torsdag 9. januar 2014

Bygge by av bygninger


Hvorfor oppfatter vi noen omgivelser som mer bymessige enn andre? Det går vel neppe an å gradere – by, byere, byest. Men i et overordnet regionalt perspektiv mener jeg vi kan gradere omgivelsene til rural, semi-urban, sub- urban, urban. Det gir et snitt gjennom fortetningen i sentraliseringen, og hvor forskjellen på semi-urban og sub-urban er at sub-urban er fortninger innenfor det semi-urbane landskapet. 

Park i Paris
Men hva med de områdene som er innenfor den helt urbane strukturen? Hvor bymessig er det? Det er dette som opptar meg for tiden. Fra å ha jobbet lenge med å kartlegge og forstå byens endringsprosesser fra et overordnet og strukturelt perspektiv på form og prosess, har jeg nå inntatt en posisjon innenfra byen, fra gateplanet. Jeg vil gjerne forstå mer om hva det er som gjør bygninger til by og ikke bare  - til mange bygninger? Det handler vel ikke bare om forskjellen på vei og gate, og villa og blokk? Hvorfor er det slik at vi kan fornemme noe veldig urbant midt ute i det semi- urbane landskapet? Og hvorfor hender det at vi midt i et svært tett befolket område, savner byen og urbane kvaliteter? Disse spørsmålene er stilt mange ganger før. Dette er på ingen måte et forsøk på å etablere grensespengende nye perspektiver.
Relativt nytt boligprosjekt i Oslo.

Så hvorfor stiller jeg da disse spørsmålene nå? En ting er at dersom forskningen skal komme praksis til gode (som jeg vil), er dette vekselsynet mellom overordnede analyser og teoretiske diskusjoner, og detaljerte casestudier, helt nødvendig. En annen ting er at jeg oppfatter et gap mellom ideal og løsning. Jeg tenker at de fleste som arbeider med arkitektur, byutvikling og byplanlegging har kloke svar på hva som er bymessig og hvorfor vi ønsker slike omgivelser. Det er i hvert fall ikke tvil om at eksemplene finnes. Da tenker jeg ikke på de bevarte historiske byene i Sør-Europa, men på byer som har både vedvart fra før-moderne tid og fornyet seg etter funksjonalismen. Det som også opptar meg i min opplevelse av gapet mellom den faglige diskursen og det som skjer i praksis, er at vi svært ofte bygger omgivelser som oppnår motsatte effekter enn intensjonene. 

De fleste arkitekter og arkitektteoretikere er opptatt av å formidle de gode eksemplene.  Mitt fokus er de prosjektene og planene som nesten ikke får oppmerksomhet, som blir realisert i det stille og som representerer massebyggeriet. Vi tenker gjerne at det er monumentalarkitekturen og de offentlige byggeoppgavene som gjør byen storslått. Kanskje det, eller kanskje ikke. Det magiske ved Central Park er ikke naturen, men den rektangulære formen markert ved den omkransede bygningsmassen.

Innen arkitektfeltet er massearkitekturens betydning for byens form, et forsømt tema. Det er mengden av bygninger som gjør byer, ikke enkeltbygningene. Det forundrer meg når jeg hører klaging over at det som bygges i dag, er altfor likt. Det hevdes at boligprosjektene ikke er innovative nok og at de er alle basert på de samme løsningene. Mulig det, men det forunderlige er at de personer som savner variasjon, kan samtidig løfte frem  murgårdsbebyggelsen på Frogner, Majorstua og Grünerløkka som de fineste byområdene i Oslo. Hvilket er som kjent, områder med lite variasjon i bygningsmassen.

Siden både byutvikling, arkitektur og byplanlegging kan korrigeres mot erfaringer fra et svært langt tidsspenn, vet vi at nybygg vi gremmes over i dag,  ikke nødvendigvis vil forarge neste generasjon. Og omvendt; løsninger som bejubles, vil kanskje ikke oppfattes som like verdifulle i fremtiden. Det er historisk lærdom. Spørsmålet er om arkitektur og byforming kan diskuteres på en mer grunnleggende måte, som ikke lar seg lure av fashion blinding? Er det noen tidsuavhengige suksesskriterier for å bygge by, som også er romslige nok til innovativ arkitektur? 
I de neste blogginnleggende vil jeg utmeisle noen hypoteser rettet mot dette spørsmålet.  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar