Skal Oslo saneres?

Byantikvar Janne Wilberg og museumsdirektør Lars Emil Hansen har et spesielt mandat i Oslo, å forvalte og formidle byens historie og kulturarv. I sitt debattinnlegg i Aftenposten 2. juni enten avslører de en manglende byplanhistorisk forståelse, eller tilslører en viktig debatt om Oslos byutvikling. Både Oslo Museum og Byantikvaren er viktige institusjoner, men her fremsettes så mange merkelige påstander om hva som vil skje dersom Oslos kommuneplan blir vedtatt, at jeg lurer på om de er sin rolle bevisst. Jeg skal ikke kommentere kommuneplanens kvalitet, men et par påstander i debattinnlegget som ikke er egnet til annet enn å skape frykt blant Oslos innbyggere. De henvender seg til alle som er ”… glad i Oslo og har tenkt å bli boende her..” Den henvisningen kan i seg selv, tyde på at Wilberg/Hansen ikke aksepterer eller forstår utfordringene Oslos politikere står over. Dette handler ikke om vår generasjon, men om de neste. De unnlater også å anvende sin innsikt i historiske prosesser; de bør vite at byer som er verdt å bo i, er byer som har utviklet seg og fått lov til å fornye seg. Det kan virke som historikerne reduserer byutvikling til et spørsmål om å kose seg eller å oppleve en by som turist.

Byggehøyde

Ja, 14 etasjer virker høyt dersom idealet er 4. Det er greit at antikvariske myndigheter tror at økt byggehøyde svekker Oslos identitet, men når de tror at det er byggehøyden i seg selv eller manglende sol som følge av dette, som avgjør en gates kommersielle suksess er perspektivet på næringsvirksomhet smalt og referansegrunnlaget tynt. Koselige omgivelser er ikke uten betydning, men det er tilgjengelighet som er avgjørende for kommersiell suksess. Gater som er lett tilgjengelig for mange mennesker, tiltrekker seg handel og andre tilbud, som igjen øker tilgjengeligheten. Skal du vindus-shoppe og drikke fortauskaffe, har solforhold stor betydning, men lite når du skal handle en drill, en dress eller en pakke spiker. Strøksgatene i Oslo er bare et nytt navn på viktige historiske lokale handlegater. Gatebruken svekkes ikke av høyere bygninger dersom det er gode fortau og bygningene ellers tilbyr det folk trenger på en lett tilgjengelig måte. Høyere bygninger vil romme flere folk og sannsynligvis økt handel, ikke mindre. Når det er sagt, tror jeg den største trusselen mot dødt bysentrum, er villabebyggelse og generelt liten befolkningsmasse. 

Saneringsplan?

Wilberg/Hansen hevder at kommuneplanen vil føre rivepress. Det er riktig at muligheter for en høyere utnyttelse er en drivkraft for nybygging. Vi har en del eksempler på at Oslo har revet bygninger som vi i dag tenker burde ha vært bevart. Men vi har langt flere eksempler på bygninger som har blitt revet og erstattet av noe nytt og høyere, og som vi i dag aksepterer fullt ut. Denne kunnskapen sitter Wilberg/Hansen på. Bruk den til å forklare dem som er glad i Oslo, at selv om noe blir revet kommer neste generasjon til å se på dette med sine øyne og elske sin by slik vi elsker dagens by. Jeg mener det er villedende å sammenligne dagens byutvikling med saneringstruslene fra 1930-tallet. (dette bruker jeg ikke plass på å utdype her) Dette vet Wilberg og Hansen, men kanskje ikke alle som leser debattinnlegget og bare er glad i å bo i Oslo. De leser bare at Oslos historiske sentrum står i fare for å bli rasert. Er det Byantikvarens jobb å skremme folk?

Her er det i hvert fall viktig å si fra at det er svært lite sannsynlig at privateide borettslag og sameier kommer til å bli enige om å rive gården sin. Og velger å tro at det er like usannsynlig at Oslo kommune vil ekspropriere denne type boliger med formål å bygge nye. Byfornyelsens endringer i eierstruktur fra gårdeier til borettslag og sameier har sikret store deler av murgårdsbebyggelsen i Oslo. I andre områder er det en del forretningseide gårder hvor færre eiere og beslutningstakere er involvert og dermed kan endres lettere f.eks. ved at hele eiendommen blir lagt ut for salg. Rivepresset kommer i følge Wilberg/Hansen av at planen blir for interessant for investorer. Det stemmer at riving kan gi bedre økonomi, men det trenger ikke det. En interessant case som belyser dette er Steinsbak- gården ved Torggata/Youngstorget. Selv om denne bygningen ble totalskadd i brann og dermed rivetruet, valgte eier å gjenoppbygge den opprinnelige bygningens eksteriør. En vakker bygning som absolutt beriker Youngstorget. Årsaken var ikke kulturminnehensyn, men at dette gav en bedre og mer lønnsom utnyttelse enn gjeldende regulering ville ha gitt for nybygg. Kulturminnevernet har vært altfor lite opptatt av økonomi og at strenge vernekrav også er en risiko for forfall og forslumming. Ja, noen gårdeiere spekulerer på dette, at de lettere kan få rivetillatelse etter mange års forfall. Jeg mener det er naivt å tro at noen (private) vil bruke penger på å verne om noe som helst, hvis det ikke gir en eller annen verdiøkning eller den bruksverdien som bygningen er tiltenkt.   Like det eller ikke, økonomi er avgjørende for beslutninger. Har vi råd til dette? Hvem tar regninga? 

Jeg er helt sikker på at mange lesere finner Wilberg og Hansens innlegg som sabla godt sagt, her er det endelig noen som tar ansvar (liksom!). Det bør bekymre oss (spesielt oss i utdanningsinstitusjonene, men også NAL) at mange har mer tiltro til at historikerne har svaret på fremtidens behov, enn arkitekter og byplanleggere som er opplært til å tenke på fremtiden. Det skal vi ta på alvor. Men det bekymrer meg like mye at de som er eksperter på den historiske utviklingen er så selektive i sin formidling. Jeg ønsker meg et antikvarkorps som bruker sin historiekunnskap til å forklare endringsprosessene, som klarer å ta et skritt til siden og se seg selv i en tidsakse. I dag står både riks- og byantikvar så plantet midt i sin samtid og registrerer med skrekk at det skjer ting rundt dem, at de ikke ser selv hvor lite av sin historiske kunnskap de anvender til å formidle historiens betydning for byutviklingen og byplanleggingen.

Jeg har snakket om dette temaet tidligere "Kulturminner - byutvikling eller bremsekloss?"  opptak fra MDs frokostmøte i i 2013. 
Dette temaet skal også behandles i årets siste BoBy møte. "Ny byutvikling på lag med fortiden?"