Streetscaping Torggata

Torggata er en av de gatene jeg liker best i Oslo . Ikke fordi den er så vakker. Den er tvert i mot ganske rufsete og langt fra glamourøs. Jeg liker Torggata fordi den er så effektiv. Da mener jeg ikke i betydning av høy fart, men at det er en gate som leder meg effektivt mellom Grunerløkka og sentrum, og en gate som gir god forbindelse mellom viktige steder. Som bymorfologisk element kan en gate forstås som form, og som form for mobilitet og distribusjon. Mellom Grunerløkka og sentrum krysser Torggata Akerselva og to viktige fordelingårer Hausmannsgate og Ring I og ender i Grensen hvor trikken går. Det er med andre ord lett å orientere seg. At gata heter Torggata er kanskje ikke så rart. Den binder sammen flere av Oslos viktigste bytorg: Stortorget, Youngstorget, Arbeidersamfunnets plass og tidligere Ankertorget som på 1970-tallet også var byens busstorg, nå studentboliger og hotell.

Torggata har lenge ligget i en slags bybakevje. Men i sommer har den blitt ny. Noen har forstått at det ikke holder å stenge en gate for trafikk og at det dermed blir et frodig byliv. Det må også legges til rette for at gaterommet skal brukes på annen måte.

Som en midlertidig løsning er det markert sykkeltraseer i stedet for betonggriser for å holde bilene unna og det er påmalt soner for varelevering. Store bøtter for planter er satt ut og benker, fine benker til å sitte på.

Likevel lurer jeg på hvordan det er tenkt at disse installasjonene skal virke, utover å holde bilene unna. Vil folk sitte på benkene? Hvem vil gjøre det? Langs hele denne gatestrekningen ligger kafeer, gatekjøkken og restauranter. Jeg vet ikke noe om dette prosjektet, men som midlertidig løsning tenker jeg at muligheten for suksess ville ha vært enda større dersom benkene og blomsterkassene hadde blitt plassert til støtte for disse virksomhetene. Hvorfor ikke mer variasjon og mer samvirke med aktivitene i bygningene som trenger gata, og som gata trenger til å skape bruk og trivsel? 

En gates primære oppgave er å gi rom for distribusjon og mobilitet. Den sekundære oppgaven er å gi rom for de aktivitetene som ligger til gata og som dermed kan gi gata liv utover dens trafikale funksjon. En tilsvarende gate i København har til sammenligning et helt annet intimt preg og en fullstendig demokratisk deling av gaterommet.

Boligutvikling og bykvalitet

TAB-BUK konferansen 2011 var viet boligkvalitet. Et sammensatt program ga kanskje flere spørsmål enn svar på hvordan vi skal jobbe med boligkvalitet, men det var et oppløftende seminar sammenlignet med hvordan boligkvalitet har blitt debattert de seneste årene. Nå sist i Arkitektur N nr.2/2011. Her er det mange gode artikler, men ingen gir noen nye betraktningsmåter. Det som er den grunnleggende holdningen i de fleste artiklene i bladet er at det private boligmarkedet gir dårligere kvalitet. Kvalitet er nesten utelukkende diskutert som et spørsmål om arealstørrelser.

Min misnøye med denne type faginnspill er både at synes å bekrefte en politisk oppfatning heller enn å bidra til konstruktive innspill til bruk i praksis. Hva skal vi med gjentatte utsagn om at utviklerbransjen er grådige og bygger uten tanke på annet enn sin egen fortjeneste? Hva er mottiltaket? Be dem om å slutte å tjene penger? Min innfallsvinkel til å diskutere boligkvalitet er ikke boligen i seg selv, men boligens plass i byen. Uten boliger i byen blir det ingen bykvalitet. Det kan bety at boligkvalitet er noe mer enn leilighetsstørrelser og uteromsnormer?

