Bispelokket – fra SLOAP til PLOAP

Vi kan fra dag til dag  se hvordan Bjørvika endres. Det skrives mye om det som bygges. Denne teksten handler om det som rives.

Bispelokket er kallenavnet på rundkjøringen som i har koplet Rv 4 sammen med E 18. En rundkjøring som absolutt har gjort jobben sin. Et av de mest sentralt beliggende byggverk i Oslo og som gjennom sin eksistens antakelig har hatt flest brukere. Da det ble regulert på slutten av 50-tallet ble byggverket ikke overraskende kun behandlet som et spørsmål om trafikkavvikling. Nå er traseen over Bjørvika erstattet av en ny trasé som krysser vika under fjorden. Bispelokket rives etter femti års sammenhengende samfunnstjeneste.

Sommeren 2010 skrev jeg en tekst om dette byggverket i forbindelse med Hanne Ekkerens utstilling i Tegnerforbundet ”Bispelokket – rom til overs”. Utstillingen viste bilder, tegninger og installasjoner med utgangspunkt i rommet under påkjøringsrampene. Det rommet som ikke var ment for noe eller noen. Ekkeren har gjennom sitt arbeid som sykepleier i rusomsorgens oppsøkende tjeneste tvert i mot erfart hvordan dette rommet har dekket et behov for folk som av ulike grunner har trengt et tilholdssted. Dette blogginnlegget er en bearbeidet kortversjon av min tekst i "Artistbook” som supplerte utstillingen. Hannes tekst og bilder gir verdifull innsikt i en tilværelse de færreste av oss har forutsetning for å forstå.  

Space left over after planning

Som byggverk er Bispelokket representativt for sin tid. Derfor dette SLOAP. Den moderne, funksjonalistiske planleggingen skulle være målrettet og rasjonell. Det avgrensede og funksjonelle ble viktigere enn det romlige og tvetydige. På begynnelsen av 1900-tallet var det en nødvendig strategi for å få bukt med helseskadelig overbefolkning. Planlegging ble et redskap for samfunnsutvikling. I begynnelsen handlet det om teknisk infrastruktur; rent vann inn og kloakkvann ut. Etter hvert ble selve boligfunksjonen viktig, før funksjonalismen som idé kulminerte med best mulig funksjonalitet for biltrafikken. Noe som deretter skapte gode betingelser for bilbaserte kjøpesentre utenfor bykjernen.

God trafikkavvikling trenger store areal. Resultatene ble oppløste bymiljøer, byspredning og arealineffektivitet. Veiutformingen skjedde som følge av transportmodeller og beregning av fremkommelighet og trafikksikkerhet. Bilens bevegelse ga byen form. Ingen andre relasjoner ble tatt hensyn til. Akronymet SLOAP oppstod som en egen arealkategori - Space left over after planning - areal uten program, rom uten verdi.

Form følger funksjon.

Den rene funksjonalistiske planleggingen har dårlige vilkår i dag. Den sonedelte byen er ikke lenger et mål og langt fra et virkemiddel for det ”gode” bylivet. Men i transportplanleggingen lever funksjonalismen i beste velgående. Det funksjonalistiske byidealet og planleggingsmetodene som følger, passer godt til å løse trafikkproblemer. Mobilitet er en vesentlig ingrediens i det moderne livet. Ikke noe annet sted rettferdiggjør sammenhengen form følger funksjon som i veiplanlegging. Her bør helst formen ivareta fremkommelighet og trafikksikkerhet i ulike hastigheter. Den institusjonaliserte veiplanlegging har da også utviklet et sinnrikt system av differensiering for å håndtere ulike sammensetninger av form og funksjon. Få steder ivaretas den rasjonelle planleggingsprosess så godt som i Statens Vegvesen. Normaler inndeler trafikken i et hierarkisk system og gir detaljerte føringer for hvordan formgivingen skal ivareta  funksjonaliteten de ulike veitypene skal ha. Tanken om differensiering og regelbestemt funksjonalitet preger og styrer både planlegging og prosjektering. Forskjellen på den nye motorveien lagt under Bjørvika og den gamle er liten. Idealene de samme.

Det er nye måter å leve på, som har ført til riving av Bispelokket. Da krysset ble bygget var ikke bylivet betraktet som et gode. Rekreere skulle skje i marka, langt vekk fra folk. I dag er det omvendt, og arealverdiene ved sjøfronten blir for verdifulle til at de kan brukes til forurensende biltrafikk og til arealer som har blitt til overs.

Kampen om byen.

Mantraet nå er at byen skal være tett, levende og for alle. På mange måter den byen Jane Jacobs kjempet for når hun kjempet mot byplanleggingen på 1950 og 60- tallet (Jacobs 1965). Hun observerte og beskrev et byliv som ble borte i den teoretisk riktige planleggingen. Det handlet ikke kun om motorveier som stjal plass fra vitale boligkvartaler, men også hvilke nye boligtyper og områder som ble tilbudt som erstatning, − isolerte, homogene boligområder, godt med lys og luft mellom bygningene, i god avstand fra forurensning og andre av storbyens skyggesider, men også uten et vitalt byliv og sosialt bomiljø.

Bymiljøet Jacobs forsvarte var betinget av gater som fungerte som offentlige steder med døgnkontinuerlig variert aktivitet. Steder hvor mennesker holdt øye med hverandre og skapte en sosial kontroll av et fellesskap. Steder som fremstår med tydelige skiller mellom hva som er offentlige og hva som er private rom. Alle som befinner seg i det offentlige rommet skal være sikre på hvor disse grensene går, hevdet Jacobs. Veiplanleggingens ”sloaps” gir lite til en slik by.

