Viser innlegg med etiketten møtesteder. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten møtesteder. Vis alle innlegg

fredag 22. mai 2015

Park i blindsonen


Dette blogginnlegget startet jeg på for omtrent et år siden. Da satt jeg i en park i New York. Bryant Park, som er en av de mange små underverker på Manhattan og tenkte på en av de mest oversette parkene i Oslo. En park som ikke engang har et navn. Jeg snakker om parken rundt Kulturkirken Jacob ved Ankerbro over Akerselva. 



Nå er jeg i København. Det var grunnen til at jeg begynte å tenke på denne parken igjen. Her passerte jeg Nikolaj kunsthal, en kirke som heller ikke lenger brukes som gudshus. Her er kirkerommet brukt til kunstutstillinger og rommet omkring blitt tatt i bruk til spisesteder og til en lekeplass. Bygningen er ikke lenger isolert fra resten av byen. Området er rett og slett et trivelig og tilgjengelig byrom. Hvorfor ser det ikke slik ut rundt Kulturkirken Jacob?  




Tilbake til Bryant Park og hvorfor den er interessant i denne sammenhengen. Det er mange ting å la seg begeistre av ved denne parken; trærne som er trimmet og pleiet, oppdelingen i de ulike brukssonene; noen inntrukket som omvendte karnapper inn i plantefeltene, den åpne gressplenen, som er stengt på våren, slik at gresset kan sette seg før bruk, mengden av løse stoler (nesten som i Luxembourghagen- min favoritt i Paris).

Det merkelige ved parken er roen. Selv om det er en forferdelig og kontinuerlig bakgrunnsstøy, slik det er overalt og alltid i NYC, sitter jeg likevel her og føler at dette er et rolig sted. Og det sitter alltid folk og jobber her, med pc eller rettebunker (et universitet like ved), akademikere er blant dem som har anledning til denne type utejobbing. Folk spiser sin take away her, drikker en kaffe, slentrer videre eller sitter skjermet ved et restaurantbord, ligger på plenen, sitter på kanten av en støttemur, venter på noen, hviler, leser, surfer på Iphone, spiller sjakk, leser i en bok fra bokstativet satt frem av biblioteket i en «utendørs lesesal». Virkemiddelet er de løse stolene som kan flyttes rundt, som gjør at du kan sitte alene selv om du sitter tett ved noen, flytte deg ut i sola eller inn i skyggen.



Når jeg omtaler Bryant park som et underverk, er det fordi denne parken slett ikke alltid har vært slik. Området var bestemt til offentlig bruk allerede på 1600-tallet, fikk navnet Bryant Park to hundre år senere, og sitt parkdesign på 1930-tallet.  Den parken vi kjenner i dag ble åpnet i 1992. I mellomtiden hadde parken lidd under byspredningen på 1950 – 60 – 70 tallet. Både befolkning og investeringer flyttet fra sentrum og ut i suburbia. Byen hadde dårlig økonomi og byrommene var mest til bruk for biltrafikk. På begynnelsen av 1980-tallet var Bryant Park, som så mange andre offentlige byrom på Manhattan, nærmest et ikke-sted, vanskjøttet og forhatt av byens befolkning. Opp gjennom 70-tallet grodde parken igjen, den ble tagget ned, den ble utrygg og ble tatt i bruk av et stadig mer fysisk tilstedeværende og økende narkotikamiljø.

Parken hadde opplagt en betydning som et sosialt møtested også i denne perioden, men det var ikke en utvikling som kunne fortsette. Parken var slett ikke et sted for honnørordene; mangfold, variasjon og tilhørighet for alle, men det motsatte, et ekskluderende miljø. Hvordan det egentlig var der, vet jeg ikke, for jeg var aldri der på den tiden, men må stole på kildene. En liten gruppe tok arealet i bruk på en måte som gjorde at den store majoriteten holdt seg unna.

Slike indirekte utestengelser skjer som oftest når rike mennesker med makt, gjennom sine vaner og væremåter, får de som ikke passer inn i dette sosio-kulturelle miljøet, til å føle seg uvelkomne. Det er grunn til å kritisere slike mekanismer, men vanskelig å gjøre noe med. Når mindre ressurssterke grupper gjør det samme, er det motsatt. For å si det enkelt; det er lett å «jage» bort, men vi skal være ytterst varsomme med å kritisere at utsatte individer søker sammen som gruppe.

Det er en hårfin og ytterst vanskelig balanse å etablere og vedlikeholde byrom som skal være tolerante og tilgjengelig for alle, og den nødvendige kontrollen med at et mindretall ikke okkuperer et område på en måte som hindrer en bruk som flertallet ønsker seg. ‘Retten til byen’ må handle om å kunne oppholde seg og ytre seg gjennom sin tilstedeværelse i det offentlige rom, uten å bli jaget eller straffet, og ikke retten til å okkupere. Generelt mener jeg at offentlig planlegging skal være årvåken for om tiltak rettet mot flertallet vil påvirke grupper som fra før er marginalisert. Men redselen for å utestenge noen, må ikke forhindre at man klarer å gjøre nødvendige tiltak som kommer enda flere til gode.



