Viser innlegg med etiketten grønnstruktur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten grønnstruktur. Vis alle innlegg

fredag 22. mai 2015

Park i blindsonen


Dette blogginnlegget startet jeg på for omtrent et år siden. Da satt jeg i en park i New York. Bryant Park, som er en av de mange små underverker på Manhattan og tenkte på en av de mest oversette parkene i Oslo. En park som ikke engang har et navn. Jeg snakker om parken rundt Kulturkirken Jacob ved Ankerbro over Akerselva. 



Nå er jeg i København. Det var grunnen til at jeg begynte å tenke på denne parken igjen. Her passerte jeg Nikolaj kunsthal, en kirke som heller ikke lenger brukes som gudshus. Her er kirkerommet brukt til kunstutstillinger og rommet omkring blitt tatt i bruk til spisesteder og til en lekeplass. Bygningen er ikke lenger isolert fra resten av byen. Området er rett og slett et trivelig og tilgjengelig byrom. Hvorfor ser det ikke slik ut rundt Kulturkirken Jacob?  




Tilbake til Bryant Park og hvorfor den er interessant i denne sammenhengen. Det er mange ting å la seg begeistre av ved denne parken; trærne som er trimmet og pleiet, oppdelingen i de ulike brukssonene; noen inntrukket som omvendte karnapper inn i plantefeltene, den åpne gressplenen, som er stengt på våren, slik at gresset kan sette seg før bruk, mengden av løse stoler (nesten som i Luxembourghagen- min favoritt i Paris).

Det merkelige ved parken er roen. Selv om det er en forferdelig og kontinuerlig bakgrunnsstøy, slik det er overalt og alltid i NYC, sitter jeg likevel her og føler at dette er et rolig sted. Og det sitter alltid folk og jobber her, med pc eller rettebunker (et universitet like ved), akademikere er blant dem som har anledning til denne type utejobbing. Folk spiser sin take away her, drikker en kaffe, slentrer videre eller sitter skjermet ved et restaurantbord, ligger på plenen, sitter på kanten av en støttemur, venter på noen, hviler, leser, surfer på Iphone, spiller sjakk, leser i en bok fra bokstativet satt frem av biblioteket i en «utendørs lesesal». Virkemiddelet er de løse stolene som kan flyttes rundt, som gjør at du kan sitte alene selv om du sitter tett ved noen, flytte deg ut i sola eller inn i skyggen.



Når jeg omtaler Bryant park som et underverk, er det fordi denne parken slett ikke alltid har vært slik. Området var bestemt til offentlig bruk allerede på 1600-tallet, fikk navnet Bryant Park to hundre år senere, og sitt parkdesign på 1930-tallet.  Den parken vi kjenner i dag ble åpnet i 1992. I mellomtiden hadde parken lidd under byspredningen på 1950 – 60 – 70 tallet. Både befolkning og investeringer flyttet fra sentrum og ut i suburbia. Byen hadde dårlig økonomi og byrommene var mest til bruk for biltrafikk. På begynnelsen av 1980-tallet var Bryant Park, som så mange andre offentlige byrom på Manhattan, nærmest et ikke-sted, vanskjøttet og forhatt av byens befolkning. Opp gjennom 70-tallet grodde parken igjen, den ble tagget ned, den ble utrygg og ble tatt i bruk av et stadig mer fysisk tilstedeværende og økende narkotikamiljø.

Parken hadde opplagt en betydning som et sosialt møtested også i denne perioden, men det var ikke en utvikling som kunne fortsette. Parken var slett ikke et sted for honnørordene; mangfold, variasjon og tilhørighet for alle, men det motsatte, et ekskluderende miljø. Hvordan det egentlig var der, vet jeg ikke, for jeg var aldri der på den tiden, men må stole på kildene. En liten gruppe tok arealet i bruk på en måte som gjorde at den store majoriteten holdt seg unna.

Slike indirekte utestengelser skjer som oftest når rike mennesker med makt, gjennom sine vaner og væremåter, får de som ikke passer inn i dette sosio-kulturelle miljøet, til å føle seg uvelkomne. Det er grunn til å kritisere slike mekanismer, men vanskelig å gjøre noe med. Når mindre ressurssterke grupper gjør det samme, er det motsatt. For å si det enkelt; det er lett å «jage» bort, men vi skal være ytterst varsomme med å kritisere at utsatte individer søker sammen som gruppe.