Markedsstyrt.

Sammenlignet med da Bispelokket ble bygget har vi i dag en økt privatisering av det som tidligere var betraktet som offentlige oppgaver. Noen oppfatter dette som at stat og kommune har gitt fra seg all makt til private markedsaktører. Andre ser endringen som en mer demokratisk modell ved at det er flere som tar del i gjennomføringen av offentlige velferdsgoder, og at det er flere som deltar i beslutningsprosessen. I byutviklingen kan begge disse perspektivene stemme. Når kommunen ikke bygger sin planlagte byutvikling selv, men er avhengig av private investorer og profesjonelle utviklere vil markedskunnskap påvirke når, hva og hvordan det bygges.

Ingen kan klandre markedsaktører for å ha fokus på økonomi, men det som burde interessere oss i denne sammenhengen er markedskunnskapens følsomhet for sosiokulturelle strømninger. Våre kollektive oppfatninger om innholdet i ”det gode byliv” endrer seg kontinuerlig. Med andre ord kan en privatisert byutvikling være mer var for sosiokulturelle strømninger enn en offentlig ovenfra styrt byutvikling, fordi utviklerne som markedsaktører er avhengig av befolkningens holdninger, ønsker og valg. Samtidig er det liten grunn til å stole på at en privat markedsstyrt utvikling alene vil sikre kvalitet til fellesskapet og spesielt ikke til de rommene som ikke er direkte salgbare.      

Det offentlige rommets verdi.

Veiplanleggingens ”sloaps” er arealkategorien som har absolutt lavest verdi. Arealet er ikke bebyggbart og har lav bruksverdi for opphold. Det er ikke privateid, men heller ikke allment tilgjengelig. Tvert i mot er dette arealer man helst ikke skal komme til. Modernismens by utvisket grensen mellom de offentlige og private rommene. De ble udefinerte og skillet mellom verdifulle og verdiløse arealer utydelig.

Den byen vi snakker om i dag har gitt det offentlige rommet en stadig større betydning som verdiskaper. Denne byen bygges ikke av det offentlige etter overordnede planer lagt en gang for alle. Den initieres og bygges av private utviklere og investorer. Slike prosjektutviklinger har fått benevnelsen ”pakkede landskaper”. Her er det lite areal til overs. Alle kroker som kan utnyttes til verdistigning, utnyttes enten som bygget areal eller som bearbeidet åpent areal. Utformingen og utnyttelsen er logisk sammenfallende med eiendomsgrensene og prosjektavgrensningen.  Det som ikke er byggegrunn, får betydning som støttefunksjon og som salgsfremmende faktor i den totale verdivurderingen. Dette sammenfaller ofte med et offentlig påtrykk på private utviklere for at de skal ta sin del av utgiftene til fellesarealene. Noen vil hevde at dette er riktig. De som tjener på tomteutnyttelsen skal også bidra til kvaliteten på fellesskapsgodene, mens andre oppfatter privatiseringen heller som offentlig ansvarsfraskrivelse. 

En by for noen

Privatfinansiert oppgradering gir en annen form for privat sosial kontroll enn det Jane Jacobs beskrev. I sin ytterste konsekvens viser dette seg som ”gated communities” − bevoktede boligenklaver. Anna Minton beskriver en situasjon hvor man bor og arbeider i beskyttede omgivelser. Velstående profesjoner kan dermed forflytte seg nesten sømløst fra kontoret til luksuriøse leilighetskomplekser, fra konferansesentre til flyplasser etc. med minimal kontakt med de omkringliggende omgivelsene. (Minton 2009) Problemet er at selv om man vanligvis forflytter seg fra et beskyttet sted til et annet, så vil det oppstå situasjoner hvor man ikke kan unngå kontakt med omverden. Folk som bor og lever i slike beskyttede omgivelser, kan derfor bli uberettiget engstelige når slike situasjoner oppstår. I motsatt fall kan andre personer oppleve i møte med mennesker fra slike velstående, beskyttede miljøer at byrommene ikke er laget for dem.

BID er et fenomen hentet fra USA og England. I kjølvannet av byspredning og bilbaserte kjøpesentra har en av strategiene for å få menneskene tilbake til bykjernen vært etableringen av Business Improvement Districts. Dette er sammenslutninger av enten grunneiere eller leietakere innen et definert byområde for felles innsats for oppgradering og vedlikehold. Etableringen har til hensikt å bedre bedriftenes bunnlinje. Tenkningen som ligger tilgrunn er at disse områdene er ”malls without walls”. Byens handelsstrøk betraktes som et kjøpesenter selv om butikkene ikke ligger innenfor én bygning. Suksessoppskriften,− kjøpesenterets logikk, som tok kundene med seg ut av byen, skal anvendes for å få dem tilbake. Logikken handler om organisering og kundekunnskap. Inspirert av Maslows behovspyramide vil det mest grunnleggende behovet for å tilby optimale omgivelser for handel være at det er rent og trygt, dernest kommer transport og tilgjengelighet. Og deretter behovet for markedsføring og merkevarebygging av området. I toppen av pyramiden finner vi minneverdige opplevelser for de besøkende. I et kjøpesenter innenfor felles tak og vegger kan disse behovene kontrolleres. Mens et handelsstrøk som omkranser et allment tilgjengelig og offentlig gaterom vil naturlig nok ha mindre kontroll med renhet og trygghet.  Noe en velorganisert BID kan endre på - med alt det medfører av privatisert kontroll av offentlige rom. 