Når jeg ser og opplever Bryant Park i dag, slik den ligger inntil det flotte New York Public Library, mellom både gamle fasjonable og nye moderne forretningsbygg, hoteller, universitetsbygg, har jeg vanskelig for å forstå at dette byrommet kunne bli brukt på en annen måte. Jeg vet ingenting om noen eller hvor mange som blir jaget vekk fra denne parken i dag, eller som føler at de ikke passer inn. Jeg vet at NYC har hatt en streng politikk i å hindre reetablering av åpne dopmiljøer i byrommene. Politikken har virket, spesielt på Manhattan. Statistikken viser en markant nedgang i kriminalitet, men de menneskene som skapte dette uønskede bymiljøet er nok fremdeles et sted, selv om de ikke lenger er så synlige. Og narkotikaproblemet er slett ikke blitt løst. Men hvis vi vender blikket mot Oslo, kanskje mot andre norske byer, f.eks. Bergen og Nygårds parken, har vi ikke da litt av det samme problemet? Vi reduserer vedlikehold av parkene, selv om de brukes. Området forslummes gradvis, trivselen synker, det blir lettere å søke tilhold for grupper som ikke er så opptatt av parkvedlikehold, og som kanskje har vanskelig for å finne seg en plass i byen der det er butikker og kontorer. Eller det er folk som rett og slett ikke ønsker å bli sett. De vil være i fred for myndigheten.  

Alle de årene, jeg har bodd i Oslo, har nedre del av Akerselva vært et slikt sted. I flere år var dette et sted jeg nødig gikk. Nå er det bedre, men fremdeles er det jevnlig avisoppslag områdets tiltrekning på dopsalg og nabolagets fortvilelse. Dopselgerne har antakelig forstått de enkleste mekanismer i byutviklingen. Der det er god tilgjengelighet, der er potensialet for handel størst.

Ankerbrua og hjørnet mellom Torggata og Hausmannsgata er utvilsomt et slikt tilgjengelig sted. Se bare på dette kartet som viser hvor handelen er i Oslo. 
Ill: PBE KDP for Torg og Møteplasser
Hvis hasjomsetning hadde vært lovlig, ville også den hvite flekken mellom Torggata og Markveien vært lilla.
Hver gang jeg passerer i dette området, ergrer jeg meg, ikke over dopsalget, men over at dette området er så vanskjøttet og så dårlig utnyttet i byutviklingen. Hvorfor skjer det ikke noe her? Hvorfor er det ikke en konsertscene ute? En fontene? Eller i det minste et velstelt bed med Rododendron (alle byer har det!)?

Særlig rart med tanke på at det ikke bare er Kulturkirken Jacob som ligger her, men også DogA. Norsk design- og arkitektursenter, jeg gjentar: Norsk design- og arkitektursenter. Dette er institusjoner som tidvis trekker mye folk; alle slags folk som er opptatt av kultur og av kvalitet. En av hensiktene med å opprette Norsk Form (omgjort til DogA) var sågar å øke folk bevissthet om at kvalitet i offentlige rom er viktig. Hvorfor inngår ikke denne parken i deres aktivitet? Og hvorfor har aldri Oslo kommune som har hatt fokus på både dette området og på Akerselva i lang tid, aldri (som har kommet meg for øre/øye) initiert noen utviklingsforslag her? Det kan virke som om dette området ligger i en blindsone. Kanskje ser vi bare at det er trær og grønt og at det derfor pr def er en kvalitet?



Hva skal parken hete? 
Jeg har hørt rykter om et forsøk på å få satt i gang en oppgradering. Ryktene sier også at det her er så mange ulike aktører og vesener som ikke klarer å enes om hvem som eier, skal drifte, skal betale eller skal bruke anlegget. Jeg håper at det stemmer at det er noen som ønsker å få til en endring. Kanskje de kunne begynne med å gi parken et navn som kan løfte området ut av blindsonen?

Vær gjerne kreative på hvordan området kan få en bedre utforming og bruk, men vær også kreative på hvordan det kan gjennomføres, finansieres og driftes. Er det uklare eierforhold som skaper trøbbel, finnes det planjuridiske virkemidler som kommunen kan bruke. Er det finansieringen som bremser, må det være mulig å etablere et spleiselag. Jeg spytter gjerne inn det som en sånn Bryant Park-stol koster, dersom det også er noen som vasker den litt innimellom, passer på at den blir brukt, men ikke stjålet. Og jeg kommer gjerne og sitter på den selv, hvis det skjer noe i denne parken som gjør at jeg får lyst til å tilbringe litt tid her. Det har jeg ikke i dag.






torsdag 29. januar 2015

Tiden det tar [fremtiden var der]

Forrige helg hadde jeg gleden av å bidra med såkalt prosesshjelp i en workshop på Stabekk i Bærum. Kommunen skal sette i gang med en områdereguleringsplan for Stabekk sentrum og vil gjerne ha med seg innbyggerne sine. Derfor var det invitert bredt og vidt til idédugnad. Det overordnede spørsmålet er: Hva vil vi med tettstedet vårt? Skal Stabekk bli en by? Hvilke kvaliteter finnes? Hvilke kvaliteter savnes? 

