[hva gjør bygninger til by : 2] BRA er ikke bra nok

Den andre hypotesen om hvordan bygge by av bygninger, handler om tomteutnytting og regulering av byens tetthet. I forrige blogginnlegg skrev jeg om vårt besværlige forhold til grensene og hvordan dette hindrer oss i å skape sammenheng på tvers av utbyggingsforslag. En av grunnene er at det er innenfor eget areal at utvikler har behov for å kontrollere utnyttelsen. En utnyttelse som først og fremst handler om hvor mye som kan bygges og ikke det motsatte, hva skal ikke bygges og hvilken kvalitet skal dette ha. Jeg mener at dagens praksis har en for stor vektlegging av BRA som måling av tetthet/utnyttelse, noe som reduserer muligheten til å undersøke og diskutere romlige kvaliteter. For de som ikke vet hva BRA er, så er dette en kortversjon av «bruksareal for bebyggelse på en tomt». For grunneieren handler regulering av tetthet om å få et politisk vedtak på hvor mange kvadratmeter bruksareal man har juridisk rett til å bygge innenfor det formålet som reguleringen sier. For berørte f.eks. naboer handler det om at vedtaket gir rett til å klage (og få medhold) dersom grunneier bygger mer eller annerledes enn det vedtaket sier.

I de fleste detaljreguleringsplaner brukes BRA som mål for hvor mye som kan bygges. Det er logisk siden det er dette som gir grunnlaget for å beregne inntjeningspotensialet på en eiendomsutvikling. Når jeg hevder at dagens praksis har et for stort fokus på dette tetthetsmålet, er det fordi dette målet ikke styrer noe annet enn hvor mye som kan bygges. En eiendomsutvikler som fremmer et reguleringsforslag for å få gjennomført en ønsket utbygging vil naturlig nok ha et vedtak som sikrer dette. Min påstand er at hvor mye som kan bygges, er noe som for det meste angår utvikleren, mens det er kvaliteten på det rommet som ikke skal bebygges som er av interesse for alle oss andre. Dette er kommunene som oftest også interessert i å styre gjennom reguleringsplanen. Derfor er det ofte vi finner slike formuleringer i reguleringsbestemmelsene som i dette tilfellet er hentet fra en reguleringsplan vedtak av Bergen kommunestyre. Det kunne like gjerne vært hentet fra Oslo eller en annen by.  

2.1. Ved søknad om tiltak skal det vedlegges en detaljert utomhusplan i målestokk 1:200/500, samt en skriftlig redegjørelse som skal vise hvorledes bestemmelsenes krav er tenkt oppfylt.

Utomhusplanen skal omfatte det aktuelle feltet, samt tilhørende felles uteoppholdsarealer, og bl.a. vise:

• Plassering av bygninger, høyde og utforming
• Materialbruk på fasader, tak og utegulv
• Murer
• Fargebruk
• Parkering

I samme reguleringsplan finner vi en presisering av kvalitet: 

6.1.1 Gater, fortau, gangarealer og plasser skal gis en bymessig utforming i varige materialer.

Og på plankartet er det angitt byggegrenser som bebyggelsen skal holdes innenfor. 

5.1.1 Byggehøyder og grad av utnytting

Feltene kan maksimalt tillates bebygd med den grad av utnytting (%-BRA) og maksimale byggehøyder (c+) som er angitt på plankartet.

Dette er et typisk eksempel på hvordan politisk vedtatt reguleringsbestemmelser ikke bidrar til å lede mot romlige kvaliteter, men heller kan risikere å lede bort fra det. Det som er typisk i dette eksempelet er at reguleringsplanen er tilpasset et byggeprosjekt som har vært diskutert som utgangspunkt for reguleringssaken. Det er mye mulig at kommunen og utvikler gjennom diskusjonen av dette konkrete prosjektet har kommet frem til en løsning som viser at «Gater, fortau, gangarealer og plasser….[har]… en bymessig utforming i varige materialer» og at den bebyggelsen som skaper disse rommene, vil kunne bygges innenfor den reguleringsplanen og bestemmelsene som er vedtatt. Men det er like mulig at man får noe helt annet enn det prosjektet som er diskutert, uten at dette er i strid med den vedtatte planen.