Foto: Hanne Ekkeren


Folk til overs

Den tette og levende byen blir ikke nødvendigvis en by for alle selv om mangfold og flerkulturell integrasjon fremmes som et ideal − den kan også være ekskluderende for subkulturer som ikke passer inn i et salgsfremmende ideal. Dette kan oppfattes som et slags skrekkscenario. Etter hvert som byens områder tas over av ulike BIDs endrer det offentlige rommet seg. Og en by som utvikler seg bitvis med mer eller mindre eksklusive enklaver vil kunne etterlate seg korridorer av ”space left over after investing”. Det er ikke vanskelig å tenke seg at det er i disse rommene mennesker som det ikke er funnet plass til i de beskyttede enklavene og BID’sene, må finne sitt tilholdssted. I så fall er det mulig å se en uintendert bevegelse fra ”sloap” til ”ploap” – people left over after planning. Det paradoksale i dette perspektivet er altså at det kan bli fraværet av offentlige investeringer og vilje til oppgradering av de åpne arealene som kan gi rom til alle.


Det bør være lov å si at subkulturer ikke bør territorialisere et offentlig rom på bekostning av det alminnelige flertallet, men vi bør heller ikke bygge byene våre slik at dette skjer. De fleste av oss er tross alt glad for at Bispelokket og motorveien over Bjørvika "forsvinner", men den historien som Hanne Ekkeren har fortalt gjennom sitt kunstprosjekt, forsvinner ikke. Den forflytter seg.  For den offentlige byplanleggingen og bypolitikken byr dette på et dilemma som vi kanskje ikke tør å diskutere - hvordan kan vi både ønske mangfold og tilby steder hvor alle sider av mangfoldet kan finne sted? 

Miss eller match på Tullinløkka?

Jeg har alltid tenkt at det er i kvartalet mellom Kr. Augustgate og St.Olavsgate/Pilestredet som løsningen for Tullinløkka ligger. Jeg har tenkt at innhold og betydningen av Tullinløkka forblir uløst inntil det får hjelp av den fjerde veggen i plassrommet, som dannes av bygningene i dette kvartalet.

Tullinløkka med sine institusjonsbygg er også det eneste stedet i Oslo med antydning til en monumental bystruktur. Ikke at det er så viktig for meg, men jeg tenker at dersom dette kvartalet i sin helhet hadde vært dekket av en stor monumental bygning og nasjonalt program f.eks. Opera eller Universitet, ville Tullinløkka vært forplass til noe og ikke kun en bakgård for andre bygninger.

For et par år siden hadde jeg studenter som arbeidet med muligheten for å utvikle en ”Fremtidens campus” omkring Tullinløkka. Sett i lys av at Nasjonalgalleriet og Historisk Museum skal flyttes, mener jeg et Universitets Campus er det mest interessante programmet som også rommer et (ikke ubetydelig) tilpasningspotensial for fremtidige behov.

Nå har det store prosjektet for dette kvartalet blitt lansert og nok en gang legger spesielt Aftenposten, opp til en offentlig debatt basert på noen ganske provoserende perspektivtegninger. I lys av den debatten vi akkurat har hatt om Lambda og tårnet på Filipstad, kommer ikke heller dette prosjektet til å diskuteres som noe annet enn nok et ”ufølsomt stygt høyhus”.

Det er Entra eiendom med MAD arkitekter som har utarbeidet forslaget. Jeg har søkt etter mer informasjon på begge aktørenes nettsider, men kun funnet enda flere perspektivtegninger.

Så hvorfor kan dere ikke fortelle oss hvordan dere tenker? Hva er de faglige avveiingene? – vi vil ikke bare vite hvordan prosjektet skal selges.

Mine innvendinger mot prosjektet på dette grunnlaget er ikke at det er høyt. (Eller at jeg synes forslaget uttrykker en redsel av å ikke gå i takt med arkitekturtrendene;) men fordi det er uklart hvorvidt dette prosjektet avslutter eller begynner en fornyelsesprosess i denne delen av Oslo.

Det er tegnet et prosjekt som dekker kun deler av kvartalet. Noe som er forståelig siden Entra ikke eier alle eiendommene, men hvordan de tolker sitt ansvar for å bygge i dette kvartalet klarer jeg ikke forstå ut fra de tegningene som er vist. Har de for eksempel tenkt at det som nå foreslås skal bidra til å videreutvikle også de andre eiendommene? Og at disse skal få ”hjelp” til sine formvalg av det prosjektet som foreslås nå? Eller har de kun tenkt sitt bygg og ikke vår by? Jeg antar at både MAD og Entra vil hevde at de har hatt ”byen” som fokus. Men fortell oss om det? Og hvordan har det innvirket på løsningen? - ikke bare som floskler alá ”yrende byliv og sosiale møteplasser”, men som en diskusjon som kan gi oss andre perspektiver enn de visuelle som er presentert nå.   

Når dette forslaget skal behandles av PBE og Oslos politikere håper jeg derfor at man spør seg hva som vil skje dersom de andre grunneierne i kvartalet tenker by på samme måte som Entra og MAD. Man må still spørsmål om dette er et prosjekt som er seg selv nok?  Eller gir det muligheter for videreutvikling av  interessante prosjekter i resten av kvartalet? Vil disse da kunne henge sammen og ferdigstille den lille biten av monumental bystruktur vi har i Oslo? Vil en godkjennelse av dette prosjektet åpne for at resten av kvartalet også kan erstattes? Eller vil det tvert i mot bidra til at de øvrige bygningene blir enda viktigere å bevare for ettertiden?