Planleggingen skal med andre ord ikke løse et akutt problem eller finne frem til det beste svaret på en spesiell problemstilling. Om så, er det selve Stabekk som tettsted som er problemet. Idédugnaden kan sammenlignes med et slags familieråd. Skal vi få en unge til? Er huset stort nok til det? Må vi pusse opp? Orker vi oppussingsperioden? Har vi råd? Kan vi selge av en bit av tomta så vi får penger til soverom til enda to unger til? Vil det bli trivelig da? Hvem skal gjøre hva? Hvordan skal vi koordinere alle de andre oppgavene våre for å få dette til?

Omtrent de samme spørsmålene er det som tas opp når kommunene inviter til en samtale om fremtiden. Utfordringen er at vi kan ikke vite eksakt hvordan det kommer til å bli. Vi kan bestemme oss for en familieforøkelse, men ikke vite om vi vil lykkes, ei heller hvilke behov som vil oppstå når barnet kommer. Vi kan ønske oss et vakkert, funksjonelt hus, men kun ha råd til å reparere det gamle. Vi kan ha ambisjoner om å få til mye gøy med familien, men rekke bare halvparten av det vi planlegger.

Idédugnad og medvirkning
Til dere som ikke vet det. Kommunene er lovpålagt å invitere innbyggerne sine til slike samtaler og prosesser. Medvirkning kalles det. De som er innforstått med begrepet, kjenner til intensjonen. Selv om planlegging og beslutninger om fremtiden utredes av planleggere og fattes av politikerne, er også andre stemmer meningsberettiget og verdifulle. Det er en viktig side av demokratiet. Mange planleggere og spesielt de som forsker på planlegging og demokrati, forsvarer gjerne medvirkning som et hellig prinsipp. Selv tenker jeg at planleggingen ikke nødvendigvis blir så mye bedre av å involvere så mange aktører direkte inn i planleggingen. Det er viktigere å ha planleggere som er tverrfaglig kompetente og åpne for å skaffe seg innsikt om hele bredden i samfunnet. Så hvorfor driver vi da med medvirkningsprosesser? Trenger vi ikke å høre på andre, hvis bare planleggerne er dyktige nok?

Visjoner og mål
Tirsdag og onsdag denne uken arrangerte ILP sitt årlige Plansjefsymposium. Det er et «MUST» vi har funnet på. Vi har bestemt oss for at vi må simpelthen invitere noen av de som har ansvaret for planleggingen her i landet til en årlig samtale for å høre hva de holder på med. I år hadde vi satt fokus på ‘områderegulering’ og ‘planlegging på tvers av prosjektgrenser’. (Jeg skal nok skrive mer om dette senere.) Det jeg vil nevne i denne sammenhengen, er min fornemmelse av en slags konsensus rundt bordet, om at både plankvaliteten og gjennomføringskvaliteten på en områdereguleringsplan forutsetter gode visjoner og mål om hvorfor denne reguleringsplanen er nødvendig. Med andre ord, - planleggingen blir best når det er formulert tydelige politiske visjoner om hvor vi skal hen og hva som skal oppnås.

Det er skrevet, sagt og tenkt mye om kortsiktighet og langsiktighet i planleggingen. Jeg skal ikke bevege meg inn på det nå. Det som er mitt anliggende i dette innlegget er visjonene. Hvor kommer visjonene fra? Er en fremtidsvisjon bare en vill tanke, eller et adoptert slogan? Holder det med politikere som sier: «vår by skal være grønn, koselig og for alle»?

Dagens stemmer
Hva er så sammenhengen med Stabekk? I prosessen på Stabekk forrige helg ble alle bedt om å tenke fremover i tid. Hva vil Stabekk være om tjue, tretti eller femti år? Ikke lett det der. Mange som deltok var godt over femti. En liten gruppe niendeklassinger trakk ned gjennomsnittsalderen og minnet oss på hvem vi planlegger for. Men hvor vanskelig er det ikke å tenke fremover? Mye lettere å se seg tilbake. Mange gjør også det i en slik prosess, men ofte kun med den hensikt å fortelle at alt var bedre før. Eller for å vise hvor mye som har blitt annerledes. Historisk kunnskap kan lett koke ned til en fortelling om hvilke kvaliteter (gjerne vakre hus) som har blitt borte. Det vi ofte glemmer å fortelle når vi ser oss tilbake, er hvilke andre goder som har oppstått som følge av det som ble borte eller hvordan vi har tilpasset oss og selv vært en del av den endringsprosessen som har skjedd. Hvis vi ser oss tilbake i en slik hensikt, ser vi jo at det også i fortiden ble formulert visjoner om fremtiden. Det vi har i dag, er resultatet av hva tidligere generasjoner har ønsket seg.

