onsdag 18. september 2013

Grønn kompetanse i byutviklingen

Oslo Boby sitt første høstmøte hadde landskapet - eller rettere sagt landskapsarkitektur, på dagsorden. Vi hadde invitert 10 landskapsarkitekter til å fortelle (på 5 min) om hvorfor landskapsarkitekter besitter en kompetanse (kunnskap og ferdigheter) som er viktig. Samt to fra utbyggersiden til å respondere. Det ble etter min oppfatning, 10 gode og engasjerte innlegg og interessante kommentarer, men som også ga noen perspektiver fremover som jeg har lyst til å kaste frem i dette blogginnlegget.

 


Salderingspost
Debattspørsmålet på møtet var om landskapsarkitekturen og landskapsarkitekten er en salderingspost i utviklingsprosjekter? Noen oppfattet dette som et provoserende spørsmål og hevdet at de slett ikke følte seg som en salderingspost. Det er bra, men et tankekors at det i diskusjonen som fulgte, kom frem flere eksempler på at opparbeidelse av utearealer enten kuttes i sluttføringen, eller aller helst ikke tas inn i forposteringen som legger premisser for utviklingen. Tiltross for at alle, også de som representerte utbyggerne, var enig i at det tvert om var god økonomi å få inn denne kompetansen tidlig. Iwan Thomsons ryddige oppsummering av denne problemstillingen kan gjengis. Det er gode og dårlige oppdragsgivere. De gode sier; vi har et problem, hvordan kan du hjelpe oss med dette? De dårlige sier; vi har et prosjekt, kan du (i beste fall) tegne en utomhusplan, (i verste fall) hjelpe oss å få plantet litt. "Dem, sier vi nei til!"

Etterspurte kompetanse
Fordi jeg jobber ved ILP som utdanner de fleste landskapsarkitektene i Norge, kan jeg sikkert oppfattes inhabil, når jeg hevder at landskapsarkitekten kommer til å få en mye mer fremskutt posisjon i by- og samfunnsutviklingen i årene som kommer. Og at det må bli en mye mer etterspurt kompetanse. Men når det er sagt, er ikke dette min profesjon og er heller ikke det masterprogrammet som jeg er knyttet til. Min oppfatning ble slett ikke svekket av presentasjonene i går. Det som også ble svært tydelig er at landskapsarkitekter ikke bare snakker om å være tverrfaglig og kommunikative (slik arkitektene også har begynt å gjøre), men de er det også i praksis. Og det tror jeg er en styrke som bør vektlegges enda mer, dersom det jeg mener kan tolkes som et svakhetstegn, uviljen til design, får utbre seg. Det skal jeg komme tilbake til, da det opplagt er et provoserende utsagn. 

Dette innlegget er altså ikke et referat fra møtet, men mine refleksjoner. Mye klokt ble sagt. For å unngå å tillegge noen meninger de ikke har, nevner jeg ingen ved navn. Jeg inviterer dog til utdypende kommentarer på bloggen fra deltakerne, eller andre. 

Folkehelse og klima 
Den grunnleggende holdningen synes å være at landskapsarkitekter har et samfunnsoppdrag - landskaparkitektur handler om å bidra til bedre folkehelse og redusere skadelige klimagassutslipp. Samfunnsoppdraget ble avslutningsvis poengtert ved en YouTube oppfordring fra Londons borgermester Boris Johnson om behovet for bedre folkehelse og oppfordring om nye kreative forslag. Oppfordringen går til alle, men jeg tenker at landskapsarkitektene allerede har et fortrinn som ikke bør skusles bort. 