Det er en hårfin og ytterst vanskelig balanse å etablere og vedlikeholde byrom som skal være tolerante og tilgjengelig for alle, og den nødvendige kontrollen med at et mindretall ikke okkuperer et område på en måte som hindrer en bruk som flertallet ønsker seg. ‘Retten til byen’ må handle om å kunne oppholde seg og ytre seg gjennom sin tilstedeværelse i det offentlige rom, uten å bli jaget eller straffet, og ikke retten til å okkupere. Generelt mener jeg at offentlig planlegging skal være årvåken for om tiltak rettet mot flertallet vil påvirke grupper som fra før er marginalisert. Men redselen for å utestenge noen, må ikke forhindre at man klarer å gjøre nødvendige tiltak som kommer enda flere til gode.



Når jeg ser og opplever Bryant Park i dag, slik den ligger inntil det flotte New York Public Library, mellom både gamle fasjonable og nye moderne forretningsbygg, hoteller, universitetsbygg, har jeg vanskelig for å forstå at dette byrommet kunne bli brukt på en annen måte. Jeg vet ingenting om noen eller hvor mange som blir jaget vekk fra denne parken i dag, eller som føler at de ikke passer inn. Jeg vet at NYC har hatt en streng politikk i å hindre reetablering av åpne dopmiljøer i byrommene. Politikken har virket, spesielt på Manhattan. Statistikken viser en markant nedgang i kriminalitet, men de menneskene som skapte dette uønskede bymiljøet er nok fremdeles et sted, selv om de ikke lenger er så synlige. Og narkotikaproblemet er slett ikke blitt løst. Men hvis vi vender blikket mot Oslo, kanskje mot andre norske byer, f.eks. Bergen og Nygårds parken, har vi ikke da litt av det samme problemet? Vi reduserer vedlikehold av parkene, selv om de brukes. Området forslummes gradvis, trivselen synker, det blir lettere å søke tilhold for grupper som ikke er så opptatt av parkvedlikehold, og som kanskje har vanskelig for å finne seg en plass i byen der det er butikker og kontorer. Eller det er folk som rett og slett ikke ønsker å bli sett. De vil være i fred for myndigheten.  

Alle de årene, jeg har bodd i Oslo, har nedre del av Akerselva vært et slikt sted. I flere år var dette et sted jeg nødig gikk. Nå er det bedre, men fremdeles er det jevnlig avisoppslag områdets tiltrekning på dopsalg og nabolagets fortvilelse. Dopselgerne har antakelig forstått de enkleste mekanismer i byutviklingen. Der det er god tilgjengelighet, der er potensialet for handel størst.

Ankerbrua og hjørnet mellom Torggata og Hausmannsgata er utvilsomt et slikt tilgjengelig sted. Se bare på dette kartet som viser hvor handelen er i Oslo. 
Ill: PBE KDP for Torg og Møteplasser
Hvis hasjomsetning hadde vært lovlig, ville også den hvite flekken mellom Torggata og Markveien vært lilla.
Hver gang jeg passerer i dette området, ergrer jeg meg, ikke over dopsalget, men over at dette området er så vanskjøttet og så dårlig utnyttet i byutviklingen. Hvorfor skjer det ikke noe her? Hvorfor er det ikke en konsertscene ute? En fontene? Eller i det minste et velstelt bed med Rododendron (alle byer har det!)?

Særlig rart med tanke på at det ikke bare er Kulturkirken Jacob som ligger her, men også DogA. Norsk design- og arkitektursenter, jeg gjentar: Norsk design- og arkitektursenter. Dette er institusjoner som tidvis trekker mye folk; alle slags folk som er opptatt av kultur og av kvalitet. En av hensiktene med å opprette Norsk Form (omgjort til DogA) var sågar å øke folk bevissthet om at kvalitet i offentlige rom er viktig. Hvorfor inngår ikke denne parken i deres aktivitet? Og hvorfor har aldri Oslo kommune som har hatt fokus på både dette området og på Akerselva i lang tid, aldri (som har kommet meg for øre/øye) initiert noen utviklingsforslag her? Det kan virke som om dette området ligger i en blindsone. Kanskje ser vi bare at det er trær og grønt og at det derfor pr def er en kvalitet?