Jeg har forsket og skrevet om ulike sider av ”den prosjektbaserte byutviklingen”. Jeg mener at det er mulig å ivareta ”helheter” ut fra enkeltprosjekter og at det er mulig å bedrive en form for samtidig planlegging ved en arkitektfaglig prosjektevaluering. I dette tilfellet håper jeg PBE klarer å bedrive en byplanlegging som ikke er styrt av prosjektet, men inspirert av det.

Jeg tillater meg et helt utopisk ønske: Jeg ønsker meg en enighet mellom alle involverte aktører at hele dette kvartalet etter hvert skal kunne erstattes av nye bygninger, - og med så høy arkitektonisk bykvalitet at det på sikt blir like verneverdig som de øvrige bygninger rundt Tullinløkka. Da må det som bygges nå ikke være et Prosjekt som er utviklet for seg selv, men må være et første byggetrinn i et kvartal,  - et kvartal som har en spesiell betydning i Norges hovedstad.

Munch-museet til Paris

Kunstinteresserte står i kø for å se Edvard Munch sine bilder som for tiden er utstilt i Pompidousenteret i Paris. Det er ikke så underlig. Munch har en betydelig plass i kunsthistorien. Det bor også mange mennesker i Paris. Og mange reiser dit kun for å se kunst og arkitektur. Jeg husker mine foreldre reiste til Paris på slutten av 70-tallet og kom tilbake med bilder av et veldig spesielt og rart bygg som på ingen måte "passet inn" i denne koselige delen av Paris. Le Centre National d'Art et de Culture Georges Pompidou, tegnet av Renzo Piano og Richard Rogers, og ble innviet i 1977. Det er sikkert mange som fremdeles synes bygget er upassende og stygt. Men de fleste av oss tenker ikke lenger over om det "passer inn". Det er rett og slett bare Pompidousenteret, et internasjonalt betydelig kulturhus som lokalt har bidratt til at en sliten og forsoffen bydel ble frodig og myldrende.

Munch-museet har ligget lenge på Tøyen. Har noen av oss sett de lokale virkningene av dette? Har museet medført noen lokale økonomiske spinn-offs? Selv har jeg ikke sett en eneste solbrilleselger som betrakter dette stedet som et potensielt marked.

Jeg har skrevet flere utkast til dette blogginnlegget. Utkast hvor jeg har latt mine meninger om den politiske prosessen om bygging av nytt Munch-museum komme til uttrykk. Det så ikke bra ut på trykk. Jeg nøyer meg heller med å si at jeg kjenner en matt oppgitthet over den omkampen som nå er satt igang. Bystyret i Oslo har mot Byrådets anbefaling vedtatt, uten utredning, at Museet enten skal utvikles på Tøyen eller flyttes til Nasjonalgalleriet.

Lambda var ikke min favoritt i arkitektkonkurransen. Jeg har heller aldri satt meg skikkelig inn i prosjektet. Men jeg stoler på at de som har gjort det, vet mye mer om bygget enn oss som hovedsakelig har sett perspektivskissene. Det triste i denne saken er ikke at Lambda ikke blir bygget, men at betydningen av den internasjonale kulturarven som Munchs kunst representerer, senkes til "bydelsnivå". Så kan man jo spørre om hvorfor prosessen har gått så langt. Og hvordan kan det brukes så mye ressurser på en planlegging som ikke har vært bedre politisk forankret? Det handler vel ikke bare om at Frp har forlatt Høyre i denne saken?

Kanskje det også dreier seg litt om hvordan prosjektet er valgt ut og presentert for velgerne? For arkitektene og spesielt NAL (Norske Arkitekters Landsforbund) handler arkitektkonkurranser mest om hva juryen velger, og når juryen har valgt, skal alle andre helst bukke og takke. Jeg deler den oppfatningen om at arkitektkonkurranser er viktige redskap for å få frem nyskapende og god arkitektur, men jeg er samtidig opptatt av hvordan arkitektkonkurransene inngår i den formaliserte planprosessen. Dette har jeg skrevet om på Bloggen i et tidligere innlegg. I tilfellet Munch-museet til Bjørvika ble det f.eks. (som Plan- og bygningsloven krever) invitert til medvirkning gjennom et planprogram på offentlig høring. Men det var etter at et vinnerutkast var kåret. Hvilken medvirkningen ga det? I realiteten var planprogrammet mer som en konsekvensvurdering av ett bestemt tiltak.

I programmet for arkitektkonkurransen kommer det frem at vinnerutkastet skal kunne danne utgangspunkt for en reguleringsplan. Hvorfor ble da ikke konkurranseprogrammet lagt ut som et planprogram? Da kunne kanskje det som står i kvalifikasjonsgrunnlaget for uttaket av konkurrenter, gis en utdypende mening: "Ambisjonen for konkurransen er å få fram et museumsprosjekt som begeistrer offentligheten lokalt og internasjonalt". Det som desverre har vært altoverskyggende i denne saken er hvor lite, selv blant dem som ønsker bygget realisert, begeistring som er skapt. Seier i en arkitektkonkurranse gir i seg selv ingen juridisk rett eller forpliktelse til gjennomføring. Dette kommer også til uttrykk i kvalifikasjonsgrunnlaget hvor deltakerne gjøres oppmerksom på at: "Dersom Oslo bystyre skulle velge å gjennomføre et annet prosjekt enn det juryen har rangert som vinner av konkurransen, vil HAV Eiendom sørge for en kompensasjon til vinneren. " En offentlig høring og politisk behandling av konkurranseprogrammet som planprogram kunne kanskje gitt en annerledes prosess. En prosess der offentligheten ble invitert i forkant til å fortelle hva man lar seg begeistre av og ikke må fortelle i ettertid hva man ikke vil ha.