Stabekks befolkning i dag synes å være enige om at de vil ha flere trivelige møteplasser i sentrum, mer liv, mer aktivitet og mer handel. Men de vil også beholde småbypreget. Gjerne flere bygninger rundt jernbanestasjonen, men helst ingen store fysiske endringer og ingen høye hus. Stabekk er med andre ord ganske lik mange andre tettsteder og småbyer i Norge. De som bor der trives bra nok til å bli boende, men vil helst at det skal skje mer der.

Det er nærliggende å spørre slike byer om det kunne ha vært mer liv og aktivitet selv med byen slik den er i dag. Trenger vi en områdereguleringsplan for å få til det? Og hvordan kan idédugnader og medvirkning bidra til det? Jeg bare spør; er det ikke et paradoks, at det er de som selv ikke tar byen sin i bruk, men som ønsker at den blir tatt i bruk, også er de som skal gi innspill til hvordan fremtidens befolkning skal kunne ta byen i bruk?

De unge stemmene
Medvirkning passer godt for å få vite om hva som fungerer godt, mindre godt og dårlig.  Men slike medvirkningsprosesser må bearbeides og knas i ettertid. Det blir planleggernes jobb å tolke innspillene, ideen, kommentarene og  å koordinere dem opp mot ulike framtidsscenarioer og muligheten for å gjennomføre tiltak og endringer.
Når ungdommene på Stabekk sier at de i fremtiden ser for seg en Zara butikk, er dette lett å forstå utfra deres hverdag som 15 åringer. Det samme sa ungdommene jeg traff i en tilsvarende prosess på Furuset. Det betyr ikke nødvendigvis at ungdom kun vil shoppe, men det betyr at de vil ha et butikktilbud og en møteplass i nærheten av der de bor. Forhåpentligvis er dette et behov også om tretti år.

Handel er en møteplass, handel skaper liv, - men hva skaper handel? Jo, nok kunder som vil handle akkurat der. Hvordan ser fremtidsbildet ut for Stabekk eller Furuset? Vil det være tilstrekkelig mange folk for å tiltrekke seg nok butikker? Hvor skal disse bo? Hvor mange butikker må til for at folk velger bort kjøpesenteret? Slike spørsmål må planleggeren svare på for å løfte innspillene fra medvirkningsprosessen over i fortellinger som kan danne grunnlag for visjoner for fremtiden. Og som igjen gir tydelige politiske retninger for det som planleggingen skal løse og legge til rette for.

Som for Stabekk og andre steder kan det tenkes at det gjøres noen "feilgrep" underveis, men det er også noe vi må vet fra historien. By og stedsutvikling er ikke rettlinjet, behagelig, alltid forståelig eller rettferdig. Men den må alltid være åpen og gjenstand for både faglig grunnet kritikk og en kontinuerlig folkelig samtale.

Hug-A-Tree
Den mest sjarmerende ideen som kom frem i Stabekk, kom fra to unge jenter. I fremtiden hadde Stabekk selvlysende trær med kroppsvarme stammer til å klemme rundt :-)  

tirsdag 3. juni 2014

Skal Oslo saneres?

Byantikvar Janne Wilberg og museumsdirektør Lars Emil Hansen har et spesielt mandat i Oslo, å forvalte og formidle byens historie og kulturarv. I sitt debattinnlegg i Aftenposten 2. juni enten avslører de en manglende byplanhistorisk forståelse, eller tilslører en viktig debatt om Oslos byutvikling. Både Oslo Museum og Byantikvaren er viktige institusjoner, men her fremsettes så mange merkelige påstander om hva som vil skje dersom Oslos kommuneplan blir vedtatt, at jeg lurer på om de er sin rolle bevisst. Jeg skal ikke kommentere kommuneplanens kvalitet, men et par påstander i debattinnlegget som ikke er egnet til annet enn å skape frykt blant Oslos innbyggere. De henvender seg til alle som er ”… glad i Oslo og har tenkt å bli boende her..” Den henvisningen kan i seg selv, tyde på at Wilberg/Hansen ikke aksepterer eller forstår utfordringene Oslos politikere står over. Dette handler ikke om vår generasjon, men om de neste. De unnlater også å anvende sin innsikt i historiske prosesser; de bør vite at byer som er verdt å bo i, er byer som har utviklet seg og fått lov til å fornye seg. Det kan virke som historikerne reduserer byutvikling til et spørsmål om å kose seg eller å oppleve en by som turist.


Byggehøyde

Ja, 14 etasjer virker høyt dersom idealet er 4. Det er greit at antikvariske myndigheter tror at økt byggehøyde svekker Oslos identitet, men når de tror at det er byggehøyden i seg selv eller manglende sol som følge av dette, som avgjør en gates kommersielle suksess er perspektivet på næringsvirksomhet smalt og referansegrunnlaget tynt. Koselige omgivelser er ikke uten betydning, men det er tilgjengelighet som er avgjørende for kommersiell suksess. Gater som er lett tilgjengelig for mange mennesker, tiltrekker seg handel og andre tilbud, som igjen øker tilgjengeligheten. Skal du vindus-shoppe og drikke fortauskaffe, har solforhold stor betydning, men lite når du skal handle en drill, en dress eller en pakke spiker. Strøksgatene i Oslo er bare et nytt navn på viktige historiske lokale handlegater. Gatebruken svekkes ikke av høyere bygninger dersom det er gode fortau og bygningene ellers tilbyr det folk trenger på en lett tilgjengelig måte. Høyere bygninger vil romme flere folk og sannsynligvis økt handel, ikke mindre. Når det er sagt, tror jeg den største trusselen mot dødt bysentrum, er villabebyggelse og generelt liten befolkningsmasse. 