Dersom det er slik at kommunen i dette tilfellet vil sikre at eiendomsutviklingen blir «bymessig» - er den eneste måten å gjøre det på, å tegne – ikke å regne. Klarer utvikler og kommune komme til enighet om et godt grep, mener jeg det i en reguleringsplan skal være tilstrekkelig å bestemme juridisk hvor bygningene må plasseres for å oppnå denne ønskede kvaliteten, i byggelinje (som angis ved en spesiell stipling på kartet), samt en maks høyde. Der hvor kvaliteten på det ubebygde rommet er mindre absolutt, kan det bygges innenfor byggegrense. Hvor mye bruksareal som kan tillates er dermed ikke nødvendig  å sikre juridisk, det kan utbygger regne ut selv.

Problemene med tetthetsmålene er ikke isolert til utarbeidelse av private reguleringsforslag. Etter min oppfatning ligger problemet dypt forankret i hvordan fortetting og tetthet behandles i plan- og bygningsloven og i teknisk forskrift. Det er et tema som ikke utdypes i denne sammenheng, men som tiden er overmoden til å undersøke nærmere. 

I slike tilfeller som på bilde over (som jeg har sett mange av og som ikke har noe med nevnte reguleringsplan å gjøre) er det vel helt uinteressant hvor mange kvadratmeter som er bygget, når dette bidrar til denne type kvalitet. Her burde "vårt" behov for regulering opplagt ha overstyrt utbyggers behov. Hverken vi som skal bevege oss på dette fortauet eller de som eier balkongen har noen opplagte gleder av denne løsningen. Dersom vi skal bygge by av bygninger må tetthet handle mindre om utnyttelse og mer om denne type nærhet og hvordan vi tetter til når vi tetter igjen. Denne problemstillingen skal jeg komme tilbake til.  

Hvor bred er markagrensa – og hva gjør du der?

Spørsmålet kan synes tullete og irrelevant, men er helt sentralt i debatten om markas betydning for byveksten i Osloområdet. En kartografisk grense har lengde og posisjon, men ingen bredde. På den annen side kjenner vi behovet for å definere et grenseland eller en grenseoppgang.  Markagrensa var tidligere en grense for byvekst. Nå er den gjennom markaloven også vedtatt som vernelinje for den bynære naturen.  I denne teksten foreslås ikke markagrensa flyttet, men at den bør utvides til å bli en sone for urbant friluftsliv. En slik sone vil både kunne styrke naturvernet, marka som friluftsområde og Oslo som boligby.

Utgangspunktet for forslaget er Oslos vekstprognoser. Vi snakker om ca. 200 000 flere Osloboere innen 2030. Flesteparten av disse skal få sine boliger gjennom fortetting i indre by, som transformasjon av næringsområder i Groruddalen og som byutvidelse i Oslo syd. Dette er fortettingspolitikk i tråd med nasjonale mål om bærekraftig utvikling. Samtidig har folkehelseperspektivet gitt et nytt og nødvendig fokus på arealbruk for fysisk aktivitet. Staten ønsker at god byplanlegging skal bidra til å bedre befolkningens helsetilstand.

Vi vet at Oslomarka brukes stadig mer. Det er også en trend å trene mye. Noen gjør det. For de fleste vil en rask spasertur daglig være tilstrekkelig. Men helseideologien når ikke alle. Alarmerende tall viser en sterk økning av livsstilsykdommer og fedme. Det gjør det lett å anta at de som er aktive, blir enda mer aktive og de som er inaktive, enda mer inaktive. Økt befolkning betyr både flere aktive markabrukere og flere som av helsemessige årsaker bør ha lett tilgang til marka. Å diskutere markagrensen som sone for urbant friluftsliv, svekker ikke markalovens berettigelse. Men det åpner opp for nye perspektiver på naturen som velferdsgode for bylivet.

Markaloven bygger på god kunnskap og forståelse av natur og naturbasert friluftliv, men kanskje mindre på byliv og bykvaliteter? Vår erfaring er at Oslofolk bruker den bynære naturen til veldig mye, også til aktiviteter som verken kan karakteriseres som idrett, friluftsliv eller det vi tenker på som naturopplevelse. Den bynære naturen er en arena også for ulike sosio-kulturelle aktiviteter som location for filming, som partyplace eller som arena for rollespill. Naturopplevelse kan heller ikke reduseres til estetiske opplevelser som å betrakte vakker natur og høre fuglekvitter. Mange opplever naturen som kroppslige erfaringer av å bevege seg raskt i bratt eller ulendt terreng.   

