fredag 4. juli 2014

[hva gjør bygninger til by 4]Ha bakkekontakt!

Når vi snakker om tetthet og om utvikling til høyere utnyttelse er det høyden på bygningene som oftest får mest oppmerksomhet, kanskje fordi høyde skaper mest engstelse. Høye bygninger gir sol og utsikt, men det er også høyden som kaster skygger og tar andres utsikt. Og det er høyden som løfter menneskene opp fra bakkeplanet og skaper avstander. Dette innlegget handler ikke om høyhus, men om hvordan bygninger kommer ned på bakken. Det er min fjerde hypotese om hvordan gjøre bygninger til by: Det er viktigere hvordan bygningene kommer ned på bakken, enn hvor høyt de går opp i lufta.

Vi som arbeider med byplanlegging og byutvikling har sett Jan Gehls illustrative forklaringer på hvordan kontakten mellom folk på bakken og folk på balkongen endrer seg ettersom vi flytter oss oppover i etasjene. Opp til tredje etasje kan vi ha en slags kommunikasjon. Over dette nivået har hendelser på bakkeplan lite direkte relevans for aktivitetene i etasjene. Den illustrasjonen er veldig god som advarsel mot høye boligblokker i rene boligområder, da den viser hvordan høyhuset kan bidra til å skape ulike forutsetninger for gode nabolagsrelasjoner. Jeg er mer usikker på hvordan illustrasjonen kan brukes i en bysituasjon, der høyhuset ligger til en gate. En offentlig og allmenn tilgjengelig gate som også befolkes av mennesker utenfor nabolaget. Er det like relevant i en situasjonen at det opprettholdes en tett kontakt mellom funksjonen inne og utemiljøet?



Ekstreme høyder

Da jeg påbegynte denne teksten bodde jeg på Manhattan, - i et høyhus. Og som alle andre jeg har truffet, har jeg nesten bare positive opplevelser av å oppholde meg i denne byen. Også i de delene av byen hvor bygningene rager så høyt opp at du nesten brekker nakken når du prøver å få øye på toppetasjen. Jeg har ennå ikke truffet på noen som ikke elsker denne byen, til tross for at dens mange høyhus skaper akkurat de negative effektene som er beskrevet. I tillegg er det på Manhattan fort å få merke på kroppen hvordan vinden kan gjøre selv den mest robuste paraply til søppel før du aner det. I denne byen vil jeg tro at vind er et større problem for gatelivet enn skygge. Men Manhattan har korte avstander mellom gatekryssene og veldig stor variasjon i tomtestørrelser (enn så lenge). Noe som gir selv de smale gaterommene en stor grad av variasjon i opplevelsen og et mangfold av aktiviteter som er i direkte kontakt med gateplanet.   

I forbindelse med mitt USA-opphold besøkte jeg også Washington DC. Det er en fin by på grunn av sin grandiose hovedstadsarkitektur og et parkanlegg som imponerte med sin monumentalitet, men aller mest med sin folkelige tilgjengelighet for all slags aktivitet og gratis adgang til en lang rekke museer. Men byen ellers kan aldri måle seg med New York City, selv om Washington har lavere bygninger og åpnere gater. Downtown DC oppleves tvert om som tung, tett og til dels avvisende og med veldig lange avstander mellom målpunktene.














Disse to bildene viser to typiske gater. Bildet i DC er tatt midt i sentrum, på en veldig varm dag og da byen var full av tilreisende. Bildet fra Manhattan er fra en av de smaleste gatene i Midtown, men med noen av de høyeste bygningene. I en bykontekst er kanskje høyhusets største utfordring at det som skjer oppover i etasjene treffer bakken der det gjør mest nytte? Hvordan kommer folk seg fra gata og oppover i etasjene? Hvor havner de hen når de skal ut? Dette møtet mellom det offentlige gatelivet og de privat aktivitetene kan ha ulike arkitektoniske svar. Det skal jeg ta opp i et senere innlegg. Dersom forutsetningen for byliv ligger i bygningens nederste etasje er det min påstand at dette er en forutsetning helt uavhengig av etasjehøyder. Bygningens etasjehøyde og funksjoner kan ha innvirkning på hva som skjer i gaterommet, ja, - men det er ikke en avgjørende faktor. 

Tilbake til Oslo
De siste årene har jeg brukt tid på å studere hvordan det bygges i Oslo. Jeg har blant annet sett på overgangen mellom fortau og fasade. Min tanke er at det er i dette møtet de gode eller dårlige byplanene viser seg. Det er her man ser om arkitekten har forstått hvilken kontekst bygget inngår i eller ikke. Er bygningen forankret i bystrukturen eller kan den ligge hvor som helst? Det handler ikke om moderne eller gammeldags arkitektur, om dyre eller billige løsninger. For meg er dette et spørsmål om man tenker at bygget skal bidra til å bygge byen, eller om det er en bygning oppført kun for å tjene ett formål f.eks. å bygge boliger i Oslo eller et nytt hovedkontor for en virksomhet som trenger det.  