Av alle innlederne på konferansen likte jeg Nicolay Carlberg fra Hausenberg best. Han tok opp tråden fra tidligere innledere som Kjetil Trædal Thorsen fra Snøhetta som snakket om at friheten i allemannsretten ikke måtte forsvinne i behovet for ”allemannskontrollen”. At de offentlige byrommene blir så detaljprosjektert og detaljprogrammert at det ikke lenger er noen frihet i bevegelsene. ”Arkitektur skal gi opplevelsen av frihet og fritt valg til bevegelse.” En tanke som fungerer på Operataket, men som jeg tenker ble til fulle testet ut i modernismens åpne byplaner. Nå forsvarte ikke Thorsen denne type plan, men tvert om hentet frem Nollikartet som et ideal. Dette kartet fra 1700-tallet er som kjent alle arkitekters yndlingskart fordi det viser så tydelig hva byen handler om, - å fordele territoriet mellom private og offentlige rom samt vise hvor grensene går. ”Det finnes bare to typer av arealer, offentlig og privat.” sa Thorsen.  

Nicolay Carlberg er etnolog og ser ikke byen og boligen gjennom ”designbriller”, men som rom for sosiale forskjeller. Han tok opp det som jeg mener, er en av hovedutfordringene når vi skal skape boligkvalitet som også skal gi bykvalitet. Grensen mellom det offentlige og private. Han har arbeidet med Københavns strategi fra ”havebolig til havnebolig” om hvordan Københavnerne må endre sin måte å leve på ,- fra privat kontroll over de private godene til offentlig kontroll over fellesgodene. Å bo på havna, samtidig som de frigitte havnearealene skal tilby rom for et mangfoldig byliv utfordrer grensen mellom det private og det offentlige.

Carlberg trakk fram ”grensenedbrytning” som en generell utfordring. For eksempel hvordan vi bruker store glassflater i boliger. Forsøket på å overvinne grensen mellom ute og inne er kanskje en vakker tanke når boligen ligger ute i naturen. I byen vil denne grensenedbrytningen heller enn å skape spennende romlige opplevelser, forvirre vår bevegelsesfrihet. En uheldig miks mellom inne og ute gjør at vi mangler regler for hvordan vi skal oppføre oss.

Designet i seg selv kan virke fremmedgjørende. Carlberg viste til Vestre havnen i Malmø som et vellykket boligområde hvor resultatet av å ta store arealer til offentlige fellesrom har gitt positive ringvirkninger til hele området, men også deler av dette området har etter min oppfatning, flere prosjekter hvor grensenedbrytningen visker ut skille mellom offentlig og private og gjør oss usikre på hvor det offentlige rommet egentlig begynner og slutter.

Becoming Oslo

”Byutvikling handler om folk – folk som flytter til den attraktive byen” sa Susanne Søholt på BoBy møtet på tirsdag. Oslo er for tiden attraktiv. Det kommer mange folk hit, men de som kommer langveisfra debatteres mest. Hun brukte også begrepet ”becoming” som uttrykk for den forandringen som skjer med folk under migrasjon. Vi har kanskje ikke et dekkende begrep på norsk, men det handler om å innse, ifølge Søholt at ”alle har mulighet til å bli aktive samfunnsborgere.” Slik jeg ser det vi blir påvirket til å endre oss når vi skifter omgivelser, eller når omgivelsene endres rundt oss. Byplanleggingen må legge til rette for deltagelse.

Temaet for møtet var Inkluderende byutvikling. Altså hvordan vi skal forholde oss til at Oslos befolkning blir stadig mer flernasjonal og mangfoldig, - men også ganske skjevfordelt med hensyn til hvordan den utenlandskættede befolkningen bosetter seg. Kan bolig- og byplanleggingen bidra til å fremme eller hindre integrering? Og er problemet etnisk eller sosial segregering? De mer primitive spørsmålene er om skoleunger skal busses for å utjevne forskjeller eller om det overhode er mulig å bo i et område hvor mangfoldet har blitt for ”en-foldig”.

