Bispelokket – fra SLOAP til PLOAP

Vi kan fra dag til dag  se hvordan Bjørvika endres. Det skrives mye om det som bygges. Denne teksten handler om det som rives.

Bispelokket er kallenavnet på rundkjøringen som i har koplet Rv 4 sammen med E 18. En rundkjøring som absolutt har gjort jobben sin. Et av de mest sentralt beliggende byggverk i Oslo og som gjennom sin eksistens antakelig har hatt flest brukere. Da det ble regulert på slutten av 50-tallet ble byggverket ikke overraskende kun behandlet som et spørsmål om trafikkavvikling. Nå er traseen over Bjørvika erstattet av en ny trasé som krysser vika under fjorden. Bispelokket rives etter femti års sammenhengende samfunnstjeneste.

Sommeren 2010 skrev jeg en tekst om dette byggverket i forbindelse med Hanne Ekkerens utstilling i Tegnerforbundet ”Bispelokket – rom til overs”. Utstillingen viste bilder, tegninger og installasjoner med utgangspunkt i rommet under påkjøringsrampene. Det rommet som ikke var ment for noe eller noen. Ekkeren har gjennom sitt arbeid som sykepleier i rusomsorgens oppsøkende tjeneste tvert i mot erfart hvordan dette rommet har dekket et behov for folk som av ulike grunner har trengt et tilholdssted. Dette blogginnlegget er en bearbeidet kortversjon av min tekst i "Artistbook” som supplerte utstillingen. Hannes tekst og bilder gir verdifull innsikt i en tilværelse de færreste av oss har forutsetning for å forstå.  

Space left over after planning

Som byggverk er Bispelokket representativt for sin tid. Derfor dette SLOAP. Den moderne, funksjonalistiske planleggingen skulle være målrettet og rasjonell. Det avgrensede og funksjonelle ble viktigere enn det romlige og tvetydige. På begynnelsen av 1900-tallet var det en nødvendig strategi for å få bukt med helseskadelig overbefolkning. Planlegging ble et redskap for samfunnsutvikling. I begynnelsen handlet det om teknisk infrastruktur; rent vann inn og kloakkvann ut. Etter hvert ble selve boligfunksjonen viktig, før funksjonalismen som idé kulminerte med best mulig funksjonalitet for biltrafikken. Noe som deretter skapte gode betingelser for bilbaserte kjøpesentre utenfor bykjernen.

God trafikkavvikling trenger store areal. Resultatene ble oppløste bymiljøer, byspredning og arealineffektivitet. Veiutformingen skjedde som følge av transportmodeller og beregning av fremkommelighet og trafikksikkerhet. Bilens bevegelse ga byen form. Ingen andre relasjoner ble tatt hensyn til. Akronymet SLOAP oppstod som en egen arealkategori - Space left over after planning - areal uten program, rom uten verdi.

Form følger funksjon.

Den rene funksjonalistiske planleggingen har dårlige vilkår i dag. Den sonedelte byen er ikke lenger et mål og langt fra et virkemiddel for det ”gode” bylivet. Men i transportplanleggingen lever funksjonalismen i beste velgående. Det funksjonalistiske byidealet og planleggingsmetodene som følger, passer godt til å løse trafikkproblemer. Mobilitet er en vesentlig ingrediens i det moderne livet. Ikke noe annet sted rettferdiggjør sammenhengen form følger funksjon som i veiplanlegging. Her bør helst formen ivareta fremkommelighet og trafikksikkerhet i ulike hastigheter. Den institusjonaliserte veiplanlegging har da også utviklet et sinnrikt system av differensiering for å håndtere ulike sammensetninger av form og funksjon. Få steder ivaretas den rasjonelle planleggingsprosess så godt som i Statens Vegvesen. Normaler inndeler trafikken i et hierarkisk system og gir detaljerte føringer for hvordan formgivingen skal ivareta  funksjonaliteten de ulike veitypene skal ha. Tanken om differensiering og regelbestemt funksjonalitet preger og styrer både planlegging og prosjektering. Forskjellen på den nye motorveien lagt under Bjørvika og den gamle er liten. Idealene de samme.