      (Se f.eks. filmer på www.facebook.com / gruppe: IGrenseland)

Marka som bynær natur, er et gode som i fremtiden vil benyttes av flere mennesker og til flere typer aktivitet. Dette er også markalovens formål ” å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett”, men det er også et mål å ”bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø med kulturminner”. Vi har med andre ord en innebygd målkonflikt i lovens formålsparagraf. Noe som også har vært tydelig i den offentlige debatten. Fysiske tiltak for å legge til rette for friluftsliv og idrett oppfattes å svekke naturopplevelse og naturmiljø.

Jeg frykter at dersom fysiske inngrep alltid oppfattes som en trussel og dermed ikke kan aksepteres, kan det etter hvert bli fraværet av inngrep som vil redusere naturopplevelsene. Med økt bruk kan overgangen mellom by og natur lett bli en ”slitekant” med både redusert naturkvalitet, landskapsopplevelse og brukskvalitet. Etter mitt skjønn bør denne overgangen heller behandles som et landskap som må bearbeides og forvaltes for tåle en intensiv og aktiv bruk, enn som en absolutt grense.

Markagrensa bør ha juridisk status som det den faktisk er; en sone for urbant friluftsliv der ulike fysiske inngrep bør og kan gjøres. Slike inngrep trenger ikke oppleves som naturødeleggelser. Mange inngrep vil kanskje ikke en gang legges merke til, overgangen fra nødvendig naturforvatning til smart landskapsarkitektur kan være hårfin. Det kan også være at nye inngangsporter og stier lages for å avlaste de mest belastede stedene. Eller skape rom for arealkrevende aktiviteter vi ikke har ”råd” til å ha innenfor byggesonen. Men kanskje også fjerne veier for å redusere tilgjengeligheten til spesielt sårbar natur. Noen steder er det behov for flere og bedre overganger mellom turveiene i boligområdene og til marka. En del av befolkningen som ikke kan bevege seg så langt inn i skogen, vil kanskje heller gå eller trille langs markagrensa på godt opplyste gangveier. Mange folkehelserelaterte tiltak vil kreve fysiske inngrep og byggetiltak, men dette må gjøres med både naturfaglig innsikt og landskapsarkitektonisk kompetanse.    

I markaloven § 11 åpnes det for en differensiert områdeavgrensning ved at det kan vernes […]områder som på grunn av naturopplevelsesverdier har særskilte kvaliteter for friluftslivet.[..]” Slike områder kan avgrenses spesielt og gis egne bestemmelser om skjøtsel og bruk. Tatt i betraktning lovens tosidige formålsparagraf, kan det være like interessant å skille ut områder som på grunn av topografiske kvaliteter og/eller geografisk lokalisering egner seg til særskilte idretter eller sportsutøvelse og gis bestemmelser som kan ivareta dette. En slik justering vil kunne bidra til at markaloven blir mer robust og enklere å forvalte.

Markagrensa som sone vil således ha en svært varierende bredde hvor det kan åpnes for ulike bruksområder og tillate landskapsmessige inngrep for et urbant friluftsliv og som reduseres der sårbar natur må vernes. Når Oslos vekstprognoser skal håndteres i neste kommuneplan bør dette spørsmålet diskuteres. Markalovens formålsparagraf opprettholder i dag en politisk problemstilling som det finnes et faglig svar på.

(Artikkelen er skrevet på grunnlag av studie laget av alt.arkitektur as)

Oslo Sim[sala]City

For et par uker siden ble Oslos kommende kommuneplan satt på dagsorden i BoBy. Møtet var samkjørt med PBEs utstillingsåpning av konsulentoppdragene om tre ulike utviklingsgrep, og mulighetsstudier av utbyggingsområdet Gjersrud – Stensrud. Innledere på møtet var avdelingsdirektør Netten Østberg fra PBE, eiendomsutvikler Christian Joys fra Avantor og Terje Wessel, professor i geografi fra UiO. Det var påmeldt 170 og omtrent dobbelt så mange møtte opp. Oslos vekstproblematikk fenger. Det var med andre ord duket for en god og bred debatt. Problemstillingen vi ønsket å debattere var hvem som skal gjennomføre byutviklingen, og for hvem? 