Ulike metodiske innfallsvinkler 
Selv om nesten alle innleggene kretset om hovedutfordringene klima og folkehelse, var det større spenn i den metodiske innfallsvinklene. Det reflekterer det tverrfaglige, men også introduserer et faglig spørsmål om det metodiske ståstedets betydning for det konkrete resultatet. Vi fikk presentert det fenomenologiske perspektivet "å lytte til stedet", det naturfaglige tekniske perspektivet "å lese terrenget", det pragmatiske - prosjekterende, det prosessuelle perspektivet som Breeam representerer, Og selvsagt det natur-økologiske perspektivet og påminnelsen om at tidsperspektivet har en helt annen betydning når man arbeider med natur, enn et byggeprosjekt. En av innlederne sa også, vi jobber med Folk - altså en slags social-engineering. Alle disse innfallsvinklene er helt legitime og de er helt sikkert overlappende. Det er likevel interessant å spørre om det metodiske ståstedet styrker eller svekker landskapsarkitekturens posisjon når de endelige beslutningene tas? Og om hvordan resultatet blir?

Miljøpoeng og konkurranseinstinkt 
Bare ta et eksempel Breeam. Som metode er det prosessuelt interessant fordi det etablerer en tverrfaglig tenkning tidlig og som det ble sagt, trigger et konkurranseinstinkt hos utviklere om å få til flest mulig " bærekraft" poeng. Bra det, men vi skal være oppmerksom på at Breeam ikke er en metode som er spesielt god til å utvikle bymessig kvalitet, altså det som gjør at fortetting kan bli bærekraftig. Breeam er objektfokusert, Breeam community, som har til hensikt å bidra til bedre områdeutvikling, gir i beste fall forstads-kvalitet.

Tett, Trygt og Trivelig 
Det ble stilt spørsmål om fortetting alltid er bærekraftig. Her svarer jeg selv. Selvsagt er det ikke det! En fortetting som bare gjør at byen får flere bygninger (selv om de har høy Breeam score) er ikke bærekraftig, men en fortetting som bygger en by som gjør folk mindre bilavhengig og mer aktive bybrukere, kan være bærekraftig. For å få til det må byen være attraktiv å bo i og attraktiv å gå i. Jeg er enig i det som ble sagt, at dette er en av landskapsarkitektenes viktigste oppgaver. Gjerne Tett, dersom det også er Trygt og Trivelig? 

Vertikal og horisontal landskapsforståelse 
Den viktigste aha-opplevelsen jeg fikk av innleggene, var forskjellen på det jeg vil kalle en vertikal versus en horisontal landskapsforståelse. Med en horisontal landskapsforståelse, det ubebygde arealet, blir utbygging/ fortetting nesten alltid en trussel og reduksjon av et gode. Det kan føre til en uheldig defensiv posisjon. En vertikal landskapsforståelse, fra luft/atmosfære til jordsmonn/grunnvann, kan derimot skape forutsetninger for mer integrerte løsninger. Kanskje det er viktigere for trivselen at det grønne er frodig og har livskraftige vilkår, enn at det er dobbelt så stort, men mistrives og visner? 

Grønt alltid godt? 
Jeg er sikkert på kollisjonskurs med de fleste, hvis jeg hevder at det har vært for mye fokus på verdiene av en sammenhengende grønnstruktur i byen. Ja, det er viktig å tenke på økologi og spredningskorridorer, og å ha turveier som kan ta oss direkte fra boligen vår og ut i marka, og det er ikke minst viktig å kunne håndtere overflatevannet bedre i byene. Men det må være lov å spørre om ikke kravet om sammenhengende korridorer også kan skape barrièrer og dårligere tilgjengelighet? Jeg vil hevde at det er en del grønne arealer i Oslo som ville ha gitt en bedre bærekraft, dersom de hadde blitt bygget ut, enn slik de i dag hindrer en effektiv tilgjengelighet og som kunne ha bidratt til større biluavhengighet. Dette er en diskusjon hvor vi trenger landskapsarkitektens kompetanse om gode løsninger og ikke absolutter om at grønt er alltid godt, uansett. 