Det er nye måter å leve på, som har ført til riving av Bispelokket. Da krysset ble bygget var ikke bylivet betraktet som et gode. Rekreere skulle skje i marka, langt vekk fra folk. I dag er det omvendt, og arealverdiene ved sjøfronten blir for verdifulle til at de kan brukes til forurensende biltrafikk og til arealer som har blitt til overs.

Kampen om byen.

Mantraet nå er at byen skal være tett, levende og for alle. På mange måter den byen Jane Jacobs kjempet for når hun kjempet mot byplanleggingen på 1950 og 60- tallet (Jacobs 1965). Hun observerte og beskrev et byliv som ble borte i den teoretisk riktige planleggingen. Det handlet ikke kun om motorveier som stjal plass fra vitale boligkvartaler, men også hvilke nye boligtyper og områder som ble tilbudt som erstatning, − isolerte, homogene boligområder, godt med lys og luft mellom bygningene, i god avstand fra forurensning og andre av storbyens skyggesider, men også uten et vitalt byliv og sosialt bomiljø.

Bymiljøet Jacobs forsvarte var betinget av gater som fungerte som offentlige steder med døgnkontinuerlig variert aktivitet. Steder hvor mennesker holdt øye med hverandre og skapte en sosial kontroll av et fellesskap. Steder som fremstår med tydelige skiller mellom hva som er offentlige og hva som er private rom. Alle som befinner seg i det offentlige rommet skal være sikre på hvor disse grensene går, hevdet Jacobs. Veiplanleggingens ”sloaps” gir lite til en slik by.

Markedsstyrt.

Sammenlignet med da Bispelokket ble bygget har vi i dag en økt privatisering av det som tidligere var betraktet som offentlige oppgaver. Noen oppfatter dette som at stat og kommune har gitt fra seg all makt til private markedsaktører. Andre ser endringen som en mer demokratisk modell ved at det er flere som tar del i gjennomføringen av offentlige velferdsgoder, og at det er flere som deltar i beslutningsprosessen. I byutviklingen kan begge disse perspektivene stemme. Når kommunen ikke bygger sin planlagte byutvikling selv, men er avhengig av private investorer og profesjonelle utviklere vil markedskunnskap påvirke når, hva og hvordan det bygges.

Ingen kan klandre markedsaktører for å ha fokus på økonomi, men det som burde interessere oss i denne sammenhengen er markedskunnskapens følsomhet for sosiokulturelle strømninger. Våre kollektive oppfatninger om innholdet i ”det gode byliv” endrer seg kontinuerlig. Med andre ord kan en privatisert byutvikling være mer var for sosiokulturelle strømninger enn en offentlig ovenfra styrt byutvikling, fordi utviklerne som markedsaktører er avhengig av befolkningens holdninger, ønsker og valg. Samtidig er det liten grunn til å stole på at en privat markedsstyrt utvikling alene vil sikre kvalitet til fellesskapet og spesielt ikke til de rommene som ikke er direkte salgbare.      

Det offentlige rommets verdi.

Veiplanleggingens ”sloaps” er arealkategorien som har absolutt lavest verdi. Arealet er ikke bebyggbart og har lav bruksverdi for opphold. Det er ikke privateid, men heller ikke allment tilgjengelig. Tvert i mot er dette arealer man helst ikke skal komme til. Modernismens by utvisket grensen mellom de offentlige og private rommene. De ble udefinerte og skillet mellom verdifulle og verdiløse arealer utydelig.

Den byen vi snakker om i dag har gitt det offentlige rommet en stadig større betydning som verdiskaper. Denne byen bygges ikke av det offentlige etter overordnede planer lagt en gang for alle. Den initieres og bygges av private utviklere og investorer. Slike prosjektutviklinger har fått benevnelsen ”pakkede landskaper”. Her er det lite areal til overs. Alle kroker som kan utnyttes til verdistigning, utnyttes enten som bygget areal eller som bearbeidet åpent areal. Utformingen og utnyttelsen er logisk sammenfallende med eiendomsgrensene og prosjektavgrensningen.  Det som ikke er byggegrunn, får betydning som støttefunksjon og som salgsfremmende faktor i den totale verdivurderingen. Dette sammenfaller ofte med et offentlig påtrykk på private utviklere for at de skal ta sin del av utgiftene til fellesarealene. Noen vil hevde at dette er riktig. De som tjener på tomteutnyttelsen skal også bidra til kvaliteten på fellesskapsgodene, mens andre oppfatter privatiseringen heller som offentlig ansvarsfraskrivelse. 