Innlederne la opp til flere faglig interessante diskusjoner. Netten Østberg trakk bla. frem utfordringen som Oslo nå står overfor. MD har pålagt Oslo å lage en juridisk bindende arealplan og ikke en strategisk kommuneplan som tidligere. Hva betyr egentlig dette? Vil det gjøre noen forskjell? Eller vil det kun merkes på kommunens ressursbruk? Vil det for eksempel bli flere boliger og en mer effektiv planlegging og saksbehandling av dette? Vil byen bli tilført flere kvaliteter? Eller ville det heller vært bedre å brukt disse ressursene på et styrket regionalt plansamarbeid?

Dette er spørsmål som kunne ha blitt diskutert.

Christian Joys som har solid erfaring med å planlegge og bygge både i Oslo og andre steder, snakket om viktigheten av at områderegulering virkelig blir et virkemiddel for å få til byutvikling i områder med mange grunneiere. Det handler om fordeling av fordeler og ulemper, om vern av kultur- og naturgoder, om etablering av fellesskapsverdier og sosial infrastruktur. Hvem skal betale? Hvem skal ta økonomisk risiko av uforutsigbar og langtekkelige planprosesser? Joys etterlyste også tosidig forpliktende utbyggingsavtaler. Hvorfor kan ikke kommunen forplikte seg til sin del av gjennomføringen, når den forventer at utbyggerne skal gjøre det?

Dette er spørsmål som kunne ha blitt diskutert.

Terje Wessel anvendte statistikk for å påpeke sammenhengen mellom boligbygging og befolkningsvekst. Han viste til hvordan Oslo faktisk hadde endret seg siste ti år. Vi bor ikke særlig mye tettere. Men hva betyr det når den eneste litt markante økningen, var i antall bosatt pr. rom? Er dette en varsellampe? Har noen fått vesentlig dårligere boforhold? Hvor og hvorfor har dette i så fall skjedd? Wessel henviste også til en masterstudent som (ikke overraskende) hadde funnet ut at barnefamilier helst ville bo i enebolig, - og brukte dette til å argumentere mot bygging av høyhus. Er det virkelig en logisk sammenheng i dette? Hva er i så fall de samfunnsmessige gevinstene av å ta hensyn til slike preferanser? Skal vi heretter kun bygge eneboliger i Oslo? Hvor mange flere småhus er det i så fall plass til? Og skal alle barnefamilier ha tilgang til denne goden?

Dette er spørsmål som kunne ha blitt diskutert.

Stinn brakke – fullt av kompetente, både erfarne og nyutdannede fagfolk. Hvorfor fikk vi ikke en faglig diskusjon om de viktige spørsmålene? Sikkert flere grunner til det. I stedet opplevde vi nok engang at kommentarer fra tilhørerne for det meste handler om å beskytte seg mot endringer. Nå dreide det ikke lenger bare om at man ikke vil ha endringer i nabolaget sitt, nå handlet det også om at man ikke vil ha vekst innen Oslos grenser i det hele tatt. Regional løsning ble gjentatt i flere innlegg, som om det var et sesam ord – og som om noen for alvor har hevdet at all vekst i Oslo- regionen skal være i Oslo.

Regional tenkning og et bedre plansamarbeid i hele Oslofjordregionen er helt nødvendig, men det fjerner ikke utbyggingspresset på Oslo. Det vil bygges nytt i Oslo uavlatelig og dette må diskuteres på en faglig måte og ikke bare protesteres mot. Medvirkning og deltakelse er bra intensjoner. Jeg har likevel begynt å lure på hensikten med dette dersom de som deltar i ordskiftet, kun er med for å vokte om egne verdier. De forventer å bli lyttet til og å bli tatt med på råd. Det skal de også bli, men lytter de selv? Til fagfolkene, til andre berørte eller for den saks skyld til sine egne argumenter? Det er nesten en absurd situasjon at det på et møte i Bolig- og byplanforeningen, som ble opprettet for å ta opp boligsak og bolignød, å høre om hvor ”smertelig” fortettingen er på Ris, et nabolag som ikke bare er Oslo "beste vest", men som i alle statistiske sammenhenger representerer toppen av velstand og ressurser i Norge.

Nå var  BoBy- møtet verken et informasjonsmøte fra PBE eller høringsmøte om fortetting, men et faglig forum som denne gang skulle diskutere sammenhengen mellom planlegging og gjennomføring. Da er det viktig å flytte fokus fra småhusfortetting til de store strukturelle grepene som faktisk kan gjøres - og som antakelig MÅ gjøres.