Det slår meg at det er stor avstand mellom køen inn i Pompidousenteret og de provinsielle ambisjonene som preger debatten om hvor og hvordan vi skal bygge et nytt Munch-museum i Oslo. Selv om jeg mener at prosessen omkring arkitektkonkurransen kunne vært løst annerledes, støtter jeg i dag dem som argumenterer for at Herreros vinnerutkast bør gjennomføres. Selv om bygget er høyt og i glass (tenk det!) kan jeg lett forestille meg at bygget kan bli en suksess. I stedet for å redusere vinnerutkastet til et smålig provinsielt forslag, mener jeg Herreros burde heies på og pushes frem som en idrettsutøver slik at han og hans team skulle yte sitt beste for vår kollektive glede på målstreken.

Mens Munchs hovedverk er i Paris, har museet på Tøyen tatt andre verk ut av skuffene sine. Utstillingen "Veien til Aulaen" er virkelig et bevis på 1) at man trenger et nytt hus/større plass, dette er en stor og interessant samling somfortjener å bli vist 2) at dersom man hadde gått for det trygge og tradisjonelle den gang man konkurrerte om Aula-utsmykningen, ville aldri Munchs bilder prydet Aulaveggene i dag. Og den gang som nå, var det en massiv motstand mot det uvante. Kanskje er det like greit at Munchs bilder forblir i Paris og i et annet "høyt og stygt" bygg som vi har lært oss å elske, og hvor god kunst blir verdsatt.

Hvor skal Oslo vokse?

Torsdag i forrige uke hadde Aftenposten et oppslag om den planlagte boligutviklingen i Oslo. Artikkelen fokuserte på prisutviklingen øst og vest for Akerselva - som er selve symbolet på "den delte byen". Poenget i artikkelen var at dette "klasseskillet" kommer til å forsterkes ytterligere dersom byen utvikles slik det er planlagt. Årsaken til dette er i følge ekspertene som siteres i artikkelen, en manglende nybygging i vest. Etterspørselen etter boliger i disse attraktive områdene av Oslo  vil i fremtiden være mye større enn tilbudet. Prisene vil dermed øke vesentlig mer enn i resten av byen, og dette vil med stor sannsynlighet bidra til at de sosio-økonomiske ulikhetene i byen også forsterkes ytterligere.

I artikkelen pekes det som rett er, på to grunner til at det er østkanten som synes å skulle håndtere Oslos befolkningsvekst. Begge handler om økonomisk verdiutvikling. Det ene er mest opplagt. Det er øst i byen det finnes næringseiendommer som kan få en verdistigning ved å transformere til boligformål. Mens det i vest er en omfattende gruppe villaeierne som beskytter verdiene sine mot uønsket fortetting i nabolaget og på den måten gjør det vanskelige å bygge flere boliger.

Så kan vi jo spørre om det gjør noe at Oslo vokser i øst og velstands-segregeres i vest? Og er dette kun et politisk spørsmål? Eller er det også en faglig diskusjon? Man kan også lure på, ettersom politikerne i Oslo stort sett er enige om denne utviklingsretningen - se mitt innlegg tidligere på bloggen - om det holder at  vi kun diskuterer forslag og strategier som støtter opp om denne politikken?  Kanskje det ikke betyr så mye hvor Oslo vokser, så lenge det bygges boliger av god nok kvalitet (og billige, hevdes det!) samt at infrastrukturen gir tilstrekkelig fordeling av varer, tjenester og opprettholder en ønsket mobilitet i byen. Eller trenger politikerne nye vekstscenarier å bryne seg på?

Jeg jobber for tiden i et team som er engasjert av PBE i Oslo kommune for å utvikle nye utviklingsgrep for neste kommuneplanperiode. Oppdraget er å diskutere hvor vi kan håndtere veksten frem til 2030 og hvordan disse tiltakene vil bygger opp om visjoner frem mot 2050. Vårt team har fått i oppgave å diskutere "Ringbanebyen" - inneforstått: Veksten skal kunne håndteres med utgangspunkt i en banebasert kollektivtransport.

Grepsdiskusjon gir oss en mulighet til  å diskutere noen inngrodde oppfatninger om Oslos byplan og utviklingsmuligheter. Én slik inngrodd oppfatning er at Oslo utvikler seg mer eller mindre konsentrisk rundt det historiske sentrum - i tre utviklingsretninger øst, vest og syd og at Akerselva er en slags 0- meridian for statistiske sammenligninger slik Aftenpostens artikkel også er vinklet. En annen oppfatning er at Oslo ikke kan ha mer enn ett handelssentrum. Ingen utvikling i Oslo skal svekke Oslo sentrum, et område som strekker seg noen kvartaler på hver side av Karl Johans gate. Alle som bor i Oslo skal med andre ord ha dette som sitt primære handelsområde - all annen handel er, satt på spissen, betraktet som uønsket bilbasert fordi det utenfor sentrum stort sett er kjøpesentre, eller begrenset til et tilfeldig vareutvalg lokalt .