En by for noen

Privatfinansiert oppgradering gir en annen form for privat sosial kontroll enn det Jane Jacobs beskrev. I sin ytterste konsekvens viser dette seg som ”gated communities” − bevoktede boligenklaver. Anna Minton beskriver en situasjon hvor man bor og arbeider i beskyttede omgivelser. Velstående profesjoner kan dermed forflytte seg nesten sømløst fra kontoret til luksuriøse leilighetskomplekser, fra konferansesentre til flyplasser etc. med minimal kontakt med de omkringliggende omgivelsene. (Minton 2009) Problemet er at selv om man vanligvis forflytter seg fra et beskyttet sted til et annet, så vil det oppstå situasjoner hvor man ikke kan unngå kontakt med omverden. Folk som bor og lever i slike beskyttede omgivelser, kan derfor bli uberettiget engstelige når slike situasjoner oppstår. I motsatt fall kan andre personer oppleve i møte med mennesker fra slike velstående, beskyttede miljøer at byrommene ikke er laget for dem.

BID er et fenomen hentet fra USA og England. I kjølvannet av byspredning og bilbaserte kjøpesentra har en av strategiene for å få menneskene tilbake til bykjernen vært etableringen av Business Improvement Districts. Dette er sammenslutninger av enten grunneiere eller leietakere innen et definert byområde for felles innsats for oppgradering og vedlikehold. Etableringen har til hensikt å bedre bedriftenes bunnlinje. Tenkningen som ligger tilgrunn er at disse områdene er ”malls without walls”. Byens handelsstrøk betraktes som et kjøpesenter selv om butikkene ikke ligger innenfor én bygning. Suksessoppskriften,− kjøpesenterets logikk, som tok kundene med seg ut av byen, skal anvendes for å få dem tilbake. Logikken handler om organisering og kundekunnskap. Inspirert av Maslows behovspyramide vil det mest grunnleggende behovet for å tilby optimale omgivelser for handel være at det er rent og trygt, dernest kommer transport og tilgjengelighet. Og deretter behovet for markedsføring og merkevarebygging av området. I toppen av pyramiden finner vi minneverdige opplevelser for de besøkende. I et kjøpesenter innenfor felles tak og vegger kan disse behovene kontrolleres. Mens et handelsstrøk som omkranser et allment tilgjengelig og offentlig gaterom vil naturlig nok ha mindre kontroll med renhet og trygghet.  Noe en velorganisert BID kan endre på - med alt det medfører av privatisert kontroll av offentlige rom. 



Foto: Hanne Ekkeren


Folk til overs

Den tette og levende byen blir ikke nødvendigvis en by for alle selv om mangfold og flerkulturell integrasjon fremmes som et ideal − den kan også være ekskluderende for subkulturer som ikke passer inn i et salgsfremmende ideal. Dette kan oppfattes som et slags skrekkscenario. Etter hvert som byens områder tas over av ulike BIDs endrer det offentlige rommet seg. Og en by som utvikler seg bitvis med mer eller mindre eksklusive enklaver vil kunne etterlate seg korridorer av ”space left over after investing”. Det er ikke vanskelig å tenke seg at det er i disse rommene mennesker som det ikke er funnet plass til i de beskyttede enklavene og BID’sene, må finne sitt tilholdssted. I så fall er det mulig å se en uintendert bevegelse fra ”sloap” til ”ploap” – people left over after planning. Det paradoksale i dette perspektivet er altså at det kan bli fraværet av offentlige investeringer og vilje til oppgradering av de åpne arealene som kan gi rom til alle.


Det bør være lov å si at subkulturer ikke bør territorialisere et offentlig rom på bekostning av det alminnelige flertallet, men vi bør heller ikke bygge byene våre slik at dette skjer. De fleste av oss er tross alt glad for at Bispelokket og motorveien over Bjørvika "forsvinner", men den historien som Hanne Ekkeren har fortalt gjennom sitt kunstprosjekt, forsvinner ikke. Den forflytter seg.  For den offentlige byplanleggingen og bypolitikken byr dette på et dilemma som vi kanskje ikke tør å diskutere - hvordan kan vi både ønske mangfold og tilby steder hvor alle sider av mangfoldet kan finne sted?