søndag 20. november 2011

Munch-museet til Paris

Kunstinteresserte står i kø for å se Edvard Munch sine bilder som for tiden er utstilt i Pompidousenteret i Paris. Det er ikke så underlig. Munch har en betydelig plass i kunsthistorien. Det bor også mange mennesker i Paris. Og mange reiser dit kun for å se kunst og arkitektur. Jeg husker mine foreldre reiste til Paris på slutten av 70-tallet og kom tilbake med bilder av et veldig spesielt og rart bygg som på ingen måte "passet inn" i denne koselige delen av Paris. Le Centre National d'Art et de Culture Georges Pompidou, tegnet av Renzo Piano og Richard Rogers, og ble innviet i 1977. Det er sikkert mange som fremdeles synes bygget er upassende og stygt. Men de fleste av oss tenker ikke lenger over om det "passer inn". Det er rett og slett bare Pompidousenteret, et internasjonalt betydelig kulturhus som lokalt har bidratt til at en sliten og forsoffen bydel ble frodig og myldrende.

Munch-museet har ligget lenge på Tøyen. Har noen av oss sett de lokale virkningene av dette? Har museet medført noen lokale økonomiske spinn-offs? Selv har jeg ikke sett en eneste solbrilleselger som betrakter dette stedet som et potensielt marked.

Jeg har skrevet flere utkast til dette blogginnlegget. Utkast hvor jeg har latt mine meninger om den politiske prosessen om bygging av nytt Munch-museum komme til uttrykk. Det så ikke bra ut på trykk. Jeg nøyer meg heller med å si at jeg kjenner en matt oppgitthet over den omkampen som nå er satt igang. Bystyret i Oslo har mot Byrådets anbefaling vedtatt, uten utredning, at Museet enten skal utvikles på Tøyen eller flyttes til Nasjonalgalleriet.

Lambda var ikke min favoritt i arkitektkonkurransen. Jeg har heller aldri satt meg skikkelig inn i prosjektet. Men jeg stoler på at de som har gjort det, vet mye mer om bygget enn oss som hovedsakelig har sett perspektivskissene. Det triste i denne saken er ikke at Lambda ikke blir bygget, men at betydningen av den internasjonale kulturarven som Munchs kunst representerer, senkes til "bydelsnivå". Så kan man jo spørre om hvorfor prosessen har gått så langt. Og hvordan kan det brukes så mye ressurser på en planlegging som ikke har vært bedre politisk forankret? Det handler vel ikke bare om at Frp har forlatt Høyre i denne saken?

Kanskje det også dreier seg litt om hvordan prosjektet er valgt ut og presentert for velgerne? For arkitektene og spesielt NAL (Norske Arkitekters Landsforbund) handler arkitektkonkurranser mest om hva juryen velger, og når juryen har valgt, skal alle andre helst bukke og takke. Jeg deler den oppfatningen om at arkitektkonkurranser er viktige redskap for å få frem nyskapende og god arkitektur, men jeg er samtidig opptatt av hvordan arkitektkonkurransene inngår i den formaliserte planprosessen. Dette har jeg skrevet om på Bloggen i et tidligere innlegg. I tilfellet Munch-museet til Bjørvika ble det f.eks. (som Plan- og bygningsloven krever) invitert til medvirkning gjennom et planprogram på offentlig høring. Men det var etter at et vinnerutkast var kåret. Hvilken medvirkningen ga det? I realiteten var planprogrammet mer som en konsekvensvurdering av ett bestemt tiltak.

I programmet for arkitektkonkurransen kommer det frem at vinnerutkastet skal kunne danne utgangspunkt for en reguleringsplan. Hvorfor ble da ikke konkurranseprogrammet lagt ut som et planprogram? Da kunne kanskje det som står i kvalifikasjonsgrunnlaget for uttaket av konkurrenter, gis en utdypende mening: "Ambisjonen for konkurransen er å få fram et museumsprosjekt som begeistrer offentligheten lokalt og internasjonalt". Det som desverre har vært altoverskyggende i denne saken er hvor lite, selv blant dem som ønsker bygget realisert, begeistring som er skapt. Seier i en arkitektkonkurranse gir i seg selv ingen juridisk rett eller forpliktelse til gjennomføring. Dette kommer også til uttrykk i kvalifikasjonsgrunnlaget hvor deltakerne gjøres oppmerksom på at: "Dersom Oslo bystyre skulle velge å gjennomføre et annet prosjekt enn det juryen har rangert som vinner av konkurransen, vil HAV Eiendom sørge for en kompensasjon til vinneren. " En offentlig høring og politisk behandling av konkurranseprogrammet som planprogram kunne kanskje gitt en annerledes prosess. En prosess der offentligheten ble invitert i forkant til å fortelle hva man lar seg begeistre av og ikke må fortelle i ettertid hva man ikke vil ha.

Det slår meg at det er stor avstand mellom køen inn i Pompidousenteret og de provinsielle ambisjonene som preger debatten om hvor og hvordan vi skal bygge et nytt Munch-museum i Oslo. Selv om jeg mener at prosessen omkring arkitektkonkurransen kunne vært løst annerledes, støtter jeg i dag dem som argumenterer for at Herreros vinnerutkast bør gjennomføres. Selv om bygget er høyt og i glass (tenk det!) kan jeg lett forestille meg at bygget kan bli en suksess. I stedet for å redusere vinnerutkastet til et smålig provinsielt forslag, mener jeg Herreros burde heies på og pushes frem som en idrettsutøver slik at han og hans team skulle yte sitt beste for vår kollektive glede på målstreken.

Mens Munchs hovedverk er i Paris, har museet på Tøyen tatt andre verk ut av skuffene sine. Utstillingen
"Veien til Aulaen" er virkelig et bevis på 1) at man trenger et nytt hus/større plass, dette er en stor og interessant samling somfortjener å bli vist 2) at dersom man hadde gått for det trygge og tradisjonelle den gang man konkurrerte om Aula-utsmykningen, ville aldri Munchs bilder prydet Aulaveggene i dag. Og den gang som nå, var det en massiv motstand mot det uvante. Kanskje er det like greit at Munchs bilder forblir i Paris og i et annet "høyt og stygt" bygg som vi har lært oss å elske, og hvor god kunst blir verdsatt.