Uviljen til design 
Jeg skrev innledningsvis en provokasjon som jeg antar de fleste vil si er helt feil. Men jeg mener å ha registrert et svakhetstegn i bransjen, at uviljen til å designe har fått utbre seg. Selv om det var flere gode designere som gav presentasjoner, var det få som frontet betydningen av å skape nye landskap og design som utforskende metode. Dette ser vi også hos ILPs masterstudenter. Satt på spissen; Mange er mer opptatt av å intervjue folk om hvordan man tolker tekniske forskrifter, enn å teste ut og undersøke hvilke romlige muligheter som kan skapes. Jeg mener det vil være synd om landskapsarkitektur bare skal være motivert av å verne om grønne verdier, og ikke skape nye landskap.

Det vil være synd om landskapsarkitektenes tverrfaglige kompetanse og ikke minst positive innstilling til tverrfaglig arbeid, reduseres til prosessledelse og offentlige oppdragsgivere. Det har vært hevdet tidligere at det er for liten konkurranse i bransjen. Alle kontorene har nok oppdrag. Nyutdannede får jobb umiddelbart, mange i offentlig sektor i stillinger hvor du ikke trenger å designe. Det er også min oppfatning at oppdragsbeskrivelser (til f.eks. boligutvikling) stort sett stilles til arkitekt som hovedkonsulent, men med krav om å ha med landskaparkitekt. Kan det ikke fort bli standard løsninger av det? Fylle opp der det ikke skal bygges? Og hvorfor ikke omvendt - landskaparkitektkompetansen som premissgiver/hovedkonsulent for byggprosjekteringen? 

Lag mellomrommet 
Spørsmålet er i så fall om Landskapsarkitektene kan ta den rollen? Er det tilstrekkelig å snakke om de gode løsningene som gir bedre folkehelse og klima? Må det ikke også være en vilje til å arbeide med landskapet/natur som designutfordring Landskapsarkitekter arbeider hovedsakelig med ubebygde flater og med "livet mellom husene". Arkitektene lager husene. Min oppfatning er at når vi begynner å tvile på om fortetting er bærekraftig, så er det fordi ingen tar ordentlig ansvar for å designe mellomrommene? Kvaliteten på mellomrommene, altså det som setter grensene mot de grønne korridorene, som etablerer de gode byrommene og de trygge, trivelige lekeplassene. Hvem utforsker dette som romlige størrelser? Det er vel ikke bare antall trær og soldiagrammet som bestemmer hva som er kvalitative byrom? Løsningene for bedre folkehelse og en klimariktig levemåte ligger hverken i flaten eller i objektet, men kanskje i tverrsnittene og mellomrommene? Hva slags design har det? Og hvordan arbeide metodisk med dette? 

Jeg håper dette siste punktet trigger en del "indre dialoger" og som kan bli delt i kommentarfeltet under.

4 kommentarer:

  1. superinitiativ Elin!
    "Uviljen til design" er tror jeg nøkkelen til å forstå mye av landskapsarkitektens rolle. Landskapsarkitekter i Norge har en tendens å enten kotere bort en potensiell spennende designoppgave, eller å analyser/snakke den bort. Også i uttalelser som "det finnes gode og dårlige oppdragsgivere" ligger samme logikken. Jeg ville snu den og si: "det finnes ikke dårlige oppdragsgivere, bare dårlige landskapsarkitekter som ikke vet å snu et negativt utgangspunkt til noe positivt, gjennom design". Hettie Pisters LARK mnla

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommenter. Tenker du at design alltid er en metodisk løsning, uansett når man kommer inn i prosessen?

