risiko for forfall og forslumming. Ja, noen gårdeiere spekulerer på dette, at de lettere kan få rivetillatelse etter mange års forfall. Jeg mener det er naivt å tro at noen (private) vil bruke penger på å verne om noe som helst, hvis det ikke gir en eller annen verdiøkning eller den bruksverdien som bygningen er tiltenkt.   Like det eller ikke, økonomi er avgjørende for beslutninger. Har vi råd til dette? Hvem tar regninga? 

Jeg er helt sikker på at mange lesere finner Wilberg og Hansens innlegg som sabla godt sagt, her er det endelig noen som tar ansvar (liksom!). Det bør bekymre oss (spesielt oss i utdanningsinstitusjonene, men også NAL) at mange har mer tiltro til at historikerne har svaret på fremtidens behov, enn arkitekter og byplanleggere som er opplært til å tenke på fremtiden. Det skal vi ta på alvor. Men det bekymrer meg like mye at de som er eksperter på den historiske utviklingen er så selektive i sin formidling. Jeg ønsker meg et antikvarkorps som bruker sin historiekunnskap til å forklare endringsprosessene, som klarer å ta et skritt til siden og se seg selv i en tidsakse. I dag står både riks- og byantikvar så plantet midt i sin samtid og registrerer med skrekk at det skjer ting rundt dem, at de ikke ser selv hvor lite av sin historiske kunnskap de anvender til å formidle historiens betydning for byutviklingen og byplanleggingen.

Jeg har snakket om dette temaet tidligere "Kulturminner - byutvikling eller bremsekloss?"  opptak fra MDs frokostmøte i i 2013. 
Dette temaet skal også behandles i årets siste BoBy møte. "Ny byutvikling på lag med fortiden?"

onsdag 2. april 2014

[hva gjør bygninger til by : 3] Gangbart er brukbart

Den tredje hypotesen om hvordan bygge by av bygninger, handler om walkability, - et av tidens viktigste Buzzword . Walkability, jeg elsker det ordet. Foreløpig finner vi det ikke i ordbøkene, men på wikipedia er det beskrevet. «Walkability is a measure of how friendly an area is to walking.» Min påstand er at byutviklingen ikke er bærekraftig før det oppleves som like lett å gå av gårde, som å ta bilen når man skal gjøre noe i hverdagen. Dersom vi bygger by av bygninger får vi lettere en gangbar by.

Selv om mange av oss gjerne vil bidra til en bærekraftig fremtid og bedre helse for oss selv, velger de fleste av oss alltid det som er enklest. Når Københavnerne sykler, eller New Yorkerne går, er det ikke fordi de er mer sporty eller mer miljøvennlig enn andre. Det er rett og slett fordi det er den mest effektive måten å komme seg frem på. En konsekvens av det, er at dersom vi virkelig vil få ned privatbilavhengigheten, kan ikke folk bo og jobbe slik at det er enklest og mest effektivt å velge bilen. Byer med høy tetthet, er gjerne byer hvor det er attraktivt å gå. Det bør ikke være nødvendig å forby bilkjøring. Det trenger bare ikke være en premiss for de fysiske løsningene. Å komme med slike utsagn i dag, er ikke særlig oppsiktsvekkende. I mange nasjonale dokumenter om byutvikling og planlegging står det at bilen ikke lenger skal være premissgivende. Det er lett å si, vanskelig å følge opp i praksis.


Hvis vi for alvor vil at folk skal velge å gå fremfor å ta bil er det to forhold som er avgjørende 1) de første 50 meterne ut av døra 2) rekkevidden fra der du befinner deg. Med andre ord: bor du i en enebolig, inntil en stille, gjerne fotgjengervennlig, adkomstvei, er det mye større sannsynlighet at du velger bil enn å gå, til hverdagsaktivitetene dine. Kanskje du velger litt annerledes når du skal på jobb fordi du vet at du etter den vennlige nesten friksjonsfrie boligveien, blir stående i en saktegående kø på hovedveien. Men ellers, når du skal handle, på trening, besøke slekta, kjøre ungene til korpset, da velger du bil hvis du bor i enebolig til en stille adkomstvei. Og når du først er ute og kjører, kjører du litt ekstra for ikke å ha så dårlig samvittighet fordi du velger bil fremfor å gå de 2 km. Dette er vår aller største utfordring når vi skal få ned privatbilbruken, endre de vanene som har oppstått av måten vi har bygget våre omgivelser på.