Dette er ikke nye spørsmål. For 16-17 år siden var det Grünerløkka og Gamlebyen som var caset. I dag er det Groruddalen og Søndre Nordstrand. Den gang ble vi advart mot å la ungene våre vokse opp og gå på skole i Oslo indre øst. Argumentet var at andelen fremmedspråklige elever var så høy at norske unger ikke ville lære norsk og ellers ville lide av å være en minoritet i klasserommet. Mange lot seg skremme og flyttet unna før ungene begynte på skolen. Vi som ble igjen vet hvordan det gikk. Vi vet at skolehverdagen på Grünerløkka har gitt andre erfaringer enn skolehverdagen på Røa, som igjen har gitt andre erfaringer enn skolehverdagen i Tolga eller Kabelvåg. Nå vet vi hvordan Oslo indre øst og spesielt Grünerløkka har endret seg. Og vi vet at det gikk bra med de fleste. Det er fremdeles en stor andel fremmedspråklige elever, men ingen snakker om det som et problem lenger. Jeg skal ikke gå inn på de endringsprosessene som har skjedd i Oslo indre øst, men vi bør bruke dette som bakteppe for å nyansere debatten om de utfordringene som Oslo ytre øst kobles til i dag.

Innledere på møtet var foruten Søholt fra NIBR, Audun Lysbakken, Barne-, likestillings- og inkluderingsminister og eiendomsmegler Geir Zetterstøm. Tre svært forskjellige debattanter, men likevel usedvanlig enige. Lysbakken var ikke overraskende mest forutsigbar. Han har tro på områdeløftene i Groruddalssatsningen og at trafikkproblemene i dalen bør bedres. Både Lysbakken og Søholt viste til statistikk og forskning som nyanserer mediebildet. Noe som er helt nødvendig. Debatten om byutvikling, bymiljø og byplanlegging har en tendens til å gå i ring. Aftenposten er god til å støtte opp om dette. Hver gang et tema kommer opp, gjelder de samme utsagnene. Og Groruddalen fremstilles som om det er ett område, som om det ikke finnes eneboliger eller rekkehus eller områder med ”vestkantstandard”. Det hevdes at det i skolene ikke snakkes norsk (er det da utenlandsk?) og ingen deltar på sosiale aktiviteter. Hele området knyttes til ”slum og fare for opptøyer” – Hvor har de dette fra? et bilvindu på E6?

Integrering på boligmarkedet

En grunn til at Oslo ikke har de samme drabantbyproblemene som i andre Europeiske land, er vår boligpolitikk, borettslagene. I Norge har vi langt færre som er permanente leietakere på boligmarkedet. Søholt påpekte også dette. Når det gjelder boligmarkedet ligner majoriteten av innvandrerbefolkningen på majoriteten i det ”norske” boligmarkedet. De kan kjøpe seg inn andre steder, men boligkarrieren er lik. SSB sin levekårsundersøkelse fra 2008 viste en generell bedring på mange punkter. Ikke minst at leieandelen har gått ned. Og de fleste boligkjøpere, uansett tilhørighet, er i følge Zetterstrøm, opptatt av om nabolaget er ressurssterkt og ryddig. Etnisitet er mindre viktig, så er også skolekrets og elevsammensetning. Boligpreferanser og flyttemønstrene for innvandrerbefolkningen minner med andre ord om de generelle flyttemønstrene. Vi flytter alle til noe vi synes er bedre for oss dersom vi har økonomi til det. Lysbakken spør om det er et problem at dette også medfører at innvandrergrupper dermed klumper seg når de generelt forbedrer levestandarden sin?  Jeg mener det også er grunn til å spørre om dette er etnisk segregering? Søholt innledet sitt innlegg med å minne om at det bor 216 nasjonaliteter i Oslo i tillegg til de norske statsborgerne. Altså ikke 1:1 – de andre og oss. I tillegg har mange norske statsborgere røtter i disse landene.

Språkproblemer og språkressurser

Språkproblemer blir gjerne oppfattet og brukt som indikator på hvor integrert en innvandrer er. Zetterstrøm ga oss innblikk i hvordan dette kan hemme noen å komme inn på boligmarkedet. Manglende språkferdigheter kan gi dårligere forutsetninger for å henge med i budrundene. Det tenker jeg at meglerne lett kan gjøre noe med. I byplansammenheng er språkproblemer tett linket til kvaliteten på skolene og undervisningen. Selv om eiendomsmegleren ikke hadde merket seg at boligkjøperne var opptatt av skolekrets, kan det tenkes at noen har gjort et valg ved at de aldri går på visning i enkelte skolekretser.