Det foreligger nå tre utredninger på ulike byplangrep som er bestilt av Plan- og bygningsetaten. Siden jeg har vært med på en av disse, er jeg svært spent på hvordan innspillene behandles videre. Vi har foreslått et ganske radikalt grep som både forutsetter en endring i oppfattelsen av Oslos infrastrukturnett og i kommunens bruk av reguleringsretten. Områderegulering er et nyetablert virkemiddel i PBL som har til formål "[..] å styrke den kommunale planleggingen av helhetlige utbyggingsmønstre og sammenhengende strukturer, for bedre å kunne gi mer forutsigbare rammer for økt privat planlegging”. Skal det bli en bærekraftig by av byveksten, må ikke byen bare bli tettere, den må også bli mer bymessig. Og siden det meste av veksten ikke vil komme på Ris eller i de andre delene av Oslos villastrøk, men i grovt strukturerte næringsarealer i Oslo ytre øst må utbyggingen reguleres, først som en mer finmasket sammenhengende struktur og etter hvert, som volum. Og vi må lære oss å bruke avtaler og samarbeidsformer som ivaretar dem som trenger bolig og de som tar ansvar for å bygge boligene. Om bygningene ender på 3 eller 6 etasjer er etter mitt skjønn mindre viktig enn å forhindre at vi får en by sammensatt av introverte privatiserte boligenklaver uten ansvar for sammenheng i omgivelsene, og uten tanke på at bygninger med jevne mellomrom skal kunne fornyes.  

Hvor skal Oslo vokse?

Torsdag i forrige uke hadde Aftenposten et oppslag om den planlagte boligutviklingen i Oslo. Artikkelen fokuserte på prisutviklingen øst og vest for Akerselva - som er selve symbolet på "den delte byen". Poenget i artikkelen var at dette "klasseskillet" kommer til å forsterkes ytterligere dersom byen utvikles slik det er planlagt. Årsaken til dette er i følge ekspertene som siteres i artikkelen, en manglende nybygging i vest. Etterspørselen etter boliger i disse attraktive områdene av Oslo  vil i fremtiden være mye større enn tilbudet. Prisene vil dermed øke vesentlig mer enn i resten av byen, og dette vil med stor sannsynlighet bidra til at de sosio-økonomiske ulikhetene i byen også forsterkes ytterligere.

I artikkelen pekes det som rett er, på to grunner til at det er østkanten som synes å skulle håndtere Oslos befolkningsvekst. Begge handler om økonomisk verdiutvikling. Det ene er mest opplagt. Det er øst i byen det finnes næringseiendommer som kan få en verdistigning ved å transformere til boligformål. Mens det i vest er en omfattende gruppe villaeierne som beskytter verdiene sine mot uønsket fortetting i nabolaget og på den måten gjør det vanskelige å bygge flere boliger.

Så kan vi jo spørre om det gjør noe at Oslo vokser i øst og velstands-segregeres i vest? Og er dette kun et politisk spørsmål? Eller er det også en faglig diskusjon? Man kan også lure på, ettersom politikerne i Oslo stort sett er enige om denne utviklingsretningen - se mitt innlegg tidligere på bloggen - om det holder at  vi kun diskuterer forslag og strategier som støtter opp om denne politikken?  Kanskje det ikke betyr så mye hvor Oslo vokser, så lenge det bygges boliger av god nok kvalitet (og billige, hevdes det!) samt at infrastrukturen gir tilstrekkelig fordeling av varer, tjenester og opprettholder en ønsket mobilitet i byen. Eller trenger politikerne nye vekstscenarier å bryne seg på?

Jeg jobber for tiden i et team som er engasjert av PBE i Oslo kommune for å utvikle nye utviklingsgrep for neste kommuneplanperiode. Oppdraget er å diskutere hvor vi kan håndtere veksten frem til 2030 og hvordan disse tiltakene vil bygger opp om visjoner frem mot 2050. Vårt team har fått i oppgave å diskutere "Ringbanebyen" - inneforstått: Veksten skal kunne håndteres med utgangspunkt i en banebasert kollektivtransport.