Bo på gata

Grønlandskvartalene er et av de nyere boligområdene, som har vært omfattet av mye faglig kritikk, spesielt rettet mot kvaliteten på det indre gårdsrommet. Men utbyggingen er også er elsket av bybrukerne for den (enn så lenge) solrike og avskjermede Teaterplassen. Plassens suksess skyldes rekken av spisesteder i boligbyggenes førsteetasje. Derfor er det pussig å se den løsningen som er valgt på bakkeplan i gatestubben ut mot Schweigaardsgate, private terrasser (solplasser ?) med utgang fra stuerom. 



























Slik jeg leser denne arkitekturen, går altså beboerne inn i leiligheten via det indre gårdsrommet og deretter ut i "hagen" sin, (tilbake) i den offentlige gata. Hadde løsningen vært inngang til boligene direkte fra gata, kunne det ha fungert fint med en liten forhage som avstandskaper til den offentlige gata. I dag gir den valgte løsningen er svært uklar opplevelse av hva slags gate dette er. Min oppfattelse er at det er ingen som opplever det som naturlig å bo slik det er lagt opp til her. I en annen urban kontekst ville sikkert hagene fungert utmerket. Poenget mitt er at hverken en høyere eller lavere bygninger ville ha endret på effekten av den valgte løsningen.

Med Excellent 
Et eksempel som jeg dro ens ærend for å fotografere, med tanke på denne teksten, ligger litt lenger øst i Schweigaardsgate. Hensikten var å fotografere et eksempel på hvordan bygninger som bidrar til en mer bærekraftig utvikling, ikke nødvendigvis fører til en bærekraftig bykvalitet. Jeg snakker om ROM eiendom sin utbygging av hovedkontor for NSB og Gjensidige. Bygget har scoret til karakteren excellent i energi og miljøriktige byggtekniske løsninger (Breeam Nor), men i mine øyne en lite excellent bybygging. 


Jeg har tenkt at her har man hatt en gylden sjanse til å reparere Sweigaardsgate som en sammenbindende gate mellom sentrum og sentrum øst. Ved alle de nye prosjektene mellom Schweigaardsgate og sporområdet, kunne man virkelig ha bidratt til at denne gatestrekningen også ble en attraktiv gate å gå langs. Gi Gamlebyen en funksjonell nærhet til sentrum som stemmer med den faktiske avstanden ved å tilby arealer for utadrettet virksomhet på gateplan, og å nedskalere volumene slik at økt mangfold og tilgjengelighet kan øke. Vi har  i årevis klaget over hvordan Oslo sentralstasjon, bussterminalen, postbygget, brevterminalen, tollboden etc. med sine store monofunksjonelle volumer har bidratt til å drepe ethvert tilløp til byliv i denne gaten. Noen vil nok hevde at det skyldes høyden på bygningene. Jeg mener det først og fremst er den manglende fortauskvaliteten. Tenk bare på hvordan gaten endret karakter når Aftenposten m.fl. flyttet inn i Postgirobygget og etablerte en inngang på gateplan også med kaffebar. Ved denne ombyggingen ble gaterommet bedre til tross for at selve bygningen ble høyere. Derfor ble jeg så skuffet over Rom Eiendom sitt nye bygg. Det er ikke dårlig arkitektur. Jeg har vært inne i det og gledet meg over de rommelige kvalitetene der, men dette bygget kunne ha stått hvor som helst og vært like bra, kanskje bedre. Er det da en god måte å bygge i byen?

Mine bilder er kanskje urettferdige, men de viser de faktiske forholdene. Hva slags kvalitet oppnås ved denne måten «å komme ned på bakken». Jeg lurer på hvorfor vi bryr oss så lite om dette arkitektoniske problemet? 



God byggeskikk? 
Stor var således overraskelsen over at nettopp dette bygget har fått tildelt Statens byggeskikkpris for 2014. Og særlig da jeg leser i juryens begrunnelse: 

«Gjensidige hovedkontor og NSB hovedkontor ligger meget sentralt i Oslo mellom Schweigaardsgate og sporområdet til Oslo sentralstasjon. Beliggenheten nær Norges viktigste kollektivknutepunkt, er en utmerket og miljøriktig plassering av intensive kontorarbeidsplasser av denne typen.

Prosjektet utgjør i praksis en del av Bjørvikautbyggingen og er en sentral brikke i omformingen av Schweigaardsgate fra trafikkåre til bygate. 

Prosjektet utmerker seg med miljøklassifiseringen “Breeam-Nor excellent” og holder energiklasse A. Universell utforming er godt løst. 

Prisvinneren er et forbilde på hvordan gode bybygninger kan påvirke en bydel i positiv retning.»


Denne uttalelsen har gjort at jeg virkelig har måttet gå i meg selv, gå i tenkeboksen og spørre om jeg faglig sett er helt ute på jordet – og fullstendig i utakt med den faglige forståelsen av hvilke løsninger som er gode for byen og leder til en god bærekraftig by.