Skole og andre typer av offentlig sosial infrastruktur er sentrale elementer i en områdeutvikling. Skolene skaper tilhørighet og skal være en viktig møteplass. Da kan mediaomtale og omdømme ha noe å si.  I et større perspektiv har jeg undret meg over at ingen trekker frem hvilke språkressurser som ligger i de skolene som omtales som problemskoler og hvor man må inn med ekstra språkopplæring. En klasse med 60 % fremmedspråklige elever er ikke en klasse hvor 60 % snakker sammen på ett fremmed språk som resten ikke forstår. Det er 40 % som snakker et språk som resten av klassen også forstår, men behersker i varierende grad, fordi de også behersker et eller flere andre språk. Noen velger å la ungene sine gå på Fransk eller Tysk skole for å bli flerspråklige. Det synes vi er lurt. Hvorfor anses det ikke samtidig som en ressurs at mange av Oslos befolkning kan flere språk (uten at det har kostet det norske samfunnet en øre)? Hvis kvaliteten på Osloskolene hadde blitt målt på total språkkompetanse og ikke kun på norsk språkkompetanse, ville problemstillingen da vært snudd? Hvilke tiltak ville vi ha diskutert for å bedre tilstanden på de homogene skolene på Oslo vest for at de skulle komme opp på samme nivå? 

I forbindelse med ett av mine besøk på Furuset snakket jeg med noen ungdommer om hva Furuset er og kan bli. Ei jente fortalte at faren hennes hadde snakket om Furuset i gamle dager. Han var også som henne, født og oppvokst på Furuset. ”Og besteforeldrene dine”, spurte jeg, ”er de også herfra?” Hun stusset litt og sa det jeg egentlig burde ha tenkt; de var fra Tyrkia. Gjennom samtalen vår hadde hun endret seg fra en ”innvandrerjente på Furuset” til en jente med historisk sett større forankring til Oslo, enn jeg og mine barn har. 

Tema for BoBymøtet kommer til å bli gjentatt. Oslo kommune starter nå sitt arbeid med neste kommuneplan. De ber om innspill til strategier. Som Lysbakken påpekte: Oslo har alltid vært en delt by, uten at noen har tatt noe grep som virker, for å redusere dette . Neste møte i BoBy blir før kommunevalget i høst. Da inviteres alle de sentrale byutviklingspolitikerne i Oslo til å debattere Oslos utvikling og -  ”how to become”.       

Kampen om matjorda – alliansebygging i byutviklingen

UMBs vårkonferanse hadde i år tema ”Landkamp” og tok opp både de store globale spørsmålene knyttet til befolkningsvekst, klimaendringer og matproduksjon og de lokale spørsmålene om det skal produseres korn eller bygninger på tettstedsnære jorder.

Dobbeltstatsråd Erik Solheim snakket med begge hattene sine på og trakk opp flere eksempler på avhengigheten mellom en global fordelingspolitikk og en global miljøpolitikk. Den mulitipolare verdensordenen, med Kina, India og deler av Afrika som nye økonomiske vekstsoner, vil uunngåelig påvirke denne avhengigheten, forhåpentligvis til det beste for alle.

Jeg som planlegger, befatter meg mest med hvordan ulike norske velstandsfenomen skal avveies mot hverandre, jeg  merket meg miljøvernministerens tydelige uttalelse om at det er de globale miljøtiltakene som virker. Tiltakene vi gjør her hjemme har marginal, om ingen, betydning for klimaregnskapet. Satt på spissen: årsaken til at vi har lagt klimatrusselen som en ”klam hånd” om alle plangrep, er at vi må gjøre noe i Norge for å opprettholde troverdighet og moral i de internasjonale forhandlingene.     

Med dette som bakteppe ble de lokale problemstillingene enda mer lokale. Jordvern har i manges øyne vært hovedårsaken til at norske byggefelt har spredt seg utover og oppover åssider. I dag brukes klimaregnskapet som argument for at de samme jordene må ofres. Vi må bygge stasjonsnært for å inspirere til økt kollektivtrafikk og dermed redusere klimagassutslipp, - tror vi?