Ruters strategiplan K2012 bygger opp om en slik  tenkning, at hele Oslos befolkning skal innom sentrum. Det er en ambisiøs plan som er lagt frem, med visjoner om nye forbindelser, men planen er mer rettet mot å håndtere transportbehovet i dagens befolkning, enn som grep for å håndtere befolkningsveksten. Hvor skal Oslo vokse? Hvor kan vi bygge boliger for 200 000 nye innbyggere? Ja, kanskje mellom Økern og Furuset som følge av en ny tverrforbindelse i Groruddalen, men kanskje ikke mellom Olaf Ryes plass og Stortinget som følge av en ny tverrforbindelse i Indre by. Politikerne må få vite hvordan Ruters plan kan brukes til å håndtere veksten.

I vårt oppdrag skal vi komme opp med nye modeller for utvikling av kollektivnettet og se på hvordan en samordning av baneutbygging og arealutvikling også kan gjøres. Som politisk byutviklingsstrategi  har vi hvert fall to tydelige valg. Det ene er å gjøre som Ruter, legge opp til et tilnærmet symmetrisk system rundt en akse i sentrum med 5 baner ut mot vest og 5 baner ut mot øst/syd. Og hvor alle banene på en kortere eller lengre strekning er innom T-baneringen.   I en slik Ringbaneby kan befolkningsveksten spres tilnærmet likeverdig rundt det sentrale Oslo.   

Den andre strategien er å ikke ta utgangspunkt i at Oslo skal utvikles symmetrisk rundt en akse i sentrum. Leser vi byen som befolkning, ligger ikke Oslos midte i det historiske sentrum, men kanskje et sted mellom Økern og Furuset. Mens det er ca. 160 000 som bor i bydelene vest for Akerselva, er det 300 000 som bor øst og i tillegg nesten 130 000 som bor i syd. Ruters symmetriske kollektivnett håndterer med andre ord en asymmetrisk befolkningsmasse. Dette vet selvsagt alle som jobber med planlegging av samferdsel og byutvikling i Oslo. Spørsmålet er hva gjør politikerne med denne kunnskapen?  Hvilke råd får de av planleggerne?

Fortsetter den trenden som avisartikkelen tar opp, ligger Oslos utbyggingsmuligheter kun i øst; i Groruddalen og Oslo syd. Det blir med andre ord ikke bare et økt sosio-økonomisk skille mellom øst og vest for Akerselva pga. boligprisutviklingen, men også en ytterligere forskyvning av befolkningstyngdepunktet. Vi må med andre ord presentere alternative utviklingstrategier som tar hensyn til at det er en mer enn dobbelt så stor befolkning som skal inn og ut av sentrum på østsiden. Ruter forestiller seg at Jernbanetorget og Stortinget er de sentrale stedene som alle linjer skal innom, som om disse punktene ligger midt i befolkningskonsentrasjonen.  Alternativene i en fremtidig banebasert byutvikling må enten diskutere om disse viktige knutepunktene enten ligger andre steder i byen -  eller om det skal gjøres omfattende grep for å få til en mer balansert befolkningskonsentraksjon i tråd med symmetrien i nettet.   

Planleggerutdanningen i fritt fall ? nope!

I siste nummer av Teknisk Ukeblad  slår forskerne fra NIBR (Norsk Institutt for By- og Region forskning) fast at planleggerutdanningen er i fritt fall. Intervjuet skyldes en rapport som Terje Kleven og Jon Naustdalsli har gjort på oppdrag fra MD. Overskriften har naturlig nok provosert oss som utdanner planleggere. Vi føler ikke at vi er i "fritt fall". Tvert om: vi klatrer oppover og det med stødig kurs!   

"Forskningen" som ligger til grunn for konklusjonen foreligger i en matrise over innholdet i landets universiteters og høgskolers studietilbud som relaterer seg til planfaget. Kunnskapen som matrisen bygger på er (hold dere fast!) info funnet på nettet. Med andre ord, slik jeg leser rapporten, har forskerne materiale som i beste fall, kan si noe vettugt om hvordan de ulike utdanningsinsitusjonens tilbud innen planfaget presenterer seg på nettet.

Vi - Institutt for landskapsplanlegging ved UMB- klatrer med stødig kurs. Etter at vi la om masterutdanningen for noen år siden, har tilsøkningen fra studenter og interessen for å jobbe her økt. Min oppfatning er også at nivået på studentenes arbeid er gjennomsnittlig høyere enn for få år siden. Vi har etablert et robust rammeverk som både gir studentene substansiell og prosessuell kunnskap på ulike nivåer av styring og utvikling - og som er fleksibelt med hensyn på å gå inn i dagsaktuelle problemstillinger. Akkurat nå holder mine 50 studenter (som er fra både masterprogrammet i landskapsarkitektur, by- og regionplanlegging og eiendomsutvikling) på å utarbeide sine arbeidsprogram for hvordan de skal undersøke, analysere og diskutere mulige handlingsrom og løsninger for en boligutvikling i Oslo som også ivaretar bykvalitet. Dette handler om å gå inn i en konkret kompleks, dagsaktuell problemstilling som berører et stort faglig spenn som de må trene seg på å avveie mot hverandre.    