Saneringsplan?
Wilberg/Hansen hevder at kommuneplanen vil føre rivepress. Det er riktig at muligheter for en høyere utnyttelse er en drivkraft for nybygging. Vi har en del eksempler på at Oslo har revet bygninger som vi i dag tenker burde ha vært bevart. Men vi har langt flere eksempler på bygninger som har blitt revet og erstattet av noe nytt og høyere, og som vi i dag aksepterer fullt ut. Denne kunnskapen sitter Wilberg/Hansen på. Bruk den til å forklare dem som er glad i Oslo, at selv om noe blir revet kommer neste generasjon til å se på dette med sine øyne og elske sin by slik vi elsker dagens by. Jeg mener det er villedende å sammenligne dagens byutvikling med saneringstruslene fra 1930-tallet. (dette bruker jeg ikke plass på å utdype her) Dette vet Wilberg og Hansen, men kanskje ikke alle som leser debattinnlegget og bare er glad i å bo i Oslo. De leser bare at Oslos historiske sentrum står i fare for å bli rasert. Er det Byantikvarens jobb å skremme folk?

Her er det i hvert fall viktig å si fra at det er svært lite sannsynlig at privateide borettslag og sameier kommer til å bli enige om å rive gården sin. Og velger å tro at det er like usannsynlig at Oslo kommune vil ekspropriere denne type boliger med formål å bygge nye. Byfornyelsens endringer i eierstruktur fra gårdeier til borettslag og sameier har sikret store deler av murgårdsbebyggelsen i Oslo. I andre områder er det en del forretningseide gårder hvor færre eiere og beslutningstakere er involvert og dermed kan endres lettere f.eks. ved at hele eiendommen blir lagt ut for salg. Rivepresset kommer i følge Wilberg/Hansen av at planen blir for interessant for investorer. Det stemmer at riving kan gi bedre økonomi, men det trenger ikke det. En interessant case som belyser dette er Steinsbak- gården ved Torggata/Youngstorget. Selv om denne bygningen ble totalskadd i brann og dermed rivetruet, valgte eier å gjenoppbygge den opprinnelige bygningens eksteriør. En vakker bygning som absolutt beriker Youngstorget. Årsaken var ikke kulturminnehensyn, men at dette gav en bedre og mer lønnsom utnyttelse enn gjeldende regulering ville ha gitt for nybygg. Kulturminnevernet har vært altfor lite opptatt av økonomi og at strenge vernekrav også er en risiko for forfall og forslumming. Ja, noen gårdeiere spekulerer på dette, at de lettere kan få rivetillatelse etter mange års forfall. Jeg mener det er naivt å tro at noen (private) vil bruke penger på å verne om noe som helst, hvis det ikke gir en eller annen verdiøkning eller den bruksverdien som bygningen er tiltenkt.   Like det eller ikke, økonomi er avgjørende for beslutninger. Har vi råd til dette? Hvem tar regninga? 

Jeg er helt sikker på at mange lesere finner Wilberg og Hansens innlegg som sabla godt sagt, her er det endelig noen som tar ansvar (liksom!). Det bør bekymre oss (spesielt oss i utdanningsinstitusjonene, men også NAL) at mange har mer tiltro til at historikerne har svaret på fremtidens behov, enn arkitekter og byplanleggere som er opplært til å tenke på fremtiden. Det skal vi ta på alvor. Men det bekymrer meg like mye at de som er eksperter på den historiske utviklingen er så selektive i sin formidling. Jeg ønsker meg et antikvarkorps som bruker sin historiekunnskap til å forklare endringsprosessene, som klarer å ta et skritt til siden og se seg selv i en tidsakse. I dag står både riks- og byantikvar så plantet midt i sin samtid og registrerer med skrekk at det skjer ting rundt dem, at de ikke ser selv hvor lite av sin historiske kunnskap de anvender til å formidle historiens betydning for byutviklingen og byplanleggingen.

Jeg har snakket om dette temaet tidligere "Kulturminner - byutvikling eller bremsekloss?"  opptak fra MDs frokostmøte i i 2013. 
Dette temaet skal også behandles i årets siste BoBy møte. "Ny byutvikling på lag med fortiden?"

onsdag 27. februar 2013

Kjøpesenteret - vår tids markedsplass

Dette blogginnlegget er en utdyping av et innlegg som jeg har lagt inn på Bloggen til Faglig råd for bypolitikk . Her tar opp diskusjonen om kjøpesenter som ble satt på dagsorden av Morten Ednes prosjektleder for By:Lab i Norsk Form.  Han tar opp kjøpesenterets mistilpasning til eksisterende bykvaliteter. I dette tilfellet Brotorvet på Stathelle.
 