Saken fikk et enda mer lokalt perspektiv ved at Johan Bjørneby, bonden som eier det mest stasjonsnære jordet i Ås fortalte på overbevisende måte hvordan han følte forpliktelsene for å utnytte denne matjorda til matproduksjon. Det står respekt av et slikt standpunkt og at han ikke lar seg friste til en rask fortjeneste ved å omregulere til byggeområde. Tidligere Rådmann Kierulf argumenterte på sin side, godt hvorfor Ås bør fortettes. Hans argumenter faller tett sammen med det vi som planleggere forteller studentene og hverandre. Samtidig viste planene hans hvordan andre sentrumsnære områder, lavt utnyttede villaområder, blir skjermet fra kravet om å bidra til å redusere klimagassutslippene. Hvorfor?         

Eva Falleth snakket i sitt innlegg om ”tvisynet på jordvern”. Hennes argument er at jordvernet trenger noen allianser. Jordvernet forvaltes av en sektorinteresse (landbruket) som har mange ulike interesser å ivareta. Disse går ikke alltid i favør av å hindre at matjord blir brakklagt eller benyttet til andre formål. Falleth mener jordvernet sikres best når de støttes av andre verneinteresser f. eks. kulturlandskapet. Det kan hun ha rett i. Se bare på hvilken posisjon småhusområdene har fått. I et historisk perspektiv har sentrumsutvikling skjedd ved at lavt utnyttede tomter har blitt endret i en trinnvis naturlig prosess til høyere og mer sentrumsorientert bebyggelse. I dag er det nærmest umulig å gi boligområder med småhus en rolle for en klimareduserende byutvikling. Tiltross for at dette er den boformen som mest av alt skaper bilavhengighet. Ja, hvorfor er en planlagt, men frivilling sanering av sentrumsnære villaområder er et ikke-alternativ, mens sanering av produktivt jordbruksareal nå tillatt å fremme i klimaregnskapets navn?

Jeg tror det henger sammen med den alliansebyggingen Falleth etterlyser for jordvernet.  I alle fall i Oslo er en tydelig allianse mellom villaeiere, naboer, fortidsminneforening og grøntstrukturvernere. Retorikken i Oslo har medført at man oppfatter fortetting i villaområder som forslumming, hvilket er en stor feiloppfatning. Denne oppfatningen har spredt seg utover hele Norge. Småhusområdene skal ha verneplaner! Oskar Puschmann, fra Skog og landskap viste til en annen siden av denne alliansen. Han mente tendensen i dag er at det heller tas matjord enn å fjerne 100 meterskoger ved villaområder. Hadde jeg vært lokalpolitiker hadde jeg også vært mer redd for noen hundre villaeiere, velforeninger og kulturminnevernere, enn én skarve bonde.

Innovasjon og nyvinninger

Trenger vi en innovativ planlegging? Trenger vi en innovativ undervisning i planfaget? Dette var temaet på en av workshoppene på AESOPs Head of School Meeting forrige helg. Møtet fant sted i Tirana, Albania. Et sted som i seg selv er verdt et innlegg. Og ganske inspirerende med tanke på behovet for kreativ tenkning og innovative løsninger.

KeyNote speaker på møtet var Charles Landry – mannen bak uttrykk som ”den kreative byen” og ”urbane innovatører”. Han selv har etablert en bedrift på å selge gode råd om hvordan kreativitet kan brukes som strategi i byutvikling. Mest kjente publikasjoner er: The Art of City-Making (Earthscan Publ., 2006), The Creative City: A Toolkit for Urban Innovators (Earthscan Publ., 2008), and The Intercultural City: Planning for Diversity Advantage (with Phil Wood;Earthscan Publ., 2008)

Han har holdt på med dette i tretti år og har klart å spre budskapet sitt godt. Slik sett ble forelesningen litt passé og banal for denne forsamlingen, ledere av planleggerutdanning i Europa. Det hadde vært mer interessant om han hadde reflektert over hvorfor slike kreative strategier virker og evt. når virker de ikke . Et budskap om kreativitet og lokale kunst- og kulturstrategier i områdeplanlegging er ikke farlig å spre. Spørsmålet er hvordan vi vektlegger betydningen av det og hva vi med et slikt budskap evt. kan tilsløre av andre innsikter. Jeg støtter Landry som poengterte at det ikke handler om å produsere kunst, men å oppøve kreativitet i alle sammenhenger.