Hva skal parken hete? 
Jeg har hørt rykter om et forsøk på å få satt i gang en oppgradering. Ryktene sier også at det her er så mange ulike aktører og vesener som ikke klarer å enes om hvem som eier, skal drifte, skal betale eller skal bruke anlegget. Jeg håper at det stemmer at det er noen som ønsker å få til en endring. Kanskje de kunne begynne med å gi parken et navn som kan løfte området ut av blindsonen?

Vær gjerne kreative på hvordan området kan få en bedre utforming og bruk, men vær også kreative på hvordan det kan gjennomføres, finansieres og driftes. Er det uklare eierforhold som skaper trøbbel, finnes det planjuridiske virkemidler som kommunen kan bruke. Er det finansieringen som bremser, må det være mulig å etablere et spleiselag. Jeg spytter gjerne inn det som en sånn Bryant Park-stol koster, dersom det også er noen som vasker den litt innimellom, passer på at den blir brukt, men ikke stjålet. Og jeg kommer gjerne og sitter på den selv, hvis det skjer noe i denne parken som gjør at jeg får lyst til å tilbringe litt tid her. Det har jeg ikke i dag.






onsdag 18. september 2013

Grønn kompetanse i byutviklingen

Oslo Boby sitt første høstmøte hadde landskapet - eller rettere sagt landskapsarkitektur, på dagsorden. Vi hadde invitert 10 landskapsarkitekter til å fortelle (på 5 min) om hvorfor landskapsarkitekter besitter en kompetanse (kunnskap og ferdigheter) som er viktig. Samt to fra utbyggersiden til å respondere. Det ble etter min oppfatning, 10 gode og engasjerte innlegg og interessante kommentarer, men som også ga noen perspektiver fremover som jeg har lyst til å kaste frem i dette blogginnlegget.

 


Salderingspost
Debattspørsmålet på møtet var om landskapsarkitekturen og landskapsarkitekten er en salderingspost i utviklingsprosjekter? Noen oppfattet dette som et provoserende spørsmål og hevdet at de slett ikke følte seg som en salderingspost. Det er bra, men et tankekors at det i diskusjonen som fulgte, kom frem flere eksempler på at opparbeidelse av utearealer enten kuttes i sluttføringen, eller aller helst ikke tas inn i forposteringen som legger premisser for utviklingen. Tiltross for at alle, også de som representerte utbyggerne, var enig i at det tvert om var god økonomi å få inn denne kompetansen tidlig. Iwan Thomsons ryddige oppsummering av denne problemstillingen kan gjengis. Det er gode og dårlige oppdragsgivere. De gode sier; vi har et problem, hvordan kan du hjelpe oss med dette? De dårlige sier; vi har et prosjekt, kan du (i beste fall) tegne en utomhusplan, (i verste fall) hjelpe oss å få plantet litt. "Dem, sier vi nei til!"

Etterspurte kompetanse
Fordi jeg jobber ved ILP som utdanner de fleste landskapsarkitektene i Norge, kan jeg sikkert oppfattes inhabil, når jeg hevder at landskapsarkitekten kommer til å få en mye mer fremskutt posisjon i by- og samfunnsutviklingen i årene som kommer. Og at det må bli en mye mer etterspurt kompetanse. Men når det er sagt, er ikke dette min profesjon og er heller ikke det masterprogrammet som jeg er knyttet til. Min oppfatning ble slett ikke svekket av presentasjonene i går. Det som også ble svært tydelig er at landskapsarkitekter ikke bare snakker om å være tverrfaglig og kommunikative (slik arkitektene også har begynt å gjøre), men de er det også i praksis. Og det tror jeg er en styrke som bør vektlegges enda mer, dersom det jeg mener kan tolkes som et svakhetstegn, uviljen til design, får utbre seg. Det skal jeg komme tilbake til, da det opplagt er et provoserende utsagn. 

Dette innlegget er altså ikke et referat fra møtet, men mine refleksjoner. Mye klokt ble sagt. For å unngå å tillegge noen meninger de ikke har, nevner jeg ingen ved navn. Jeg inviterer dog til utdypende kommentarer på bloggen fra deltakerne, eller andre. 