Vi må ta innover oss det faktum at vi, til tross for at de fleste mener at kjøpesentre er stygge utvendig, er trafikkgenererende og tar knekken på handel i opprinnelige bykjerner, så fortsetter denne utviklingen. Hvorfor? Ednes konkluderer med at senteret fremstår som et monument over en villet, men manglende politisk styring, over kyniske arkitekter eller arkitekter uten evne til å se omgivelsene de bygger i og over nonchalante og grådige kjøpesenterutbyggere. ( Med forskerblikk er dette er sterke påstander å komme med, når han ikke har empiri. ) I hans årsaksforklaring savner jeg likevel to grupper: kundene og leietakerne (butikkeierne). Dette ble ikke bygget dersom det ikke var et marked for det. Det må finnes et marked av leietakere for at det skal bygget et senter. Jeg kan ikke gå inn i hele denne logikken, men det er lett å forstå at en liten butikk heller vil være innenfor et felles driftet senter enn å være alene.
 
Et annet sted i Aftenposten samme dag uttaler Peter Butenschøn seg om samme sak.  Han hevder det er forskjell på shopping i Bogstadveien i Oslo og handel på et kjøpesenter. Han mener shopping i Bogstadveien ikke nødvendigvis fører til at man kjøper noe, men heller uttrykker en deltakelse i bylivet.  Man ønsker å gjøre noe sammen med andre, kall det gjerne ”se og bli sett”. Jeg tror det er det samme som skjer på senteret. Hvis folk kjøper mer her, er det kanskje fordi folk føler seg mer fristet til å handle. Kanskje fordi det er større utvalg, kanskje fordi det rett og slett er mer behagelig og ikke minst føles trygt å oppholde seg der. Folk tilbringer tid på kjøpesenteret fordi det er trivelig å være der og når man trives, har man kanskje lyst til å bruke penger. Hvilket jo er essensen i handelsetablering. Hvilken butikkeier foretrekker de kundene Butenschøn opphøyer som riktigere bybrukere, når man kan få noen som også bruker penger?
 
La gå, politikerne i Bamble kunne sagt nei til denne form for handel, og heller sendt kundene til Downtown, kjøpesenteret i Porsgrunn som er en litt større by, men med samme problemstilling. En stor innadvendt boks hvor det meste av byens aktivitet foregår. Så selv om Stathelle ikke er en stor by, berører caset mange generelle spørsmål om hvordan vi vil at byene våre skal være. Før jeg går videre skal jeg ta et skritt tilbake i tid og en titt ut i verden.
 
Vi må ikke glemme at byen i bunn og grunn er en markedsplass. Det er derfor vi klumper oss sammen her. Vi vil være i nærheten av markedet. Uavhengig av tidsepoker, kulturer og statsdannelser har byplanleggingen måttet forholde seg til markedet som byfunksjon. Alle historiske byplaner bekrefter hvor viktig det har vært å sikre gode byrom for handel. Markedsplassen fikk en sentral lokalisering med enkel og mest mulig sikker adkomst for selgere og kjøpere. Bivirkningen ble et sted hvor allmennheten lett kunne bli deltakere i byenes offentlige liv. I vestens tidlige byplanhistorie kommer dette særlig til uttrykk i byplanene fra grekernes klassiske periode (ca. 500-323 f.Kr.). Lokaliseringen og utformingen av torget eller handelsplassen skulle her ikke bare ta hensyn til egenskaper ved handelen for omsetning av forskjellige typer vareslag. Man var i tillegg opptatt av å sikre den fysiske handelsvirksomheten en mest mulig sentral lokalisering i byen for at disse byrommene også kunne fungere som sosiale møteplasser for befolkningen. Denne byformen er også tydelig i byer under middelalderen, hvor hovedgatene fra de ulike byportene møtes nettopp på markedsplassen. Det er lett å forestille seg at det var enklere å skaffe seg inntektsmuligheter dersom man bodde i nærheten av dette torget og lett kunne følge med på hva som ble tilbudt, enn å bo langt unna. Slik fungerer også dagens by, om ikke så umiddelbart. Tilbudet av varierte arbeidsoppdrag og karrieremuligheter er større i en stor by enn i en liten. I en tid hvor utdanningsnivået øker og begge ektefeller er opptatt av tilgang til et stort arbeidsmarked, vil byens tiltrekningskraft forsterkes på bekostning av utkantområder.  Den opprinnelige forståelsen av ”markedet” som fysisk arena for vare- og pengetransaksjoner er for lengst avløst av markedet som institusjon, noe som gjør Stathelle case ytterlige komplisert.
 
En problemstilling som ble trukket opp i tidligere innlegg på denne bloggen, er hvordan vår bilbaserte tilværelse har tillatt å spre oss utover og etterlate oss landskaper som verken er by eller natur.  Den tradisjonelle byen oppløses, og den fragmenteringen som foregår, skjer overalt og på samme vis. Det er dette Rem Koolhaas (Nederlandsk arkitekt og teoretiker) kaller “Generic City”. En by som har klare “generiske” trekk, er Atlanta i USA. Ifølge Koolhaas er ikke dette lenger en by i tradisjonell forstand, da den har mistet sin historie og er blitt en by uten identitet. Den er et bylandskap uten skille mellom senter og periferi. Bebyggelsen har spredt seg utover og bindes sammen av vegetasjon og landskapsrester dannet av kryssende motorveier.
 