  

Workshoppen som jeg deltok i, var kreativ nok på de to timene vi hadde til rådighet, men vi kom ikke særlig langt i å nytenke og konkretisere innovasjonsbegrepet i forhold til planlegging og planleggerutdanningen. Selv er jeg overbevist om at kreativitet må oppmuntres og oppøves i planfaget dersom vi skal oppnå nyvinninger. Det vil si nye betraktningsmåter, nye løsninger og nye perspektiver som kan oppdage behov nå og i fremtiden. Men innovasjon forutsetter kritikk. Først et kritisk perspektiv deretter en kreativ innstilling for å få frem nye løsninger.

På flyet hjem fra Tirana leste jeg i en bok jeg nylig hadde anskaffet: Hvem eier byen? (Jahn Holljen Thon og Roy Eriksen (red) Novus as, 2010)Tittelen er lokkende, men ikke dekkende for innholdet. Hvem eier definisjonsmakten i byteorien − hadde vært mer passende. I en av tekstene skriver Hans Kjetil Lysgård om utfordringer for byplanleggingen når kultur blir strategi. (s. 143) Jeg kan ikke her gå inn på hele den teksten, men poenget til Lysgård er at det er en feilslutning i argumentasjonen omkring kulturbaserte utviklingsstrategier og da særlig med utgangspunkt i ”den kreative klassen”. (som ikke er Landrys begrep, men Richard Floridas) Lysgård trekker opp en typisk argumentasjonsrekke der det settes likhetstegn mellom kreativitet som kjernen i byutvikling og at kulturnæringer kan ha et urbant vekstpotensial. Det store og vanskelige spørsmålet om hva som gjør byer til kreative miljøer, reduseres til et spørsmål om hvordan byer kan utvikles til kreative byer gjennom utvikling av kulturnæringer. For byplanleggingen blir det i så fall en utfordring med hensyn til hvordan vi fanger opp alle de som ennå ikke er (eller noen gang vil bli) en del av den kreative klassen. Jeg er helt enig med Lysgård at vi må ha et kritisk blikk på hvordan kreativitetsbegrepet blir brukt både i politiske strategier og i faglig argumentasjon.   

En slags oppsummering fra workshoppen i Tirana ble at vi definerte innovasjon i planlegging å handle mer om prosess enn produkt. Planlegging er i seg selv en prosess som skjer innenfor et elastisk rammeverk. Vi snakket om at en innovativ planlegging først og fremst er fleksibel og pragmatisk. Og at undervisningen må være en drivkraft, sette i gang hypoteser som forskning kan følge opp og igjen tas inn i undervisningen − altså at planundervisningen ikke kun skal være forskningsbasert. 

Kreativitet handler i dette tilfellet om at vi må få studenter til å bli smarte. Lære seg til å løse oppgaver innenfor den elastiske konteksten. Da kan vi ikke unngå nyvinninger.

Min egen konklusjon er at dersom innovativ planlegging må være fleksibel og pragmatisk, er den også inkrementalistisk. Det er gjennom de små stegene som hele tiden må justeres som gjør én kreativ.

Carlo Ratti: Architecture that senses and responds | Video on TED.com

Carlo Ratti: Architecture that senses and responds | Video on TED.com

Arkitektkonkurranser

Siste nummer av Arkitektnytt er hovedsakelig viet temaet arkitektkonkurranser. Det er bra og viktig. Temaet er etter min oppfatning overmodent for diskusjon med formål å fornye konkurranseinstitusjonen. 

Jeg har tatt til orde for dette i et innlegg i forrige utgave. Det gleder meg at redaktøren i AN støtter innspillet mitt i sin lederspalte. Mitt hovedpoeng er at arkitektkonkurranser ikke er noe som angår NAL alene. Jeg ser frem til at de to ansvarlige departementene MD og KRD tar tak i problemstillingen og utreder hvordan arkitektkonkurransen kan forankres i Plan- og bygningsloven.