onsdag 10. august 2011

Minnepark og meningsfulle møtesteder

Det har vært en merkelig sommer.  Katastrofen som inntraff 22.juli har gitt oss mye å tenke på og mye å samtale om. Vi har opplevd hvordan byens rom har blitt tatt i bruk og fått ny betydning som møteplasser. Vi som bor i Oslo har opplevd hvordan den uformelle og fra før, litt innholdsløse parken ved Domkirken ble tatt i bruk til spontane sammenkomster. Den storslagne og tillittsfulle Rådhusplassen ble fyllt til randen av mennesker i felles sorg og glede. Og ikke minst ble Universitetsplassens høytidelige monumentalitet brukt som scene for den offisielle minnemarkeringen. 


Vi har også hørt om minnesamlinger fra andre steder i landet som ikke har slike felleskapsarenaer. Der har de tatt i bruk parkeringsplasser og kjøpesentre.


Til tider synes jeg vi arkitekter og planleggere maser mye med disse "møteplassene" og "byens sosiale arenaer". Noen ganger kan man få inntrykk av at det viktigste i byutviklingen er å lage rom for folks fritid. Jeg har tenkt at vi har satt på repeat-knappen for ofte. Slik er det dessverre  i dette faget. Vi gjentar hverandres argumenter og til slutt har vi kanskje glemt den egentlige betydningen av det vi legger frem. Nå har vi gjenerobret èn vesentlig innsikt. Vi trenger steder å møtes, - også når vi ikke skal mores.


Jeg har også tenkt på den lille forskjellen mellom åsted og sted. På norsk er vi ikke like gode til å anvende språket til å nyansere de fysiske omgivelsene. Vi bruker stedsbegrepet både om plass, område, areal, rom etc. I det engelske fagspråket skilles det mellom space og place. Hvor 'place' er 'space' som er gitt en mening. Et åsted skaper minner, ofte vonde, men ikke nødvendigvis mening. Byen er lag på lag av ulike minner, noen huskes lenge, noen svekkes fort fordi andre minner og meninger legger seg over. Regjeringskvartalet kan trolig gjenskapes slik det var. Kanskje det er riktig? Vi har nesten glemt dette åstedet fordi Utøya var så mye værre. Ground Zero i NY gjenskapes som noe annet og vil uansett bli noe annet enn WTC - her har behovet for å gå fra åsted til sted vært utvetydelig. Når en parkeringsplass tas i bruk til minnesamvær konstitueres  'stedet' som en kollektiv hukommelse for en liten  stund. Ettersom minnet om hendelsen legger seg under påminnelsen av parkeringsfunksjonen, vil stedet etterhvert svekkes. Mange småsteder i Norge som har neglisjert behovet for offenlige møteplasser, har forhåpentligvis  også fått en ny innsikt.   

Behovet for et sted, park eller monument til minne om katastrofen er her. Og mange steder kan være aktuelle. Vel så viktig som lokalisering, er spørsmålet om hvilken mening vi skal tillegge dette stedet. Hva skal vi bli påminnet om? Hvordan kan dette stedet gi mening også når minnene er svekket?


Jeg har selv (Aften 10.08) trukket frem østre del av Studenterlunden som en mulighet. Serveringspaviljongene som ligger der har utspilt sin rolle. De gir ikke lenger noe tilskudd til dette byrommet. De gir etter mitt syn, ingen mening i det hele tatt. En minnepark i dette området kan tilføre området ny mening. Eidsvolls plass foran Stortinget er allerede et sted som benyttes til folkeaksjoner, politiske markeringer og demonstrasjoner som en viktig del av vårt demokratiske system, et sted hvor folket søker dialog med de folkevalgte.


Jeg kjenner at jeg blir både matt og lei meg når det blir argumentert for at en minnepark ikke bør ligge i Oslo (med undertone av en sentrum-periferi argumentasjon). Studenterlunden er ikke en park i Oslo kommune, men en allmenning i Norge og et av de få stedene i landet hvor absolutt alle i landet vil kunne finne frem til. Det i seg selv burde gi mening.