Folkehelse og klima 
Den grunnleggende holdningen synes å være at landskapsarkitekter har et samfunnsoppdrag - landskaparkitektur handler om å bidra til bedre folkehelse og redusere skadelige klimagassutslipp. Samfunnsoppdraget ble avslutningsvis poengtert ved en YouTube oppfordring fra Londons borgermester Boris Johnson om behovet for bedre folkehelse og oppfordring om nye kreative forslag. Oppfordringen går til alle, men jeg tenker at landskapsarkitektene allerede har et fortrinn som ikke bør skusles bort. 

Ulike metodiske innfallsvinkler 
Selv om nesten alle innleggene kretset om hovedutfordringene klima og folkehelse, var det større spenn i den metodiske innfallsvinklene. Det reflekterer det tverrfaglige, men også introduserer et faglig spørsmål om det metodiske ståstedets betydning for det konkrete resultatet. Vi fikk presentert det fenomenologiske perspektivet "å lytte til stedet", det naturfaglige tekniske perspektivet "å lese terrenget", det pragmatiske - prosjekterende, det prosessuelle perspektivet som Breeam representerer, Og selvsagt det natur-økologiske perspektivet og påminnelsen om at tidsperspektivet har en helt annen betydning når man arbeider med natur, enn et byggeprosjekt. En av innlederne sa også, vi jobber med Folk - altså en slags social-engineering. Alle disse innfallsvinklene er helt legitime og de er helt sikkert overlappende. Det er likevel interessant å spørre om det metodiske ståstedet styrker eller svekker landskapsarkitekturens posisjon når de endelige beslutningene tas? Og om hvordan resultatet blir?

Miljøpoeng og konkurranseinstinkt 
Bare ta et eksempel Breeam. Som metode er det prosessuelt interessant fordi det etablerer en tverrfaglig tenkning tidlig og som det ble sagt, trigger et konkurranseinstinkt hos utviklere om å få til flest mulig " bærekraft" poeng. Bra det, men vi skal være oppmerksom på at Breeam ikke er en metode som er spesielt god til å utvikle bymessig kvalitet, altså det som gjør at fortetting kan bli bærekraftig. Breeam er objektfokusert, Breeam community, som har til hensikt å bidra til bedre områdeutvikling, gir i beste fall forstads-kvalitet.

Tett, Trygt og Trivelig 
Det ble stilt spørsmål om fortetting alltid er bærekraftig. Her svarer jeg selv. Selvsagt er det ikke det! En fortetting som bare gjør at byen får flere bygninger (selv om de har høy Breeam score) er ikke bærekraftig, men en fortetting som bygger en by som gjør folk mindre bilavhengig og mer aktive bybrukere, kan være bærekraftig. For å få til det må byen være attraktiv å bo i og attraktiv å gå i. Jeg er enig i det som ble sagt, at dette er en av landskapsarkitektenes viktigste oppgaver. Gjerne Tett, dersom det også er Trygt og Trivelig? 

Vertikal og horisontal landskapsforståelse 
Den viktigste aha-opplevelsen jeg fikk av innleggene, var forskjellen på det jeg vil kalle en vertikal versus en horisontal landskapsforståelse. Med en horisontal landskapsforståelse, det ubebygde arealet, blir utbygging/ fortetting nesten alltid en trussel og reduksjon av et gode. Det kan føre til en uheldig defensiv posisjon. En vertikal landskapsforståelse, fra luft/atmosfære til jordsmonn/grunnvann, kan derimot skape forutsetninger for mer integrerte løsninger. Kanskje det er viktigere for trivselen at det grønne er frodig og har livskraftige vilkår, enn at det er dobbelt så stort, men mistrives og visner? 

Grønt alltid godt? 
Jeg er sikkert på kollisjonskurs med de fleste, hvis jeg hevder at det har vært for mye fokus på verdiene av en sammenhengende grønnstruktur i byen. Ja, det er viktig å tenke på økologi og spredningskorridorer, og å ha turveier som kan ta oss direkte fra boligen vår og ut i marka, og det er ikke minst viktig å kunne håndtere overflatevannet bedre i byene. Men det må være lov å spørre om ikke kravet om sammenhengende korridorer også kan skape barrièrer og dårligere tilgjengelighet? Jeg vil hevde at det er en del grønne arealer i Oslo som ville ha gitt en bedre bærekraft, dersom de hadde blitt bygget ut, enn slik de i dag hindrer en effektiv tilgjengelighet og som kunne ha bidratt til større biluavhengighet. Dette er en diskusjon hvor vi trenger landskapsarkitektens kompetanse om gode løsninger og ikke absolutter om at grønt er alltid godt, uansett. 