      Slett
  2. Kjære Elin. Min første blogkommentar noen sinne:
    Uvilje til design. Jeg er delvis enig. Vilje til å formgi elementer (benker) eller dekorasjon av flater (mønster i belegg) eller plantekomposisjoner ser jeg mye av. På linje med miljøkunnskap er det en sentral del av faget.
    Men klassisk formgiving i form av å jobbe med romlighet, skala og porsjoner i forhold til menneskets opplevelse av landskap (omgivelser) er noe jeg savner et større fokus på. Jeg er takknemlig for at dette tas opp. Det er riktig (i hvert fall ut ifra min egen arbeidserfaring) at det varierer veldig hvor mye tid i prosjekteringsprosjektene som settes av til å diskutere nettopp den faktiske opplevelsesverdien. Selv synes jeg det er underlig, fordi det er nettopp denne siden av faget som gjør at jeg synes min jobb er så viktig. Planarkitektene på kontoret utfordrer oss på dette: Hva slags rom blir denne gata med denne bredden? Tegn snitt! Hvor mange ulike typer gater kan et lite tettsted ha? Er det urbant med gressrabatt? Og hvor stor kan en plass tåle å være hvis du skal få liv her? Hvor bred er egentlig en god forhage i by? Tegn snitt! Finn referanser. Hvor viktig er det for gatelivet at du kan se inn i et gårdsrom (altså hvor viktig er det for bylivet at det ikke heves/reguleres inn p.etg meg skjørt rundt)? Argumenter! Osv. Så jeg opplever ikke uvilje til formgivning på dette nivået der jeg jobber. Den får du ikke.
    Men uvilje til formgivning er noe jeg har opplevd i skiftende grad hos studenter både på landskapsutdanninga på AHO og på UMB. Jeg var så heldig å være gjestelærer ved formundervisninga (LAFT) på UMB før den ble lagt ned. Her ble jeg utrolig overrasket over hvor lite interesserte studentene var til å diskutere form som noe annet enn grafikk i plan. Jeg synes det er trist. Faktisk har jeg til tider blitt så frustrert over dette at jeg har tatt det opp med flere lærere ved UMB. Selvfølgelig skal landskapsarkitekter havne i mange ulike posisjoner, og veldig mange av skal jobbe med å ansette/bestille tjenester av oss andre, men likevel mener jeg at dette er et uheldig trekk ved utdanningen. Miljøkompetanse er utrolig viktig. Plantekunnskap er utrolig viktig. Konstruksjonslære er viktig. Geologi er viktig. Hagekunstens historie er enormt viktig. Datakunnskap er avgjørende for å få jobb. Men alt dette skal jo til syvende og sist formgis. På en måte som gir mening. Jeg føler at jeg blir utfordret på dette i arbeidslivet, og jeg skulle ønske formgivning av rom hadde en mye større prioritet i utdanninga.
    Og videre i hvilken kontekst du formgir i? Bebyggelse i terreng for eksempel. Vi jobber mye med å plassere bygg i terreng, med massebalanse osv. Det er utrolig viktig med massebalanse, men jeg savner ofte en refleksjon rundt hva slags rom byggene vi plasserer ut skaper, både seg imellom og rundt seg. Er det definerte rom? Er det urbane rom? Hva er et omsorgsfullt urbant rom? Er det utglidende grønne flater? Kan de brukes til noe? Hvor store må de være for å bli brukt? Hvem er de for? Hvordan møter man prosjektet når man kommer gående? Med bil? Osv. osv osv, Dette er viktig for å ha en bevissthet rundt hva vi formgir, og det kan være utrolig vanskelig å få byggherrer med på å flytte/omorganisere et kommende boligprosjekt ut ifra sosiale romlige hensyn. Det holder f.eks ikke å si: Sånn bygger man bare ikke i byen. Så her må vi bare bygge opp en sterkere argumentasjon. Det tror jeg veldig mange landskapsarkitekter er klare for. Thea Kvamme Hartmann LARK mnla

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for en god kommentar! Du stiller mange interesante spørsmål. Og det er klart at den problemstillingen som jeg tar opp, henger sammen med innholdet i undervisningen. Uviljen til design kan ha noe med mangelnde tegneferdigheter, men kanskje like mye med at design som metode til å undersøke og utforske forveksles med nettopp tegneferdigheter eller formgiving av løsninger.

      Slett