Jeg gjorde for en stund siden en enkel liten studie av et typisk boligområde i Stor-Oslo, fra Asker. Asker er en kommune med stor befolkningsvekst og dertil stort press på veinettet, så stort at Asker og Bærum krever mer kapasitet på E18 inn til Oslo. Min oppfatning er at dersom folk i Asker hadde bodd annerledes, hadde presset på E18 vært mindre. Nesten alle i Asker bor i småhus, trygt til fotgjengervennlige veier, men veier som er enda mer effektivt for bilkjøring. Se på kartene under.






Tenk at de røde flekkene er boligen til seks klassevenninner. Selv om det er korte avstander i luftlinje til skole og idrettsanlegg, er det langt og ensomt å gå eller sykle rundt. Hadde jeg vært 10 år, ville jeg også ha blitt kjørt i bil til treningsfeltet. Og forhåpentligvis er det noen stier å gå på slik at de slipper de lange omveiene dersom de skal treffes hjemme hos hverandre. Og jeg er i hvert fall sikker på at det er ingen i disse boligene som går til butikken for å handle, enten den ligger i et såkalt bilbasert kjøpesenter, eller til en gate i Asker sentrum. Det interessante her er at denne måten å organisere bebyggelsen på fremdeles anbefales fra nasjonalt hold. Det differensierte veinettet skaper trygge bomiljøer og blindveien – blir virkelig en blindvei på veien mot en bærekraftig utvikling – fordi den gjør det så enkelt å velge å ta bilen i stedet for å gå eller sykle til dine daglige gjøremål.   

Gå-strategi
Statens vegvesen har Nasjonal sykkelstrategi, men også utarbeidet en Nasjonal gå-strategi. Dette er absolutt et leseverdig dokument. Her står alle de riktige tingene.  Strategien har to hovedmål: 1. Det skal være attraktivt å gå for alle og 2. Flere skal gå mer. Det er altså et mål rettet mot omgivelsene og et mål rettet mot individet.
Det er to hovedgrunner til at flere skal gå, begge har med samfunnsøkonomi å gjøre. Det ene er folkehelseaspektet. Mange er for inaktive og påfører samfunnet nødvendige helseutgifter. Det andre er at forgjengere tar mindre plass enn bilister. Det er dermed arealbesparende og indirekte reduserer investeringsbehovet for nye veier og parkeringsarealer. At byene og tettstedene dermed også blir hyggeligere av folk til fots enn folk i bil, er en gevinst vi gjerne tar med på kjøpet.

Som nevnt, ”gå-strategien” er et godt stykke arbeid. I mine øyne har den også en avgrensning som er riktig. Strategien rettes først og fremst mot hverdagsgåing, det vil si der gåing inngår som et transportmiddel for å nå daglig gjøremål. Og det legges vekt på gåing i forbindelse med bruk av kollektivtransport. Det mener jeg er riktig. Vi må slutte å si ”gang- og sykkelløsninger”, men heller si  ”gang og kollektivløsninger”. 

I strategien står det mange gode råd om hva som bør gjøres for å nå målene. Jeg har ikke problemer med noen av dem. Og det er kanskje problemet med denne strategien. Den er helt ufarlig. Jeg skal kun ta for meg det som er listet opp under ”Utforming av fysiske omgivelser”.
  • Utvikle by- og tettstedstrukturene til å bli mer tilrettelagt for gåing
  • Utvikle attraktive omgivelser med utgangspunkt i gåendes forutsetninger og behov
  • Utvikle sammenhengende og finmasket gangnett med vekt på framkommelighet, sikkerhet, attraktivitet og universell utforming