Både politisk og faglig er det et spørsmål om vi skal arbeide med eller mot de kreftene som fører til en slik oppløst og fragmentarisk by. Mange vil nok hevde at modernismen ikke løste de utfordringer samfunnet sto overfor, men tvert imot skapte nye problemer og at vi dermed bør forkaste alt det som modernismen og funksjonalismen førte med seg.  Denne holdningen henger gjerne sammen med en oppfatning av at tradisjonell og lokal byggeskikk appellerer til dypt forankrede behov hos svært mange mennesker og at vi dermed bør søke tilbake dit. Denne tilbakeskuende holdningen og motviljen mot å arbeide med de drivkreftene som virker, kritiseres på sin side av Koolhaas. Han hevder at det å insistere på at byen skal opptre i sin ”opprinnelige” tilstand på denne måten fører ugjenkallelig først til nostalgi, så til meningsløshet.   [1]             
(For å utdype dette henter jeg inn noe tekst som jeg har skrevet i en annen forbindelse.)
 
Slik jeg forstår det, mener Koolhaas det er en sammenheng mellom det å tviholde på ideen om den historiske byen som identitetsfaktor og utviklingen av den generiske byen. Han bruker Paris som eksempel. Her er byens image så sterk og bindende at det reduserer muligheten til å se andre potensialer. En slik tviholding på det historiske (tilbake til byen) mener Koolhaas faktisk kan ha motsatte effekt. Ønsket om å ta vare på sentrum dreper sentrum fordi løsninger blir så bundet av redselen for å fjerne noe av det som oppfattes som verdifullt og image-skapende. I denne sammenhengen står også det introverte kjøpesenteret sentralt.
 
Koolhaas diskuterer dette med referanse til Atlanta. Her ble innføring av atriet, altså det innendørs kjøpesenteret, som middel til å revitalisere bykjernen i Atlanta bidro til utviskingen av skillet mellom sentrum og periferi. Koolhaas argumenterer for at denne type revitalisering virket stikk mot sin hensikt. Heller enn at sentrum ble gjenoppbygd, ble det nedbrutt av konkurrerende innadvendte kvartaler. Og når bysenteret ble utvisket og nedbygd, forsvant også periferien. I Atlanta skjedde dette som følge av initiativrik eiendomsutvikling, samtidig med at sentrum skulle styrkes gjennom revitalisering. Nye senterdannelser, attraksjoner for rekreasjon og fortetninger av kontorarbeidsplasser oppsto på tidligere ”ikke-steder” i byens periferi.  
 
Koolhaas finner med andre ord markedstilpasninger overalt i den generiske byen. Der middelalderbyen hadde slike i tilknytning til markedsplassen i byens sentrum, er hele byområdet, Atlantas markedsplass. Denne utviskingen av sentrum og periferi har ifølge Koolhaas skjedd ved at forstaden og sonene mellom byene har utviklet seg individuelt og uforutsigbart. Og det er forstadsbyen og den urbaniteten man finner her, som har spist seg inn i den historiske byen – ikke omvendt. Den omvendte situasjonen vil forutsette en planlagt utvikling med omfattende regulering og styring. Hvilket ifølge Koolhaas ikke vil kunne skje, men som altså ifølge argumentasjon innen mer tilbakeskuende retninger i urbanisme ansees som både mulig og helt nødvendig.  
 
Det begynner å bli en stund siden Koolhaas skrev dette. Han kan ha fått ny innsikt som har påvirket hans standpunkt. Det har jeg ikke undersøkt. Selv oppfatter jeg spørsmålet om kjøpsenter innenfor eller utenfor bykjernen som to ulike problemstillinger. Morten Ednes blir sitert i Gaute Brochmanns sin artikkel om samme tema i Morgenbladet. Her kan ikke Ednes komme på ett eksempel på et vellykket kjøpesenter. Selv synes jeg Oslo City er et godt. Det ligger strategisk til. Det er ikke bilbasert. Det er et stort volum, men avviker ikke fra sine omgivelser. Det har gode og naturlige ganglinjer som er i forbindelse med gatenettet utenfor, og det har ikke omfattende ”lukkede” fasader. Dette siste har enkle arkitektoniske løsninger, ved å legge en rekke av selvstendige butikklokaler på utsiden kan senterfasader åpnes. Men er en løsning som sikkert oppfattes som klønete ”shopping” faglig. Det er ikke vanskelig å se Koolhaas sitt poeng. Enda lettere i eksempelet fra Stathelle. Hvorvidt Brotorvet ligger innenfor eller utenfor det lille tettstedet Stahelle spiller vel kanskje ikke så stor rolle?      
 