Men en ting er jeg enig med NIBR-forskerne. Det er lenge siden det har vært gjennomført interessant forskning på planlegging som sådan i Norge. Det bærer rapporten også preg av. Det står mye interesant om hvilke utfordringer vi står overfor og hvilke problemstillinger som det er nødvendig å øke kunnskapen om. Samtidig blir det for meg veldig tydelig hvor begrenset innholdet i planleggerutdanningen blir dersom det er den forskningsbaserte undervisningen som skal løftes opp. Alle som er i praksis vet at i planlegging, som i arkitektur, ligger fagfronten i praksisfeltet og ikke i forskningsfeltet. Undervisningen må ta utgangspunkt i hva som faktisk skjer av planlegging her og nå, og aktivt gå i dialog med dette feltet - og ikke bare vente på at forskningsresultater foreligger. 

Hovedhensikten med NIBR-rapporten slik jeg lesen den, er ikke å evaluere dagens planleggerutdanning, men å argumentere for at det må etableres et Nasjonalt kompetansesenter som kan jobbe med å systematisere utdanningen. Det kan jeg støtte, men jeg synes ikke rapporten som foreligger dokumenterer at dette senteret bør legges til NIBR.  

   

Politisk enighet om Oslos byutvikling

Høstens første BoBy møte i Oslo hadde invitert byens viktigste byutviklingspolitikere til valgdebatt. Bård Folke Fredriksen, sittende byråd fra Høyre, Petter N. Myhre avtroppende bystyrerepr fra Frp, Tone Tellevik Dahl nestleder i BUK fra Ap, Andreas Berhring fra SV og Ola Elvestuen leder av BUK fra V.

Når man leser avisene kan man få innrykk av at politikere og planleggere i Oslo har gitt fra seg ansvaret for byutviklingen til private utviklere. Mange ynder å hevde at Oslos byutvikling er både kortsiktig, fragmentert og uten retning. Er den det?

Det kanskje mest oppsiktsvekkende fra debatten var hvor bred den politiske enigheten er om de viktigste retningene for Oslo utvikling. Uenigheten er tildels på noen mindre enkeltsaker og på noen store prinsipielle holdninger, naturlig nok. Men de store grepene er partiene forbausende enige om.

Ole Falk Fredriksen som ledet debatten stilte mange gode spørsmål og fikk lange svar. Debatten ble i starten preget av at Elvestuen kom for sent og at Svs representant måtte løpe ut og inn for å slukke ”branner” etter at SV tidligere på dagen hadde gått ut med at de ønsker å overføre midler i Oslopakke 3 fra de store vegprosjektene til en ny  T- bane tunnel gjennom sentrum. Dette utspillet var også det eneste som skapte litt temperatur i panelet. De andre partiene mener SV har torpedert avtalen om gjennomføring av Oslopakke 3. Alle partiene er riktignok enige om at t.-banetunnelen må på plass og å satse på kollektivtransport, men de andre partiene mener at denne tunnelen ikke skal betales av Oslos bilister gjennom bompenger, men dekkes av egen statlig bevilgning.

Det andre punktet med en tydelig uenighet er Trondheimsveiens rolle nord for Sinsenkrysset. Her vil mange partier bygge ned veien til miljøgate, mens Frp er helt tydelig på at dette ikke er en god løsning. Argumentet til Myhre er at det nye Økernkrysset pga kostnadssprekk fikk en så redusert kapasitet at en økt trafikk som følge av overføring av trafikk fra Trondheimsveien via en ny Fossum-diagonal til Østre Akervei til Økern, vil belaste dette krysset ytterligere. Dessuten mener Myhre at det uansett ikke er lurt å bygge ned infrastrukturen i en by som vokser.

Politikerne ble egentlig lite utfordret på Oslos segregasjonsproblematikk, tiltross for at dette preger mye av den offentlige debatten. Jeg stilte selv et spørsmål til panelet som berører sammenhengen mellom dette og holdningen til Oslos småhusområder. Høyre er naturlig nok opptatt av å skjerme villabeltet for ulemper knyttet til befolkningsveksten. Her bor velgerne. Jeg synes at de andre partiene (spesielt AP og SV:-) må utfordres på hvordan de skal håndtere Groruddalen og Oslo syd (som oppfattes som problemområder) og som skal ta belastningene av byveksten?  Utjevnes eller forsterkes den segregerte byen av denne strategien?

Det var vel ingen som svarte særlig utfyllende på dette. Det politiske perspektivet synes å være veldig kort. Det er vanskelig å foreslå radikale endringer i dag. Selv ikke Sv har noen ambisjoner om at byutviklingsgrep kan utjevne levekårsforskjeller. Alle støttet gjeldende fortettingsstrategi (som jeg selv var med å utrede i sin tid). Det innebærer riktignok en høyere og mer bymessig utbygging rundt stasjonsområdene og lokalsentrene. En utbygging som i bunn og grunn kun gir boliger til de som sosio-kulturelt ”hører” til her fra før.  

Kanskje er det bra, slik byråden hevdet, at Oslos partier stort sett er enig om hvordan utviklingen skal skje.? At vi har en langsiktig stabil kurs - ikke fragmentert og ad hoc som mange hevder. Eller kanskje er det dårlig? At denne enigheten ikke får frem alle mulighetene? Kanskje utarbeides det også for få alternative strategier i Oslo som kan åpne for nye syn?

I en oppsummerende runde fikk partiene lov å trekke frem 3 punkter som var viktig og hvor minst ett skulle de være alene om. Slik ble listene:

Venstre.