Jeg har vanskelig for å tro at det er noen som ikke kan slutte seg til de tre punktene over. De er som nevnt helt ufarlige fordi de sier ingen ting om hva som skal nedprioriteres. I mine øyne tror jeg nok at mange kan endre vaner fra bil til gange og sykkel av hensyn til helsa si, men aller helst endrer folk reiseadferd for å oppnå mer effektivitet. Mange begynner å sykle til jobb fordi det er raskere enn å sitte i bilkø. Og i byen velger man å gå, heller enn å ta bussen, for å få med seg ulike ærender på veien. Da er vi tilbake til walkability. Se hvilken forskjell det er på tilgjengeligheten i kvadraturen i Kristiansand sammenlignet med småhusområdet i Asker. Uansett hvordan man hadde plassert de seks boligene i dette området, hadde tilgjengeligheten mellom dem vært like god.


Måle gangbarheten 
Det er vanskelig å finne et tilsvarende godt begrep på norsk. Fotgjengervennlig er et uttrykk vi ofte bruker. Fotgjengervennlig er ikke knyttet til en spesiell omgivelse. Skogen kan være fotgjengervennlig. Og alle som liker å gå i skogen vet at det ikke er det flateste underlaget, eller det minst farefulle terrenget som er det mest fotgjengervennlige, i den forstand at det er der du velger å gå, når hensikten er «å gå i skogen». Hvis hensikten er å komme seg fortest mulig gjennom skogen, ville man kanskje valgt den strekningen med minst friksjon og uforutsette hindringer. At noe er fotgjengervennlig forbinder vi gjerne med at det er fysisk lett å gå. Godt underlag etc, eller helst at det er mener vi gjerne at det oppfattes som fritt fra støy, forurensing eller farer fra biler eller andre kjøretøyer. Jeg mener walkability - gangbarhet i byen ikke nødvendigvis er vennlig i den forstand. Walkability handler ikke om å rusle eller flanere, men fremkommelighet og tilgjengelighet til fots. Begrepet signaliserer power. Byen må gjerne være vennlig for fotgjengere, men som planleggingsparameter, må fotgjengeren ut av båsen for myke trafikanter som noe skal tas hensyn til og beskyttes – til å bli en maktfaktor. Det er derfor det som skjer i USA på dette feltet er så interessant. Noen kan kanskje hevde at når ting blir kommersialisert, blir det ikke lenger faglig troverdig. Men likevel. Det er interessant når eiendomsmarkedet i de største amerikanske byene har begynt å vektlegge walkscore som en indikator på god lokalisering når ledige boliger eller kontorer annonseres.


Graden av gangbarhet kan måles på alle nivåer, for en eiendom, et område eller en hel by. Det er fem grader. Høyeste grad av gangbarhet Walker’s Paradise gir 90–100 poeng. Her er du ikke avhengig av bil til dine daglige gjøremål. Neste nivå Very Walkable (70–89) tilsier at mesteparten av gjøremålene dine kan gjøres til fots. Somewhat Walkable (50–69) noen gjøremål kan gjøres til fots. De to siste gradene er Car-Dependent (25–49) Flest eller (0–24) så godt som alle gjøremål krever bil.

For å regne ut et områdes Walk Score brukes et program som måler gangbarheten til den enkelte adressen. Programmet analyserer alle gangrutene fra denne adressen til de nærmeste tilgjengelige fellesskapsgodene. Man får poeng basert på avstand til gode i hver kategori. Goder innenfor 5 minutters gange (ca. 400m) gir maksimum poeng. Goder lenger unna enn 30 minutters gange gir ingen poeng. Poengberegningen tar også hensyn til befolkningstetthet, gatelengder gitt av kvartalslengder og krysshyppighet. Fra tabellen over vil jeg tro at størstedelen av Oslo og Akershus utenfor ring 3 vil score under 50. Det foreligger noen tall tilgjengelig på nettet. Nordstrand er bilavhengig, Bjerke er litt mer gangbart, mens Rodeløkka er ”very walkable”. Men det siste visste jeg jo uten å måtte ty til et dataprogram.