Uviljen til design 
Jeg skrev innledningsvis en provokasjon som jeg antar de fleste vil si er helt feil. Men jeg mener å ha registrert et svakhetstegn i bransjen, at uviljen til å designe har fått utbre seg. Selv om det var flere gode designere som gav presentasjoner, var det få som frontet betydningen av å skape nye landskap og design som utforskende metode. Dette ser vi også hos ILPs masterstudenter. Satt på spissen; Mange er mer opptatt av å intervjue folk om hvordan man tolker tekniske forskrifter, enn å teste ut og undersøke hvilke romlige muligheter som kan skapes. Jeg mener det vil være synd om landskapsarkitektur bare skal være motivert av å verne om grønne verdier, og ikke skape nye landskap.

Det vil være synd om landskapsarkitektenes tverrfaglige kompetanse og ikke minst positive innstilling til tverrfaglig arbeid, reduseres til prosessledelse og offentlige oppdragsgivere. Det har vært hevdet tidligere at det er for liten konkurranse i bransjen. Alle kontorene har nok oppdrag. Nyutdannede får jobb umiddelbart, mange i offentlig sektor i stillinger hvor du ikke trenger å designe. Det er også min oppfatning at oppdragsbeskrivelser (til f.eks. boligutvikling) stort sett stilles til arkitekt som hovedkonsulent, men med krav om å ha med landskaparkitekt. Kan det ikke fort bli standard løsninger av det? Fylle opp der det ikke skal bygges? Og hvorfor ikke omvendt - landskaparkitektkompetansen som premissgiver/hovedkonsulent for byggprosjekteringen? 

Lag mellomrommet 
Spørsmålet er i så fall om Landskapsarkitektene kan ta den rollen? Er det tilstrekkelig å snakke om de gode løsningene som gir bedre folkehelse og klima? Må det ikke også være en vilje til å arbeide med landskapet/natur som designutfordring Landskapsarkitekter arbeider hovedsakelig med ubebygde flater og med "livet mellom husene". Arkitektene lager husene. Min oppfatning er at når vi begynner å tvile på om fortetting er bærekraftig, så er det fordi ingen tar ordentlig ansvar for å designe mellomrommene? Kvaliteten på mellomrommene, altså det som setter grensene mot de grønne korridorene, som etablerer de gode byrommene og de trygge, trivelige lekeplassene. Hvem utforsker dette som romlige størrelser? Det er vel ikke bare antall trær og soldiagrammet som bestemmer hva som er kvalitative byrom? Løsningene for bedre folkehelse og en klimariktig levemåte ligger hverken i flaten eller i objektet, men kanskje i tverrsnittene og mellomrommene? Hva slags design har det? Og hvordan arbeide metodisk med dette? 

Jeg håper dette siste punktet trigger en del "indre dialoger" og som kan bli delt i kommentarfeltet under.

onsdag 29. august 2012

En dinosaurus på Ensjø

Planlegging tar tid. Det er også en ideologisk treghet i planleggingens praksis som noen ganger blir veldig synlige. Da dukker dinosauriene opp. Ensjø er et av Oslos sentrumsnære utviklingsområder. Her er man i ferd med å hente frem en slik forhistorisk skapning.

Ensjø ligger i Oslo øst mellom Kampen og Valle-Hovin. De som er kjent i Oslo vil raskt tenke "mellom by og drabantby". Ensjø ble satt på plankartet på midten av 1990-tallet som et byutviklingsområde som potensielt kunne utvide den indre tette bykjernen. Ensjø var da et næringsområde med tildels tyngre industri som Tiedemanns Tobakkfabrikk og tildels store arealer brukt til bilforretninger og biloppstillingsplasser. Etter omfattende og grundig planlegging er området nå under transformasjon til forhåpentligvis et attraktivt boligområde - med bymessige kvaliteter.