1- styrke kollektivtransporten

2- få opp boligbyggingen - uten at det går utover eksisterende kvaliteter

3- forlenge t- banen til Tryvann

Sv

1- Endre Oslo pakke 3 - overføre midler fra tunge vegprosjekter til T-bane tunnel gjennom sentrum

2- planlegge og styre mer selv- mindre vekt på privat planlegging ( fra saksbehandling til egenplanlegging)

3- klimatilpasset planlegging -håndtering av overflatevann

Frp

1- Oslo kan ikke både vokse og ivareta ”alle gode hensyn”. Må kunne bygge mer i høyden og må kunne rive mer. Byantikvarens Gule liste kan reduseres med  2000 bygninger .  8000 bygg er kanskje nok?

2- Gjennomføre Oslopakke 3

3- Videreføre Groruddalssatsningen utover 10 - årsperioden

Høyre

1- Har styrt og godt ledet Oslo i 15 år. Store planer er igangsatt, styrer med stor politisk enighet om arealspørsmål

2- få fart på boligutbyggingen (vedta planer) og samarbeide med private investorer

3- Utvikle nye attraksjoner som er viktig for en positiv bo og arbeidsutvikling

AP

1- Mer helhetlig egenplanlagt byutvikling.  Oslo også kjøpe mer eiendom

2- riv mer - bevar bedre! (kritisk gjennomgang av bevaringspolitikken)

3- mer transport på bane og kjøl (kollektivruter på fjorden)

Minnepark og meningsfulle møtesteder

Det har vært en merkelig sommer.  Katastrofen som inntraff 22.juli har gitt oss mye å tenke på og mye å samtale om. Vi har opplevd hvordan byens rom har blitt tatt i bruk og fått ny betydning som møteplasser. Vi som bor i Oslo har opplevd hvordan den uformelle og fra før, litt innholdsløse parken ved Domkirken ble tatt i bruk til spontane sammenkomster. Den storslagne og tillittsfulle Rådhusplassen ble fyllt til randen av mennesker i felles sorg og glede. Og ikke minst ble Universitetsplassens høytidelige monumentalitet brukt som scene for den offisielle minnemarkeringen. 


Vi har også hørt om minnesamlinger fra andre steder i landet som ikke har slike felleskapsarenaer. Der har de tatt i bruk parkeringsplasser og kjøpesentre.


Til tider synes jeg vi arkitekter og planleggere maser mye med disse "møteplassene" og "byens sosiale arenaer". Noen ganger kan man få inntrykk av at det viktigste i byutviklingen er å lage rom for folks fritid. Jeg har tenkt at vi har satt på repeat-knappen for ofte. Slik er det dessverre  i dette faget. Vi gjentar hverandres argumenter og til slutt har vi kanskje glemt den egentlige betydningen av det vi legger frem. Nå har vi gjenerobret èn vesentlig innsikt. Vi trenger steder å møtes, - også når vi ikke skal mores.


Jeg har også tenkt på den lille forskjellen mellom åsted og sted. På norsk er vi ikke like gode til å anvende språket til å nyansere de fysiske omgivelsene. Vi bruker stedsbegrepet både om plass, område, areal, rom etc. I det engelske fagspråket skilles det mellom space og place. Hvor 'place' er 'space' som er gitt en mening. Et åsted skaper minner, ofte vonde, men ikke nødvendigvis mening. Byen er lag på lag av ulike minner, noen huskes lenge, noen svekkes fort fordi andre minner og meninger legger seg over. Regjeringskvartalet kan trolig gjenskapes slik det var. Kanskje det er riktig? Vi har nesten glemt dette åstedet fordi Utøya var så mye værre. Ground Zero i NY gjenskapes som noe annet og vil uansett bli noe annet enn WTC - her har behovet for å gå fra åsted til sted vært utvetydelig. Når en parkeringsplass tas i bruk til minnesamvær konstitueres  'stedet' som en kollektiv hukommelse for en liten  stund. Ettersom minnet om hendelsen legger seg under påminnelsen av parkeringsfunksjonen, vil stedet etterhvert svekkes. Mange småsteder i Norge som har neglisjert behovet for offenlige møteplasser, har forhåpentligvis  også fått en ny innsikt.   

Behovet for et sted, park eller monument til minne om katastrofen er her. Og mange steder kan være aktuelle. Vel så viktig som lokalisering, er spørsmålet om hvilken mening vi skal tillegge dette stedet. Hva skal vi bli påminnet om? Hvordan kan dette stedet gi mening også når minnene er svekket?


Jeg har selv (Aften 10.08) trukket frem østre del av Studenterlunden som en mulighet. Serveringspaviljongene som ligger der har utspilt sin rolle. De gir ikke lenger noe tilskudd til dette byrommet. De gir etter mitt syn, ingen mening i det hele tatt. En minnepark i dette området kan tilføre området ny mening. Eidsvolls plass foran Stortinget er allerede et sted som benyttes til folkeaksjoner, politiske markeringer og demonstrasjoner som en viktig del av vårt demokratiske system, et sted hvor folket søker dialog med de folkevalgte.

Jeg kjenner at jeg blir både matt og lei meg når det blir argumentert for at en minnepark ikke bør ligge i Oslo (med undertone av en sentrum-periferi argumentasjon). Studenterlunden er ikke en park i Oslo kommune, men en allmenning i Norge og et av de få stedene i landet hvor absolutt alle i landet vil kunne finne frem til. Det i seg selv burde gi mening.