tirsdag 28. januar 2014

[hva gjør bygninger til by : 1] Angrip grensene

Den første og mest nærliggende påstanden rettet mot dagens problematiske forhold til bybygging, handler om grensen. Og mer konkret, om de avgrensninger som vi er nødt til å foreta når vi arbeider med byutvikling. Avgrensningen er både territorielt og tematisk et nødvendig grep i alt vi foretar oss. Likevel er det gode grunner til å angripe grensen. 

Min hypotese [1] er at både fysisk planlegging og eiendomsutvikling skjer hovedsakelig med et utgangspunkt i planområdets senter og hvor avgrensningen oppfattes som en grense for undersøkelsen. En tilsynelatende bagatell, men  denne "uvanen" er likevel et hinder for å skape funksjonelle og arkitektoniske sammenhenger i bystrukturen. 

Det er en logikk i eiendomsutvikling som at disse primært er opptatt av verdistigning på det som er innenfor eget areal og derfor fokuserer på dette. Det forunderlige er at det samme skjer selv blant aktører uten slikt økonomisk ansvar. Selv studenter som får spesifik beskjed om å søke etter løsninger ved å gripe tak i omgivelser utenfor grensen, detter inn igjen mot sentrum av planområdet. Det samme skjer når profesjonelle aktører deltar i ideutviklinger og work shops. Dersom det er tegnet inn en avgrensning av et areal, er det hit oppmerksomheten kanaliseres. Jeg har ingen kunnskap om psykologiske prosesser, så jeg aner ikke om dette er innebygget i vår natur, at dette skjer ubevisst. Og når vi ikke med vitende og vilje angriper grensene, så holder vi oss heller på avstand.


Et av de områdene hvor det skjer en stor utbygging i dag og som nesten fullstendig unndrar seg kritisk søkelys er Løren, Hasle, Økern - området. Etter Selvaag satte igang endringsprosessen ved å bygge boliger på det som tidligere var militærområdet Løren leir, har smitteeffekten vært stor. Utviklingen er ønsket velkommen, men som vanlig tyder det på at kommunen har oppdaget utfordringene i dette området litt sent. I november var jeg prosessleder på en workshop i regi av PBE -Oslo kommune. Her deltok de største og viktigste aktørene i området. Hensikten var å undersøke hvilke muligheter området har for å få etablert de nødvendige offentlige rommene. 

Det var absolutt en positiv seanse hvor det ble oppdaget mange nye potensialer i området.  En grunn til de nye oppdagelsene var at deltakerne fikk i oppgave å angripe grensene. Selv om hensikten med workshopen var å lage grunnlag for VPOR (Veiledende plan for offentlig rom) innenfor det avgrensede området, ble gruppene "presset" til å utforske muligheter på tvers av denne avgrensningen. Dette bidro til at enkelte aktører så på sin eiendom med nye øyne og områdets potensielle helheter ble oppdaget. Det vil si; det ble gjort oppdagelser  som burde vært oppdaget tidligere og dermed vært førende for de mange utbyggingsforslagene. 

Et av de områdene hvor vi bare må beklage det faktum at "toget har gått", er utvikling av Vinmonopol-tomta. Se det hvite feltet på ortofotoet. Dette skal bygges om til næring og boliger, nå kalt Hasle Linje.  Dette er et utviklingsprosjekt som jeg ikke blir klok på.  I tekst leser jeg ambisjoner om å skape gode byomgivelser, men ser i tegninger ikke annet enn et byggeprosjekt.

Jeg har ikke plass til å presentere en dypere analyse av dette caset her, men kun bruke det som et eksempel på hvordan logikken i eiendomsutvikling hindrer oss i å bruke grensene og kantene til å få til sammenhenger. I dette prosjektet er det vanskelig å se at det er tenkt noen som helst tanker omkring det som er og kan bli på andre siden av plangrensen. 


Det er sikkert kvaliteter ved dette prosjektet som jeg ikke har oppdaget. Det er for meg, likevel liten tvil om at dersom andre løsninger for utviklingen av denne eiendommen hadde vært valgt, ville den omkringliggende byen også hatt nytte av utviklingen. 