Jeg avsluttet innlegget mitt på fagrådets blogg med å spørre om kanskje kjøpesenterets storhetstid rett og slett er i sin avslutning. Hvis vi ser på hvordan kjøpesenteret har utviklet seg gjennom generasjoner fra boks på parkeringsplass til et mulitfunksjonelt, kommersielt møtested. Og vi samtidig vet at dette er en bransje som hele tiden må fornye og forbedre konseptet sitt, tror jeg at vi snart ser at enten endringer i våre forbruksmønstre f.eks. økt netthandel gjør kjøpesentrene mindre voluminøse, færre butikker, flere spisesteder. Eller det motsatte scenarioet hvor de mest levedyktige sentraene blir mye større (men færre) ettersom den yngre generasjon tar over. Vi vet jo at motstanden mot kjøpsentre er langt større blant 50+ enn 15+. Når den generasjonen som har vokst opp med kjøpesenteret som sin naturlige markedsplass, ser de kanskje på disse kolossene med helt andre briller enn vi gjør i dag.

 







[1] “What Ever Happend to Urbanism?” (1994) i (O.M.A., Koolhaas, Mau, 1997, s. 963).

onsdag 10. august 2011

Minnepark og meningsfulle møtesteder

Det har vært en merkelig sommer.  Katastrofen som inntraff 22.juli har gitt oss mye å tenke på og mye å samtale om. Vi har opplevd hvordan byens rom har blitt tatt i bruk og fått ny betydning som møteplasser. Vi som bor i Oslo har opplevd hvordan den uformelle og fra før, litt innholdsløse parken ved Domkirken ble tatt i bruk til spontane sammenkomster. Den storslagne og tillittsfulle Rådhusplassen ble fyllt til randen av mennesker i felles sorg og glede. Og ikke minst ble Universitetsplassens høytidelige monumentalitet brukt som scene for den offisielle minnemarkeringen. 


Vi har også hørt om minnesamlinger fra andre steder i landet som ikke har slike felleskapsarenaer. Der har de tatt i bruk parkeringsplasser og kjøpesentre.


Til tider synes jeg vi arkitekter og planleggere maser mye med disse "møteplassene" og "byens sosiale arenaer". Noen ganger kan man få inntrykk av at det viktigste i byutviklingen er å lage rom for folks fritid. Jeg har tenkt at vi har satt på repeat-knappen for ofte. Slik er det dessverre  i dette faget. Vi gjentar hverandres argumenter og til slutt har vi kanskje glemt den egentlige betydningen av det vi legger frem. Nå har vi gjenerobret èn vesentlig innsikt. Vi trenger steder å møtes, - også når vi ikke skal mores.


Jeg har også tenkt på den lille forskjellen mellom åsted og sted. På norsk er vi ikke like gode til å anvende språket til å nyansere de fysiske omgivelsene. Vi bruker stedsbegrepet både om plass, område, areal, rom etc. I det engelske fagspråket skilles det mellom space og place. Hvor 'place' er 'space' som er gitt en mening. Et åsted skaper minner, ofte vonde, men ikke nødvendigvis mening. Byen er lag på lag av ulike minner, noen huskes lenge, noen svekkes fort fordi andre minner og meninger legger seg over. Regjeringskvartalet kan trolig gjenskapes slik det var. Kanskje det er riktig? Vi har nesten glemt dette åstedet fordi Utøya var så mye værre. Ground Zero i NY gjenskapes som noe annet og vil uansett bli noe annet enn WTC - her har behovet for å gå fra åsted til sted vært utvetydelig. Når en parkeringsplass tas i bruk til minnesamvær konstitueres  'stedet' som en kollektiv hukommelse for en liten  stund. Ettersom minnet om hendelsen legger seg under påminnelsen av parkeringsfunksjonen, vil stedet etterhvert svekkes. Mange småsteder i Norge som har neglisjert behovet for offenlige møteplasser, har forhåpentligvis  også fått en ny innsikt.   

Behovet for et sted, park eller monument til minne om katastrofen er her. Og mange steder kan være aktuelle. Vel så viktig som lokalisering, er spørsmålet om hvilken mening vi skal tillegge dette stedet. Hva skal vi bli påminnet om? Hvordan kan dette stedet gi mening også når minnene er svekket?


Jeg har selv (Aften 10.08) trukket frem østre del av Studenterlunden som en mulighet. Serveringspaviljongene som ligger der har utspilt sin rolle. De gir ikke lenger noe tilskudd til dette byrommet. De gir etter mitt syn, ingen mening i det hele tatt. En minnepark i dette området kan tilføre området ny mening. Eidsvolls plass foran Stortinget er allerede et sted som benyttes til folkeaksjoner, politiske markeringer og demonstrasjoner som en viktig del av vårt demokratiske system, et sted hvor folket søker dialog med de folkevalgte.


Jeg kjenner at jeg blir både matt og lei meg når det blir argumentert for at en minnepark ikke bør ligge i Oslo (med undertone av en sentrum-periferi argumentasjon). Studenterlunden er ikke en park i Oslo kommune, men en allmenning i Norge og et av de få stedene i landet hvor absolutt alle i landet vil kunne finne frem til. Det i seg selv burde gi mening.