Grepsdiskusjon gir oss en mulighet til  å diskutere noen inngrodde oppfatninger om Oslos byplan og utviklingsmuligheter. Én slik inngrodd oppfatning er at Oslo utvikler seg mer eller mindre konsentrisk rundt det historiske sentrum - i tre utviklingsretninger øst, vest og syd og at Akerselva er en slags 0- meridian for statistiske sammenligninger slik Aftenpostens artikkel også er vinklet. En annen oppfatning er at Oslo ikke kan ha mer enn ett handelssentrum. Ingen utvikling i Oslo skal svekke Oslo sentrum, et område som strekker seg noen kvartaler på hver side av Karl Johans gate. Alle som bor i Oslo skal med andre ord ha dette som sitt primære handelsområde - all annen handel er, satt på spissen, betraktet som uønsket bilbasert fordi det utenfor sentrum stort sett er kjøpesentre, eller begrenset til et tilfeldig vareutvalg lokalt .

Ruters strategiplan K2012 bygger opp om en slik  tenkning, at hele Oslos befolkning skal innom sentrum. Det er en ambisiøs plan som er lagt frem, med visjoner om nye forbindelser, men planen er mer rettet mot å håndtere transportbehovet i dagens befolkning, enn som grep for å håndtere befolkningsveksten. Hvor skal Oslo vokse? Hvor kan vi bygge boliger for 200 000 nye innbyggere? Ja, kanskje mellom Økern og Furuset som følge av en ny tverrforbindelse i Groruddalen, men kanskje ikke mellom Olaf Ryes plass og Stortinget som følge av en ny tverrforbindelse i Indre by. Politikerne må få vite hvordan Ruters plan kan brukes til å håndtere veksten.

I vårt oppdrag skal vi komme opp med nye modeller for utvikling av kollektivnettet og se på hvordan en samordning av baneutbygging og arealutvikling også kan gjøres. Som politisk byutviklingsstrategi  har vi hvert fall to tydelige valg. Det ene er å gjøre som Ruter, legge opp til et tilnærmet symmetrisk system rundt en akse i sentrum med 5 baner ut mot vest og 5 baner ut mot øst/syd. Og hvor alle banene på en kortere eller lengre strekning er innom T-baneringen.   I en slik Ringbaneby kan befolkningsveksten spres tilnærmet likeverdig rundt det sentrale Oslo.   

Den andre strategien er å ikke ta utgangspunkt i at Oslo skal utvikles symmetrisk rundt en akse i sentrum. Leser vi byen som befolkning, ligger ikke Oslos midte i det historiske sentrum, men kanskje et sted mellom Økern og Furuset. Mens det er ca. 160 000 som bor i bydelene vest for Akerselva, er det 300 000 som bor øst og i tillegg nesten 130 000 som bor i syd. Ruters symmetriske kollektivnett håndterer med andre ord en asymmetrisk befolkningsmasse. Dette vet selvsagt alle som jobber med planlegging av samferdsel og byutvikling i Oslo. Spørsmålet er hva gjør politikerne med denne kunnskapen?  Hvilke råd får de av planleggerne?

Fortsetter den trenden som avisartikkelen tar opp, ligger Oslos utbyggingsmuligheter kun i øst; i Groruddalen og Oslo syd. Det blir med andre ord ikke bare et økt sosio-økonomisk skille mellom øst og vest for Akerselva pga. boligprisutviklingen, men også en ytterligere forskyvning av befolkningstyngdepunktet. Vi må med andre ord presentere alternative utviklingstrategier som tar hensyn til at det er en mer enn dobbelt så stor befolkning som skal inn og ut av sentrum på østsiden. Ruter forestiller seg at Jernbanetorget og Stortinget er de sentrale stedene som alle linjer skal innom, som om disse punktene ligger midt i befolkningskonsentrasjonen.  Alternativene i en fremtidig banebasert byutvikling må enten diskutere om disse viktige knutepunktene enten ligger andre steder i byen -  eller om det skal gjøres omfattende grep for å få til en mer balansert befolkningskonsentraksjon i tråd med symmetrien i nettet.   

Arkitektkonkurranser

Siste nummer av Arkitektnytt er hovedsakelig viet temaet arkitektkonkurranser. Det er bra og viktig. Temaet er etter min oppfatning overmodent for diskusjon med formål å fornye konkurranseinstitusjonen. 

Jeg har tatt til orde for dette i et innlegg i forrige utgave. Det gleder meg at redaktøren i AN støtter innspillet mitt i sin lederspalte. Mitt hovedpoeng er at arkitektkonkurranser ikke er noe som angår NAL alene. Jeg ser frem til at de to ansvarlige departementene MD og KRD tar tak i problemstillingen og utreder hvordan arkitektkonkurransen kan forankres i Plan- og bygningsloven.