I ytterkanten av utviklingsområdet går en viktig turvei som forbinder de to store parkområdene Vallefeltet og Tøyenparken. Det er her en dinosaurus er vekket til live i form av en gedigen gangbro som skal krysse Grenseveien.  


Som dere ser er dette et bymiljøtiltak, - og som antakelig har eksistert som plan lenge før bygging kunne ta til. Hva er så problemet her? Er ikke dette bare en etterlengtet trygg og effektiv kryssing av en trafikkert vei? Grenseveien går mellom Carl Berners plass (inkl. avkjørsel fra Økernveien) og til Helsfyr (kobling til E18 og E6), altså ingen ubetydelig lenke i Oslos transportnett. Med andre ord et tiltak som skal bedre forholdene for myke trafikanter - og det liker vi jo!

Det som gjør meg oppgitt er at selv slike små og tilsynelatende velmenende bymiljøtiltak gjenspeiler Oslos mulighet til å håndtere vekstprognosene sine på en arealeffektiv og bærekraftig måte. Og det handler om holdningen til by og bykvalitet, herunder hvordan man skal håndtere mobilitet og hvordan vi løser dette arkitektonisk. Skal vi ta behovet for å redusere privatbilbruken på alvor, må fotgjengere og syklister prioriteres, - også på bekostning av fremkommelighet for biltrafikken. Ikke som planskilte broløsninger som her. Det er i mine øyne både en unyttig og forhistorisk løsning. Vi må ha et gatenett som gir høy funksjonell tetthet med korte og raske avstander for fotgjengere. 

Gangbroa er også underlig sett i lys av det  jeg mener er det mest positive trafikktiltaket i Oslo på mange år, ombyggingen av Carl Berners plass, et av Norges travleste kollektivknutepunkt. For 25 år siden, da jeg jobbet i Statens Vegvesen, lanserte jeg en rundkjøring på Carl Berners plass. Den gang turte ikke trafikkekspertene å gå inn for dette uten samtidig å bygge fotgjengerunderganger. (forestill dere det)  Ellers ville det bli store problemer både med fremkommeligheten for bilene og trafikksikkerheten for fotgjengerne.

Etter 25 år har SVV (delvis) erkjent at trafikk i by løses på byens og ikke bilens premisser. 
Carl Berners plass var tidligere et sted jeg nødig tok trikk og buss fra. Det var rett og slett for dårlig fotgjengerfremkommelighet over krysset. Valget stod mellom å la trikken gå fra meg eller med fare for å bli påkjørt, løpe over på rødt lys. I dag krysser fotgjengerne gata i plan og uten lysregulering. Biler og busser tilpasser farten sin etter det. Noen klager over  at nå er dårligere fremkommelighet. De er i så fall bilister. De kollektivreisende har full fremkommelighet som fotgjengere. 

Litt lenger bort i  Grenseveien tenkes det altså helt motsatt. Veien var kanskje en gang en ytterkant mellom by og land. Men med de endringsprosesser som allerede er igangsatt og  planlegges for, vil denne veien bli en gate midt i byen. Det er riktignok lite sannsynlig at etterkrigsboligene på Valle vil erstattes eller endres, men den nye bebyggelsen som kommer på Ensjøsiden, vil likevel kunne bidra til at Grenseveien kan bli en gate som samler boligområder. Likevel bygges det nå som om Grenseveien skal skille og dele byområder.  Det blir utvilsomt effektivt å sykle uhindret over broa, men også en skikkelig omvei dersom man går langs Grenseveien og dagens gangfelt fjernes.  Da er det lett å se for seg trafikksikkerhetstiltak i form av gjerder som skal hindre oss i å krysse gata der det er raskest.    

Dersom Oslo ikke bare skal bli tettere (det er plass!) men også bli en kvalitativ tett by, kan vi ikke fortsette å bygge og tenke forstad, med sonering og differensiering som løsning. De fleste er enig i det, men vi klarer likevel ikke la være.  Antakelig fordi det  er mange som er sterkt uenig i at turveien fortsatt bør krysse Grensveien i gateplan og ikke på gangbro. Det er en treghet i planleggingens praksis som gjør at denne løsningen fremdeles oppfattes som et fremskritt for et godt bymiljø.