Skissen til høyre viser fire områdeavgrensninger på tvers av planavgrensningen. Etter min oppfatning, ville en søken etter gode sammenhenger innenfor  disse arealene ha medført  strukturelt mer interessante løsninger for utvikling av Vinmonopol-tomta enn den pragmatiske volumfordelingen som prosjektet preges av.   

torsdag 9. januar 2014

Bygge by av bygninger


Hvorfor oppfatter vi noen omgivelser som mer bymessige enn andre? Det går vel neppe an å gradere – by, byere, byest. Men i et overordnet regionalt perspektiv mener jeg vi kan gradere omgivelsene til rural, semi-urban, sub- urban, urban. Det gir et snitt gjennom fortetningen i sentraliseringen, og hvor forskjellen på semi-urban og sub-urban er at sub-urban er fortninger innenfor det semi-urbane landskapet. 

Park i Paris
Men hva med de områdene som er innenfor den helt urbane strukturen? Hvor bymessig er det? Det er dette som opptar meg for tiden. Fra å ha jobbet lenge med å kartlegge og forstå byens endringsprosesser fra et overordnet og strukturelt perspektiv på form og prosess, har jeg nå inntatt en posisjon innenfra byen, fra gateplanet. Jeg vil gjerne forstå mer om hva det er som gjør bygninger til by og ikke bare  - til mange bygninger? Det handler vel ikke bare om forskjellen på vei og gate, og villa og blokk? Hvorfor er det slik at vi kan fornemme noe veldig urbant midt ute i det semi- urbane landskapet? Og hvorfor hender det at vi midt i et svært tett befolket område, savner byen og urbane kvaliteter? Disse spørsmålene er stilt mange ganger før. Dette er på ingen måte et forsøk på å etablere grensespengende nye perspektiver.
Relativt nytt boligprosjekt i Oslo.

Så hvorfor stiller jeg da disse spørsmålene nå? En ting er at dersom forskningen skal komme praksis til gode (som jeg vil), er dette vekselsynet mellom overordnede analyser og teoretiske diskusjoner, og detaljerte casestudier, helt nødvendig. En annen ting er at jeg oppfatter et gap mellom ideal og løsning. Jeg tenker at de fleste som arbeider med arkitektur, byutvikling og byplanlegging har kloke svar på hva som er bymessig og hvorfor vi ønsker slike omgivelser. Det er i hvert fall ikke tvil om at eksemplene finnes. Da tenker jeg ikke på de bevarte historiske byene i Sør-Europa, men på byer som har både vedvart fra før-moderne tid og fornyet seg etter funksjonalismen. Det som også opptar meg i min opplevelse av gapet mellom den faglige diskursen og det som skjer i praksis, er at vi svært ofte bygger omgivelser som oppnår motsatte effekter enn intensjonene. 

De fleste arkitekter og arkitektteoretikere er opptatt av å formidle de gode eksemplene.  Mitt fokus er de prosjektene og planene som nesten ikke får oppmerksomhet, som blir realisert i det stille og som representerer massebyggeriet. Vi tenker gjerne at det er monumentalarkitekturen og de offentlige byggeoppgavene som gjør byen storslått. Kanskje det, eller kanskje ikke. Det magiske ved Central Park er ikke naturen, men den rektangulære formen markert ved den omkransede bygningsmassen.

Innen arkitektfeltet er massearkitekturens betydning for byens form, et forsømt tema. Det er mengden av bygninger som gjør byer, ikke enkeltbygningene. Det forundrer meg når jeg hører klaging over at det som bygges i dag, er altfor likt. Det hevdes at boligprosjektene ikke er innovative nok og at de er alle basert på de samme løsningene. Mulig det, men det forunderlige er at de personer som savner variasjon, kan samtidig løfte frem  murgårdsbebyggelsen på Frogner, Majorstua og Grünerløkka som de fineste byområdene i Oslo. Hvilket er som kjent, områder med lite variasjon i bygningsmassen.

Siden både byutvikling, arkitektur og byplanlegging kan korrigeres mot erfaringer fra et svært langt tidsspenn, vet vi at nybygg vi gremmes over i dag,  ikke nødvendigvis vil forarge neste generasjon. Og omvendt; løsninger som bejubles, vil kanskje ikke oppfattes som like verdifulle i fremtiden. Det er historisk lærdom. Spørsmålet er om arkitektur og byforming kan diskuteres på en mer grunnleggende måte, som ikke lar seg lure av fashion blinding? Er det noen tidsuavhengige suksesskriterier for å bygge by, som også er romslige nok til innovativ arkitektur? 
I de neste blogginnleggende vil jeg utmeisle noen hypoteser rettet mot dette spørsmålet.